Ikke den store uttellingen på fotofronten under en jobbtur på Helgelandskysten nylig. Dette bildet av en liten flokk gråhegrer med den karakteristiske Torghatten i bakgrunnen, tatt ved fergeleiet i Vennesund, får stå som dokumentasjon.
—
Latest Entries »
Må ha med en epistel om været i går, 18. september, ledsaget av noen bilder. Stikkordet var variasjon. Tett tåke fra morgenen av, og den varte faktisk veldig lenge utover dagen noen steder. No og da så lettet tåka, og sola fikk titte frem. I neste øyeblikk var den borte igjen. Jeg beveget meg både i marka og i byområdet i går, og fikk føling med alle variasjonene i lys og farger, både på himmelen og på bakken. Noen dokumentasjonsbilder følger, alle tatt i går.
Et lite opplett i tåka på morgenen.
En rødstrupe kom og hilste på.
En solstråle treffer en skogstjernes høstfargede blader.
Bare 3-4 km unna der det forrige bildet ble tatt, så det slik ut. Nesten skummelt å være rulleskiløper under slike forhold…
Utover dagen besørget soloppvarmingen at tåka forsvant. Her ved Kalvskinnet hvor tåka holdt ut veldig lenge.
Vi er inne i en topp soppsesong, jfr forrige innlegg. Min karriere som soppinteressert er rimelig kort, og jeg kan ikke skryte på meg stort når det gjelder artskunnskap. Men gjennom hyppig kontakt med velvillige soppeksperter i den lokale sopp- og nyttevekstforeningen, og en dose egeninnsats, er den stadig økende. Hverken jeg eller noen andre vil nok noensinne klare å lære alle de mange tusen arter som finnes i denne fasinerende artsgruppen. Men det går fint an å bare nyte synet av soppene. Eller spise noen av de spiselige. Eller fotografere dem. Og det gjør jeg, blant annet med resultatene nedenfor, noen eksempler fra turer i skog og mark i «sopptember».
Og så tar jeg med et par «sensommerfugler» til slutt. Flotte og fasinerende skapninger de også.
Naturen er en uendelig kilde til nytelse, glede og kunnskap. Anbefales.
Fiolett greinkøllesopp – sjelden og rødlistet art knyttet til beitemark.
Eikehette (litt usikker på art) er knyttet til rike skogtyper, her fra et område med edellauvskog i Vanvikan.
Brungul stubbemusserong trives i gammel granskog.
Det første bildet jeg har fått av en sopp som speiler seg i vann. En honningsopp har slått seg til på en trestamme som ligger i Baklidammen i Bymarka.
Og, som skrevet, en liten dose annet biologisk mangfold til slutt, i form av et par sommerfugler som fortsatt er på vingene når værforholdene er gunstige, og mens det enda er noen planter som blomstrer og byder på nektar. Den flotte sitronsommerfuglhannen er fotografert på Vikan i Stjørdal, en sørlig art som trolig er i ferd med å bre seg nordover. Hadde faktisk 5 individer i dette området, denne varme ettermiddagen.
Også blåvingen kan fly til langt ut i oktober. Dette er en hunn, som er mindre blå enn hannen. Fin lell.
Sitronsommerfugl hann
Tiriltungeblåvinge hunn
Brun fluesopp
Det andre av to kjappe blogginnlegg – en sjelden greie fra min side… I det første handler det om å se opp, i dette innlegget skal det handle om å se ned. Nærmere bestemt på bakkelevende sopp. Det formelig bugner av sopp i alskens variasjoner nå, både i skogen, på beitemarker og på plener. Og enda har vi ikke nådd «sopptember» – soppmåneden framfor noen.
Min hovedinteresse når det gjelder natur har alltid vært fugl, men jeg har blitt stadig mer «altetende» med årene. Og nå begynner sopp å fange interessen mer og mer. Sopp er en fasinerende artsgruppe, både når det gjelder form, farge, lukt og smak (for de som er spiselige). Rundt 7000 arter her til lands, så det er enormt mye å lære! Og hver art kan variere veldig i utseende den tiden fruktlegemet stikker opp av jorda. Det er nok bare å glemme å lære alt om sopp, alle artene. Ingen er vel i stand til det. Men eksperter finnes, og jeg vil slå et slag for soppkontrollene som arrangeres ulike steder i høst. Oversikt over steder med soppkontroll finnes på Facebooksidene til Trondheim sopp- og nyttevekstforening. Der kan du få hjelp til artsbestemmelse, og sikre at den soppen du skal ha i stekepanna eller gryta, ikke er av det giftige slaget. Fluesoppen på bildet over, for eksempel, er giftig, i likhet med de fleste andre av de ca 25 fluesoppartene som finnes i Norge.
Rådet fra ekspertene er: Lær deg noen av de lett gjenkjennelige, spiselig soppene, og hold deg til dem. Resten kan man la seg fasinere av, for mange er utrolig vakre, selv om de kan være dødelig giftige.
I bildene jeg poster her er ikke artsnavnet så viktig, og noen har jeg ikke peiling på hva heter. De får bare være eksempler på soppmangfoldet som utspiller seg i disse dager. Ut i naturen og nyt synet, og eventuelt smaken av kantarell, blek piggsopp, steinsopp eller andre av de gode matsoppene.
Fin sopp på kulturmark – gul vokssopp, her sammen med øyentrøst. Fin den og.
Deformert sopp, usikker på art, men fint motiv…
Denne raringen fant jeg ved Nidelva. Mener den heter brun jordstjerne. Jordstjerneartene er stort sett sjeldne, og dette er nok et spesielt funn i oreskogen ved elva.
Avslutter med en jeg ikke har peiling på hva heter. De to fruktlegemene forandres nok mye også, etter hvert som de vokser til. Uansett – vakre er de, der de står i furuskogen ved Baklidammen i Bymarka.
To innlegg nå som handler om å se opp og se ned. Se opp først. Det nærmer seg raskt september, lauvtrærne er så vidt i gang med å skifte farge, og det er ikke mye vits i å sole seg lengre (bli itj brun læll ;-/). Værmessig vil det ikke overraske mye om stikkordet fremover blir – variert.
Morgen og kveld, når sola står lavt, er det tid for å se opp. På skyene. I disse tider kan de opptre i uendelige variasjoner når det gjelder form og farge, særlig i perioder med sterkt vind. En kan la seg bergta av både en enkelt skyformasjon, finne noe eller noen den ligner på, og av helheten av skyer på himmelvelvingen. Eller bare undre seg over hvordan det hele henger sammen. Over vannets kretsløp for eksempel, for skyene er jo en del av det. Eller filosofere litt når du skuer ut i uendeligheten. Hvor langt ut er det mulig å tenke seg? Har universet noen ende?
Eller bare fotografere. Filosofere kan man jo gjøre senere…
Bildene under er alle tatt for en ukes tid siden, i løpet av noen få timer. Stor forskjell på litt «kjedelig» dagslys på det første bildet (for øvrig tatt ved Ladekaia, nyåpnet kafé tett ved fjorden), og kveldslyset når sola går bak horisonten og paletterer skyene med perlemorfarger. Og vinden bidrar med struktureringen. Vakkert.
Litt «kjedelige» skyer ved Ladekaia.
Og så skjer det noe når sola gjemmer seg bak horisonten…
Vakre perlemorfarger.
Himmelkomposisjon – en nesten suggererende effekt på skydottene.
Jeg bare MÅ poste et par bilder av for meg nok en ny fugleart, offisielt nr. 309 i rekken. Offisielt vil i denne sammenheng si arter som jeg har lagt inn i rapporteringsbasen Artsobservasjoner, og som er godkjente. Selv opererer jeg med 312, men det er en «akademisk» sak, som går på mulig rømte parkfugler.
Uansett – ny art for meg, for øvrig nr. 5 i Norge i 2016, ble rødhodeand. Denne flotte anda har en vid utbredelse langt sør for oss, og er en meget sjelden gjest her til lands. Mange har tatt turen til Frosta for å få med seg denne sjeldenheten, og det er tatt en del bra bilder. For min del ble det ikke det helt store, men ok som dokumentasjon, og bilder for minneboka. Avstandsbildet ble tatt med et Panasonic Lumix, mens nærbildet ble tatt med et Canon Powershot G 12 gjennom teleskopet. Alltid moro med nye bekjentskaper i naturen. Og det gjelder alle arter, ikke bare fugl.
Tydelig «en anna and» det her…
Glad i grønnalger, rødhodeanda.
Informasjonsskilt, med fyret på hovedøya i bakgrunnen.
Det ble reiser til flere steder denne sommeren, blant annet en liten uke i Nord-Jylland, Danmark, med hovedsete i Ålbæk. Hvis jeg spørres, er Danmark ferielandet fremfor noen. Både natur og landskap, koselige små byer, fantastiske strender i hopetall, variert vær (!) og en generell «laid-back» stemning, fasinerer meg med dette landet.
I løpet av sommeroppholdet denne gang ble det et dagsbesøk til Hirsholmene, ei øygruppe med et rikt fugleliv, beliggende like utenfor Fredrikshavn, og som jeg har planlagt å besøke mange ganger. Men det har liksom ikke klaffet før nå.
Vel i land etter en liten times båttur, blir vi møtt av et yrende liv, med en gjeng teister som velkomstkomité.
Velkomstkomité i kjole og hvitt.
I hekketiden er det strenge restriksjoner på hvor man får bevege seg, og det kun på Hirsholmen, den største av de 10 øyene, og den eneste som er bebodd i dag (kun 3 personer, mot 200 på det meste tidlig på 1900-tallet). Det ble et kort besøk i toppen av fyret, med god utsikt i alle retninger, og i et observasjonshus med utsikt til en av koloniene med splitterne, og med flotte malerier med fuglemotiv på veggene.
Utsikt fra fyret på Hirsholmen.
Flotte fuglemotiv i observasjonshuset.
De få fastboende på øya lever tett på fuglene.
Hirsholmene er beskjeden av størrelse, med et samlet areal på 470 da fordelt på de 10 øyene. De er alle fredet som naturreservat, og med et betydelig havområde rundt, som også er fredet, utgjør samlet fredningsareal ca 24 000 da.
Landarealet er som sagt beskjedent, men det gjør seg likefullt sterkt bemerket når det gjelder antall fugler (ikke så mange arter i hekketiden, men usannsynlig mange individer på et såpass lite areal). Særlig splitternene, hettemåkene og teistene dominererte lydbildet. Både måkene og ternene hadde flyvedyktige unger da vi var der, og det ble ikke akkurat mindre støy av konstant mat-tiggende unger. Og guanolukta rev i nesen! Og det er ikke ment negativt fra min side. Lukt og støy er en del av totalopplevelsen. Noen fotominner fra fuglelivet på Hirsholmene:
Splitterne med fangst. Legg merke til blikket på fisken. Den har nok resignert…
Mange av både unge og voksne splitterner var ringmerket.
Konstant trafikk med fisk til sultne unger. Det virket som det kun gikk på en og samme fiskeart som fór.
Det har ikke lyktes meg å finne de ferskeste tall for antallet par av de ulike artene som hekker på Hirsholmene. Men det ble registrert ca 1600 par splitterne i 2009, og ca 750 par teist i 2001. I tillegg kommer en stor koloni hettemåker, samt en god del fiskemåke, gråmåke og svartbak. De to sistnevnte artene har økt kraftig i antall, og har forsynt seg glupsk av bl.a splitterneunger. Myndighetene har visst iverksatt bestandsregulerende tiltak for å unngå for stor negativ effekt på i første rekke splitternene. Det var for øvrig lite unger av teist å se da vi var der. Mulig de var i reirene enda. De voksne gjorde imidlertid mye ut av seg, med mye «knuffing» seg i mellom, og med de snodige pipelydene.
Teistene var svært så lydytrende!
Også teistene var stadig på farten med fisk i nebbene. Her er det så og si utelukkende tangsprell som gjelder.
Flott fugl, teisten, i kjole og hvitt og røde bein. Og åpner den gapet er det rødt der og.
Og jaggu dukket det ikke opp en ensom svale i mylderet av måker, terner og teister. Det var i det hele tatt lite småfugl å se på Hirsholmene. Mulig det blir for stressende med all viraken rundt de større….. Men et besøk til denne spesielle øygruppen utenfor Fredrikshavn anbefales, tross støy og stram lukt.
Ensom svale
Stedet er Hvaler i Østfold for noen dager siden. Jeg har mitt fulle hyre med å telle antall individer i en stor makrellternekoloni, da jeg i øyekroken ser to knoppsvaner tett sammen. De er veldig opptatt av å kurtisere hverandre, så jeg aner at noe er på gang. Fokus skifter fra makrellternetelling til svanekos. For første gang blir jeg vitne til svanesex – fra forsiktig forspill, via intensiv parringsakt og til en stilfull avrunding av det hele. Med fare for å bli beskyldt for å være «griskaill» – her er et knippe bilder, 6 i tallet som seg hør og bør, som dokumenterer begivenheten.
Forsiktig initiativ fra hannen…
Fri adgang er innvilget..
Selve parringsakten er i gang…
… og ser ganske så dramatisk ut med hunnen som delvis blir presset under vannflaten.
Parringen er avsluttet uten noe drukningsoffer…
En stilfull avslutning på det hele. Og så blir det vel svaneunger etter hvert…
I følge Norges Fugler (Svein Haftorn 1971) var første kjente hekkefunn av knoppsvane i Norge i 1937. Den var fåtallig i mange år, men har de senere årene nærmest eksplodert i antall, og hekker i dag ganske så vanlig, hovedsakelig i kystområdene i Sør-Norge.
Bever i uvante omgivelser. Men det er jo en dam…
Jeg trodde vel nærmest ikke mine egne øyne, da jeg passerte inntaksdammen til Øvre Leirfoss kraftverk en tidligmorgen for noen dager siden. Oppe på betongkanten satt det en bever! Jeg spekulerte på hvordan i all verden den hadde klart å komme seg dit, med bratte betongvegger på den ene siden, og vann med sterke strømmer og virvler på den andre. Jeg tenkte at denne krabaten kommer til å ende i turbinen til slutt.
Men i neste øyeblikk skled den ut i vannet, ble borte en stund, dukket opp igjen, hvorpå den satte seg makelig til rette på kanten igjen og pusset pelsen. Det virket rett og slett som den hadde det på G, med god kontroll på det hele. Det hele gjentok seg flere ganger.
En skikkelig luring av en bever tenkte jeg da. Her har jo mennesket lagt forholdene til rette med en ferdigbygget dam! Så slapp den selv arbeidet. Og så stor da gitt! I stedet for stadige påbygninger og reparasjoner av en egenbygget dam, så kunne denne beveren bare ta livet med ro, og stelle pelsen mellom hvert dykk…
Puss av pels.
Hvor beverhytta befinner seg, vites imidlertid ikke. Vel – sant og si skjønner jeg ikke bæra av denne episoden. Det var vel bare en av naturens mange underfundigheter….
3 fiskemåkeunger er kommet ut av eggene, og har nå tilhold i byens travleste bankgate. Bymåkene er omdiskuterte og har mange fiender i et bymiljø. Fingre krysses for at måkeungene kommer seg på vingene etter hvert. Og så får vi vel bare tåle at voksenfuglene kjefter litt når vi kommer for nært. Det er utvilsomt vi mennesker som legger til rette for en økende måkebestand i byene, gjennom kasting av søppel og alskens matavfall. Så da så..
Måkefamilie nyter godt av matavfall.
Denne ungen slet lenge med å få i seg bollebiten.
Himmelen over Trondheim, 11. juni kl. 15
Det kan sies mye om fiskemåka til venstre i bildet. Og det kan sies minst like mye om Olav Trygvasson. Men, i hvert fall ikke jeg kan si mye om den merkelige «skybuen» som dukket opp på himmelen over Torget i Trondheim i dag. Snodige skyformasjoner var det ellers også en periode, med både meieskyer og «revehaler» (som ofte om regn og uvær taler…).
Jeg regner med at metereologene kan si noe om dette fenomenet, og jeg har sendt bildet til met.no for eventuelt å få en forklaring. Kommer tilbake med den her, hvis jeg får svar. Uansett – et fasinerende himmelsk fenomen var det.
… og her er svaret jeg fikk fra Meteorologisk institutt:
Hei.
Er (som alltid) ganske vanskelig å bedømme utfra et bilde (et veldig stilig billde for øvrig), men fra mitt ståsted tror jeg du har mye rett. Synes å være et optisk fenomen i skyer som ligger veldig høyt i atmosfæren, hvor sollyset brytes i krystallene som danner skyene, men hvor krystallenes størrelse ikke er tilstrekkelige til å spre lyset nok til å få en perlemorsaktig effekt.
Meiskyer/revehaler har, som du nevner, vært brukt som et værtegn fra gammelt av. Den mer vitenskapelige forklaringen er at de typisk opptrer i utkanten av en front, i mange tilfeller veldig langt fra selve fronten (en front går som regel også skrått gjennom atmosfæren, slik at bakkefronten «henger etter» frontsonen høyere opp. Dersom du får «hele frontpassasjen» over deg, kan man si at de var et tidlig varsel. I mange tilfeller kan man likevel ikke bli berørt av selve frontpassasjen, den kan gå nord eller sør for deg, og lignende.
Bli´rru med på lek, eller?
—
Ja – bli med da vel!
—
Det ble et utrolig morsomt møte med 3 «farskate» otere på tidligmorgenen i dag. Våkna tidlig, fikk ikke sove mer, og dro i stedet til Fugletårnet ved Gaulosen, sånn i halv 6-tiden. Sover ikke bort sommernatta, gjør man vel?
Og det betalte seg med en artig seanse med noe som sikkert var 3 fjorårs oterunger. Jeg benyttet geriljametodikk, snek meg innpå mens de var under vann, og la meg til rette like ved elvekanten. Og der ble jeg liggende som tilskuer til noe som fortonet seg som kun lek og moro. Tross intensiv dykking så det ikke ut til at det var fisk de var ute etter. Det var vel mest å jage hverandre, både under og over vann.
Jeg hadde for bare noen uker siden et annet, men mye kortere møte med oter (se tidligere innlegg). Dagens møte går det forrige en høy gang når det gjelder opplevelses- og underholdningsverdi.
Og til overmål, så toppet det hele seg med en svartryggerle (svært sjelden i Trøndelag) på kloss hold, etter at oterne hadde trukket unna.
En fin morgenstund. Søvnen får man ta igjen siden….
—
—
—
—
Isfjorden med Åndalsnes i bakgrunnen.
Etter noen jobbturer på Møre/Sunnmøre i det siste, er min utilbørlige påstand at, i hvert fall den delen av Norge, nå må være på sitt vakreste. Ikke til forkleinelse for høsten og de andre årstidene, og heller ikke andre deler av landet. Men kontrastene mellom grønnkledde daler, snødekte fjell, knallblå himmel og/eller blått/grønt vann, som store deler av kyst- og fjordstrøkene fremstår på denne tia av året, tar kaka etter min mening. Som dokumentasjon på mitt syn på saken, følger her et knippe rimelig ferske bilder fra fjell- og fjordfylket fremfor noen, Møre og Romsdal. Motivene står formelig i kø!
For foreign readers: Some pictures from the western parts of Norway, among others Romsdalen, Trollstigen and Geiranger. The contrast in colors, with green valleys, snowy mountains and blue skies/blue water, makes these parts of Norway spectacular these days.
Trollstigen åpnet 26. mai. Gjenværende snø lager kinesiske skrifttegn til høyre i bildet.
Nedre del av Romsdalen med Romsdalshornet i bakgrunnen til høyre.
Grønne daler, hvite fjell, blå himmel i Stranda kommune.
Kun dager siden en tur med ferga fra Hellesylt til Geiranger. De første turistene og turistskipene var allerede på plass. Kameraene gikk varme og bildebrikkene ble fylt til randen av spektakulære motiv!
Også måkene som fulgte ferga var attraktive motiv.
Liten båt passerer De 7 søstre, de mest kjent av mange fossefall som ender i Geirangerfjorden.
De første turistskipene på plass.
Klassisk motiv fra Geiranger.
Avslutter med et knallgult vidunder av en bil. På vei opp Ørneveien møtte vi et film-/fototeam fra et engelsk bilmagasin. De drev og dirigerte denne doningen frem og tilbake med ulike spektakulære bakgrunner. Men jeg er ikke sikker på at de fikk regnbuen over bilen, som jeg fikk.
Yellow car under the rainbow – just call me, folks!
«Skatt» under regnbuen.
Store kontraster i løpet av de 2 siste dagene! Den ene dagen kom jeg over et bildrept piggsvin, og den påfølgende dagen et vintrerlepar som ivrig foret så vidt flyvedyktige unger. Liv og død er tett på i naturen, og mennesket er ofte en vesentlig faktor når det gjelder det siste. Jeg tenkte, når jeg fant det overkjørte piggsvinet: Hvor ofte er ikke de eneste observasjonene av piggsvin man gjør i løpet av sommersesongen, døde individer i veibanen? Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor det ikke skal være mulig å svinge unna disse saktegående skapningene når de forviller seg ut i veien. Vis hensyn, medtrafikkanter! Piggene til piggsvinet gir dessverre ikke vern mot biler som kjører over dem. Og da ender det kort og brutalt på denne måten:
Over og ut for piggsvinet!
Aldri så galt osv…. Naturens renovatør, skjæra, er raskt på plass for et lettilgjengelig måltid. Piggsvinets fiende nr. 1 passerer.
Fra nedtur den ene, til opptur den neste dagen. Min første fotodokumentasjon av hekkende vintererle i Trondheim! Et par av denne vakre erla, foret minimum 3 så vidt flyvedyktige unger ved Nidelvens bredd. Tross en kald mai så langt så det ikke ut til at erleparet hadde problemer med å finne insekter til konstant sultne unger. Morsomt å følge familielivet på litt diskret avstand en tidlig morgenstund før jobb.
2 påfølgende dager med kontraster altså: Liv tapt den ene dagen, og nytt liv produsert den neste. Sånn er det hele tiden i naturen, men som sagt – vi mennesker bør bestrebe oss på å i hvertfall gjøre seriøse forsøk på å unngå å kjøre på både piggsvin og andre av naturens skapninger.
Vakker erle ved Nidelvens bredd….
… besørger mat til sultne unger.
… mellom et menneske, en fransk bulldog og et ekorn.
Hva var sjansen for at akkurat det møtet skulle skje?
3 unike liv møtes i et bitte lite øyeblikk i evigheten.
Et øyeblikk i evigheten…
Jakten på kjærligheten
Det buldres, kakles og tsjoes. Det løpes, flakses, hoppes og slåss. Prydefulle orrhaner løper tulling etter mer unnselige hunner, og prøver å imponere så godt de kan med underlige lyder og alskens fakter. Et underlig skuespill går for åpen scene!
Jeg er på orreleik igjen etter mange års opphold, og bivåner det hele fra kompis Endres kamuflasje, i kanten av myra der vårens vakreste eventyr utspiller seg. Rett og slett herlig med en vårnatt ute. Nattesøvn blir det lite av, men den ofres gjerne til fordel for en dose festspill på blautmyra.
Vi er nok trolig på tampen av den såkalte hønuka no, men fortsatt stor aktivitet på leiken. Og et par orrhøner entret også scenen etter hvert. Snedige greier, men de går liksom ikke bort til den kjekkeste hanen og byr seg frem. Nei – det virker heller som om de prøver å komme unna. Men så er de samtidig litt fasinert av den viraken orrhanene skaper. Og så byr de seg fram til slutt – litt kostbar skal man tydeligvis være. Men da var natten på sitt mørkeste, og det ble ingen intime paparazzibilder på oss publikummere. Kanskje like greit.
Man får klare seg med noen forspillbilder fra grålysningen, og noen etter at sola dukket opp over horisonten. Sjekk forresten det fargespillet i fjærdrakten til orrhanen! Og sjekk myggen på nesen til Endre!
Hm – han der virket interessant….
Full fres i soloppgangen!
Festspillet er på tampen, og orrhanene tar noen avsluttende solospill i myrkantene.
Snasen kar, orrhanen.
Både orrfuglene og publikum kan bli slitne etter en slik festforestilling. Men vårmyggen er frisk og rask, og stadig på leting etter blodtilførsel, for eksempel fra nesen til Endre.
Nesen ligger lagelig til her….
… og myggen fikk seg en dose neseblod.
Siste:
Men så ble itjnå likar i morra læll (ref. forrige innlegg)!
Dagen etter kveldsturen til Leirfossen var jeg på en joggetur ikke langt unna Nedre Leirfoss. Og fant et søppeldeponi type privat der og.
Og dagen etter en ny tur – denne gangen i mitt eget nærområde. Og mere søppel dukker opp.
Og enda en dagen etter: Partyteltet med innbo ved Øvre Leirfoss, omtalt i forrige innlegg, var nå rigget opp. Så det er no i bruk da. Likar det og… Men rundt omkring fløt det av allskens søppel. Itjnå likar det da…
Hva i hule heite er det som rører seg i hodet på folk??
Nei – æ gir opp. Det bli itjnå likar i morra heller!
Søppel ved Turistveien (sikkert fint for turister å se slikt…)
Og det bare strømmer på med private søppeldeponi – her fra mit eget nærområde.
Festrester i kantskogen ved Nidelva.
Kveldsturen ved Øvre Leirfoss i dag ble en skikkelig nedtur. I riktig gamle dager, altså på 60- og 70-tallet, var vi en liten gjeng fugleinteresserte kompiser som ofte ferdes i dette området, som vi kalte «Sletta». En del av det var en sump, delvis trebevokst, og ellers var det frodig lauvskog med gråor og selje. Og et rikt fugleliv var det på vårparten. «Sletta» var en viktig del av utviklingen av fasinasjonen for fugler, og som enda vedvarer.
For så vidt gledelig nok, så ser området noelunde likt ut i dag. Sumpen er der fortsatt, riktignok med noe redusert areal. Og lauvskogen har utviklet seg til å bli en knall nøkkelbiotop, med mange gamle og grover or og seljer og masse døde trær på kryss og tvers. Et eldorado for både fugler og andre organismer.
Men, så var det nedturen da. Forsøpling! Flere steder i området ligger det rask og rot av ymse slag, både treverk, metallrør, metallplater og diverse annet skrap. Og en forlatt festplass, med salong, diskolys og det hele. Nitriste greier! Flotte biotoper i kanten mot Nidelva er i ferd med å bli ødelagt.
Jeg kommer til å melde fra til kommunen, så får vi håpe at rasket blir fjernet. Slik kan vi ikke ha det! Selvfølgelig er det de som har deponert søppelet som burde fjernet det, men det er det vel fåfengt å håpe på.
Noen flere bilder som dokumenterer forsøplinga ved Nidelvens bredd.
Rask og rot ved sumpen.
Plast, bildekk og svartsekker med allskens rask er slengt rundt.
Og dette virker da å være industrielt avfall. I bakgrunnen dammen over Øvre Leirfoss.
For å bøte litt på det nitriste, tar jeg med et par fargeklatter fra samme tur, samme plass. En får være optimist. Det bli sikkert likar i morra….
Maigull i full flor bak kvist og kvas.
Skarlagen vårbeger. Rødere fins ikke i naturen.
Syngende bokfink og grankongler.
Trekkende kortnebbgås.
Det lakker og lir mot slutten av april. Etter en en kjapp gløtt i mine værnotater gjennom måneden, kan konklusjonen kort oppsummert være: Variert vær. Og det er jo ikke akkurat noen bombe til april å være… Vi har hatt både regn-, sludd-, hagl- og snøbyger. Vi har hatt lite vind og mye vind. Temperaturmessig har det vært kjølig, med bare sporadisk 2-sifret antall varmegrader.
Likevel – våren går sin gang. Mange trekkfugler har ankommet, blant annet noterte jeg at både linerler og gransangere dukket opp i løpet av kun få dager midt i måneden. Jeg må si jeg ble litt betenkt når det rullet på med sludd-/snøbyger og 4-5 minusgrader i perioden etterpå. En morgen var jeg ute i 7-tiden for å sjekke fuglelivet i utkanten av Bymarka. Da var det 4,5 minus og sur vind. Men jaggu observerte jeg ikke et linerlepar i full kurtiseringsaktivitet. Gransangerne har også vært aktive med både sang og næringssøk. Så det ser ut til at til og med afrikatrekkerne takler vinterlige forhold. Her følger noen bilder tatt i løpet av den svært så varierte vårmåneden. Mest fugl så klart, men også litt annet. Noen ornitologiske høydepunkt har det til og med vært, blant annet knoppsjøorre, egretthegre og skogdue.
Flaggspettsmie i kraftstolpe. Ei kongle kiles fast…
… og frøene plukkes nennsomt ut. Det ser nesten ut til at spetten koser med kongla.
Trostene oppholder seg mest på bakken, på matsøk før hekkesesongen tar til for fullt.
Også humledronningene oppholder seg gjerne på bakken nå, på leting etter passende sted å etablere seg. Her ei mørk jordhumle, grå av veistøv.
Fortsatt på bakken. «Det e mytji som kjæm fræm når snøen forsvinn». En illustrasjon på at røyking er skadelig?
Et litt hyggeligere syn på bakken. Rødsildrene blomstrer i april, tross mye kaldvær.
Opp i lufta en tur – et fjellvåkpar kurtiserer rundt toppen av ei tørrfuru.
Og til slutt et av de ornitologiske høydepunktene i april – ei egretthegre som for tiden har en matrast i Bergshølen like utenfor Stjørdal. Det har vært stor tilstrømning til denne sjeldne arten de siste dagene. Det ble også bilder av de 2 andre sjeldenhetene, men de ble ikke funnet å ha tilfredsstillende kvalitet av bloggadmin….
Egretthegre inn for landing. Grei art å ta ut denne.
…. resulterte blant annet i en liten serie med oterbilder, med et individ som dukket opp i selve fossefallet. Den løp raskt over de tørre bergknausene, og drev og dykket i små vannpytter en kort stund. Bare helt tilfeldig at jeg oppdaget den, og sånn er det ofte når man ferdes i naturen. Plutselig skjer det noe, og så er det bare å være der når det skjer. Så enkelt… Og så ble det et tålelig bra fluktbilde av ei gråhegre, samt et «grumsete» bilde av et vintererlepar. For øvrig det første bildet jeg har, med vintererle hann og hunn sammen. Men det ble såpass dårlig at det ble forkastet av bloggadmin. Får prøve igjen senere. Men en opplevelsesrik liten kveldstur ble det.
Oter over bergknausene i Øvre Leirfoss.
Den løp i god fart til nærmeste vannansamling….
… og stupte uti, sikkert for å sjekke om det var fisk der.
Og over fløy ei hegre.
Mars måned er bak oss, og våren er definitivt i anmars (!). Værmessig ble måneden svært variabel, med det meste av hva vær på disse breddegrader kan by på. I mine dagboksnotater (noen driver faktisk fortsatt med det – med blekkpenn….) har jeg notert alt fra knallvær med 7-8 plussgrader, til full snøstorm og godt under 0. Sistnevnte riktignok fra Dovrefjell i påska, og da er det vel ikke noe bombe akkurat. Værmessige stikkord kan også være store variasjoner over få dager, med finvær og lite vind en dag, til bøttevis med regn/sludd den neste. Og tendensen til variert vær ser ut til å fortsette i april. Vårværet er variabelt!
19.mars – deler av veien til Skjetlein blir til en bekk etter mye regn og snøsmelting.
Samme vei som foregående bilde, 14 dager etter. Vannets gravende virkning er tydelig…
Regn og snøsmelting = mye vann, her fra Leinstrand.
Fortsatt vann i vei – søledammer er gjerne attraktive lekeplasser…
Dovrefjell i påska – ut på tur i storm.
Det blåser på toppene! Fra Hjellehø ved Dombås, ca 1300 moh. Ingen problemer med å støtte seg på vinden.
Samme fjelltopp – blogger finner balansepunktet mellom egenvekt og intens sønnavind av storm styrke.
Eksempel på solrik dag i mars – påskehøne og uteaktivitet på Dovrefjell.
Fugleforing ikke bare for fugl…
I et tidligere innlegg nevnte jeg at en liten gruppe rådyr har avlagt hagen vår sporadiske besøk i siste halvdel av februar. Besøkene var i starten kun på sen kveld og nattestid, med derav følgende utfordringer når det gjelder fotodokumentasjon.
Vi skriver nå et bra stykke ut i mars – og rådyrene er her fortsatt. Og ikke bare etter mørkets frambrudd – de kan også komme ruslende fra skogen på blanke formiddagen! Selv om vi legger ut mat et lite stykke unna, i et forsøk på å forhindre at de krysser bilveien som går mellom hagen og skogen, må de liksom ta en tur innom hagen også. Og tar gjerne for seg av havre og solsikkefrø som har havnet på bakken. Det er etter hvert mange som har fått seg en støkk i det dyrene skvetter over veien. Det vil si – de er mindre redd for bilder enn mennesker som går eller sykler. Da ser vi bare «kvitrævva» på dem i det de med luftige sprang løper mot skogen.
Rådyr i dagslys gir betydelig bedre forhold for fotodokumentasjon. Noen som har epler til overs, forresten?
European roe deer – visitors in our home garden, just outside Trondheim, both at night-time and during the day.
Forbrødring i matfatet.
Nyskjerrig katt – nabokattas ører sees så vidt i forgrunnen..
På vakt…
En syklist passere, og da….
… er det best å stikke!
Svartstrupetrost hann på Tynset.
Så ble det enda et nytt kryss for ny fugleart sett i Norge. Naturlig nok går det nå normalt lang tid mellom hver nye art, når antallet er kommet såpass høyt som 308. Men – like arti hver gang, uansett!
Den svært så eksklusive svartstrupetrosten, som opprinnelig hører hjemme på den sibirske taigaen, har nå vært på samme lokaliteten i ca 7 uker! Og lokaliteten? En hage i et boligfelt like utenfor Tynset, av alle steder! Sist torsdag tok jeg turen til Tynset i ens ærend, med et rimelig realistisk mål om å få sett den sjeldne fuglen. Skjønt, man har selvfølgelig ingen garantier. Fuglen kunne jo være fløyet….
Med god hjelp fra svært så gjestfrie og behjelpelige herr og fru Gullbrekken, så fikk jeg faktisk ganske kjapt et første glimt av svartstrupetrosten. Og i tillegg solid oppvartning med god kaffe, ditto lefser og en hyggelig prat. Så ble det en lengre runde i nærområdet, i et forsøk på å få fotodokumentasjon av sjeldenheten. Den var jo solid dokumentert fra mange tidligere besøk av fuglefolk fra så og si hele landet. Men det er jo så rart med det. Man vil jo gjerne ha sine egne bilder og. Etter ca 3 timers rolig vandring og observering i nabolaget, også da med god assistanse fra vertskapet Gullbrekken, ble det bilder såpass gode at dokumentasjon, og minner, ble sikret. Utlagte rosiner på trappa ved inngangen (!) gjorde susen igjen. Rosiner hadde vist seg å bli favorittføde etter at de hvite rognebærene var fortært. Virker noe sær i matveien, denne trosten…
Igjen – takk til et hyggelig ektepar for et minnerikt og suksessfullt opphold på Tynset! Det blir interessant å følge med videre. Hvor lenge blir de sibirske gjesten i Tynsetområdet? Hva skjer når våren kommer for fullt, og blodet begynner å bruse? Finner den en make? Kan den finne tilbake til de sibirske barskogene? Mange spørsmål, få svar, men den har i hvert fall hatt en god tid hos herr og fru Gullbrekken!
Svartstrupetrost i grantopp….
… og på trappa for å hente rosiner (!)
Da er det på tide med et aldri så lite «come-back» på denne blogg. Tenkte egentlig en lengre pause enn dette, men ser at det fortsatt er en del besøk på bloggen, faktisk også fra utlandet. Så da er det vel på sin plass med noe nytt materiale av og til. Og av og til blir det nok – altså når det passer slik. Ingen av de besøkende trenger å stresse med å legge inn kommentarer. Nå blir det like mye for min egen del at jeg publiserer. En slag «minnebok» som jeg kan gå tilbake til. For eksempel for å sjekke hvordan vær- og føreforhold var i januar og februar 2016. Og om det var noen spesielle høydepunkt.
Og det er dette det nå skal handle om. Altså noen høydepunkt fra fugleverdenen. Og noe vær. Mest vær, forresten, for det har det vært mye av så langt vinteren 2016. Kulde, barfrost, frostrøyk, tørr snø, våt snø, mye snø, tung «limsnø», innimellom litt regn. Både sør-øst og nord-vest vind i laaange perioder. I det hele tatt – mye vær de to første månedene! Her er et knippe dokumentariske værbilder, samt noen dyriske høydepunkt:
For foreign readers: Here are some highlights from Trondheim, Norway, with examples of various weather-conditions in january and february 2016. And two pictures of owls, on each end of the size scale, the Eurasian Eagle Owl and the Eurasian Pygmy Owl. Notice their confident look – it´s not the size that matters!
Frostrøyk på Trondheimsfjorden i januar. Minus 18 grader!
Flotte forhold for turskøyting i en periode i januar, med 10-15 cm stålis på Litl-Jonsvatnet. Sjelden vare som bare MÅTTE utnyttes!
Iskunst ved Jonsvatnets bredder.
Og så ble det snø. Mye snø! Turgåere i Ringvebukta.
Torget i Trondheim, en tidlig morgen i februar.
«Limsnø», fuktig snø som formelig limer seg på trærne i Nordre gate, gir fin vinterstemning.
Stemningsfullt også i naturen. Det er sent februar, og sola begynner så smått å varme.
Rimelig ferskt bilde fra hjemlige trakter. Det skal stå en Mazda inni her et sted….
Noen dyriske høydepunkt til slutt. Siste halvdel av februar har vi hatt en rådyrfamilie i hagen. Så og si hver senkveld og natt har de forsynt seg av solsikkefrø og annen tiltenkt fuglemat, samt diverse annet som etter hvert ble lagt ut, mer spesifikt til rådyrene. Mangel på dagslys – kun en beskjeden gatebelysning gir rimeligvis begrensede fotomuligheter. Men man ser jo at dette er en råbukk, gjør man ikke?
Rådyr i hagen.
«La grande finale»! Tidlig i januar var jeg så heldig å få et lite møte med vår største ugle, hubroen. En skikkelig høydare – det blikket der glemmer du ikke så lett! Og så – til overmål – nest siste dagen i februar ble det et nytt uglemøte, denne gang spurveugla, helt i den andre enden av størrelsesskalaen når det gjelder ugler. Ikke veldig mye større enn de små meisene og sisikene som fløy bekymringsfullt rundt den. Men morsk i blikket den også, som hubroen. Herlige fugleopplevelser!
Sjekk det blikket! Bildet ble tatt gjennom teleskop, på god avstand.
Liten ja, men tøff i trynet!
Nyttårsrakett
Det var svært moderat med nyttårsraketter der jeg befant meg ved siste midnattsleite. For så vidt er jo det bra, for dette er jo penger rett ut av vinduet og opp i røyk. Mye søppel blir det også. Men det står jo ikke til å nekte for at det er et vakkert skue mot nattehimmelen. Jeg prøvde meg med noen bilder av de som ble sendt opp, men de ble ikke spesielt vellykket. Et øyeblikk vurderte jeg å «nedverdige» meg til å bruke et gammelt fyrverkeribilde, sammen ønsket om et godt år. Det står jo ikke på slike i arkivet. Men det er jo for gæli det og – det bør jo være sprellferske saker. Jeg la hodet i et slags kreativt bløtt, og endte opp med det en bildet her. Nordlysbildet er for øvrig også fra midnatt. Ei hyggelig dame gjorde meg oppmerksom på at hvis jeg snudde meg rundt, så var det nordlys på nattehimmelen. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd på nyttårsaften før, så da var det å skifte fokus resten av tiden utendørs denne kvelden. Gjorde et forsøk på fyrverkeri og nordlys på samme bildet, men det viste seg ikke å være så enkelt. Dog – legger man godviljen til, så kan et par/tre raketter skimtes i det fjerne.
Nordlys på nyttårsaften
ET RIKTIG GODT NYTT ÅR ØNSKES FRA DENNE BLOGG
Samme blogg tar for øvrig nå en lengre pause. Takk til alle som har fulgt med, og takk til de som har kommet med kommentarer. Og takk for meg så lenge.
Dette er en oppfølging av det siste blogginnlegget («Morgen rød gir aften blød»), i form av 10 bilder som viser ulike motiv og værforhold etter den dagen, som var 1. juledag. Makan til værmessig variert jul kan jeg ikke huske å ha opplevd (husken er ikke hva den var, riktignok…). I Trøndelag har vi opplevd alt fra rolig vær med opp til 11 plussgrader, via kraftige regnbyger, nordvest kuling med snøkav, og til vindstille, minus 14 grader, blå himmel og gnistrende snø. Og på denne dagen, 29. desember: sørøst kuling med vindkast opp i full storm og snøfokk. Og vakre morgenskyer på østhimmelen, som det bruker å være under slike forhold. Dette må da være maks av hva man kan forvente av varierte værforhold. Et sant eldorado for den oss som er litt over middels opptatt av vær. Og det er jo de fleste nordmenn…
Snøkav 2. juledag.
Snørydding i Trondheim sentrum 2. juledag.
Fortsatt 2. juledag – snødekt og julepyntet Nordre gate.
27. desember. Termometeret på Frøset gård i Bymarka viser 14 kalde.
Kombinasjonen lav vintersol og 14 minus lager gullforgylte strå.
Våddan gård – hestene er kledd for kulda.
Ved egen foringsplass 27. desember, minus 8. De 2 tyrkerduene er veldig hyppige gjester, og sitter gjerne tett sammen på denne lyskuppelen før de slipper seg ned på foringa.
Snøkanonene går for fullt i Granåsen.
Og så kom sørøstkulingen med vakre skyer på morgenen den 29. desember.
Fra nordenden av Ånøya, Melhus, også den 29. Vanskelig å se på bildet, men her er det «foill fræs» på sørøsten! Noen få plussgrader føles som mangfoldige minus her…
Morgenrøde ved Øvre Leirfoss
Dette gamle ordtaket har vist seg å stemme til de grader i dag, 1. juledag. Fra svak sør-østlig vind og delvis skya vær, inkludert disse vakre «gullskyene» ved Øvre Leirfoss ved 10-tiden i morges, til nord-vest storm med kraftige regnbyger, og etter hvert ditto sluddbyger på ettermiddagen og kvelden. Variert vær med andre ord. Og variasjonen kan toppes med avlest 11 plussgrader på juleaften kl. 22.30. Makan!
Det ser dårlig ut for skiføre og julesnø i år. Men vi kan jo mimre om forholdene som de var i en periode i 2013, og manipulere inn julestemningen gjennom å titte på «snøen som falt i fjor»…..
Julestjerne og ditto snø.
Men tross mangel på snø – det er jo fint i Trondheim lell da, med så og si hele bykjernen stemingsfullt lyssatt og pyntet i vintermørket. Det er en egen stemning å vandre i julegatene, vel og merke før eller etter at handlekaoset har preget gatebildet. For meg har det blitt en slags juletradisjon, det å nyte en julestille og julepyntet by.
Med et knippe ferske bilder fra julebyen Trondheim ønskes alle lesere av denne blogg
ei riktig god jul
Fra Kongens gate.
Øverst i Nordre gate.
Torget med folkeliv.
Stille morgen på Torget.
Nidarosdomen – alltid vakkert opplyst i vintermørket.
Naturlig iskunst I
Naturlig iskunst II
Naturlig iskunst II
19. desember 2015 – ikke akkurat julestemning på Leinstrandjordene…
20.desember 2015 – ikke akkurat julestemning på Byneset heller…
Sangsvaner i Almovatnet, Stjørdal
Løvfall i Munkegata
Novemberlys ved Nidelva
Speiling
Høstens første frost
Soppmangfold på trestubbe, Slottsparken, Oslo.
Aker Brygge mot Oslo Rådhus – avstemt kunstlys og naturlig blåtimelys.
Fortsatt i november, de 3 siste bildene er fra i dag, søndag 22. Den første snøen er kommet, etter en lang mildværsperiode. På dagens trimtur med fotoapparatet med, hadde jeg bestemt meg for å ta det litt rolig (som om jeg ikke gjør det ellers liksom….), og lete etter sentblomstrende planter i snø. Og hva fant jeg? Jo, blomstrende skogstorkenebb tynget av blaut snø. I slutten av november! DET er spesielt det. Aldri har jeg opplevd det tidligere, men sjansen er nok rimelig stor for å oppleve det samme senere høster. Klimaendringene, og konsekvensene av dem, går sin gang.
Jeg fant også en blomstrende veitistel, tung av snø. Men det er vel ikke så uvanlig, for den kan blomstre helt til oktober i hvert fall, i følge floraen. Men det er jo sist i november da…
Og soppsesongen er definitivt over nå.
Skogstorkenebb i snø.
Snøtung veitistel
Kremle i snø – en spesiell soppsesong er over.
Har du kuhegre, har du ku…
Med henvisning til forrige innlegg, her er et utdypende svar: Kuhegra er feil – i den forstand at den normalt ikke skal være på våre breddegrader, verken på denne eller andre tider av året. Den skal være hundrevis av mil lengre sør i Europa, og har kommet skikkelig på avveie her. Tydeligvis et av forholdsvis mange tilfeller av «feilnavigering» i fugleverdenen. Det er altså ikke feil at den har navigert seg opp på ryggen til kua – for øvrig til fotografenes store begeistring. For det er nok ikke så uvanlig adferd for denne lille hegrearten, som er sterkt knyttet til beiteområder med bufe. Men for trønderkua var det nok en ny og uvant opplevelse, og den gjorde flere byks med hodet mot hegra for å få den bort. Spørs om det klødde på ryggen…
Kuhegra er normalt, det som i fuglebøkene benevnes som en korttrekker. Det vil si at den stort sett forflytter seg innenfor det som er dens normale leveområder, som er i Sør-Europa, hovedsakelig land rundt Middelhavet. Kuhegrer har også «feilnavigert» seg til Trøndelag ved noen flere anledninger de senere årene, senest til Tydal i fjor. Jeg fikk ikke med meg noen av de andre besøkene, så fuglen på Inderøya ble en ny norgesart for meg, nr. 307 i rekken (holder tellingen der, må vite). En morsom og spesiell opplevelse for oss fugleinteresserte, men så spørs det hvordan det går med hegra da. Kyrne skal jo på båsen nokså snart nå. Og det stunder mot vinter. Vi får håpe den snarest tar til vingene og returnerer til varmere strøk igjen. Så har den fått testet ut hvordan det er å være langtrekker…. Uansett – kuhegrebesøket ble behørig fotodokumentert, både av meg selv og mange andre i løpet av den uka den har gjestet gården på Inderøy. Og den var der i dag også, i følge Artsobservasjoner. For øvrig veldig hyggelige og imøtekommende folk på gården med den eksklusive gjesten, til tross for den store tilstrømningen av fugleentusiaster.
I min etter hvert lange «karriere» som fuglevenn, rangerer opplevelsen med kuhegra på Inderøy svært høyt. Ja, en klar kandidat til topplasseringen!
Ikke noe rart kua er nyskjerrig….
Farefulle omgivelser, men hegra trippet uanfektet rundt og plukket mark og andre småkryp.
Nærmøte mellom ku og kuhegre.
Finn en feil på bildet under. Riktig svar kommer i neste innlegg.
Finn en feil
Fra Grødalen.
Bildene her hadde jeg tenkt å publisere like etter en tur vi hadde til Sunndal og omegn, helga 16-18 oktober. Men så kom det diverse i veien, samt at andre innlegg «tvang» seg på. Imidlertid – det er jo fortsatt høstlig, for ikke å si sommerlig preg rundt omkring, i lavlandet i hvert fall, så temaet høst er fortsatt aktuelt. Vi skriver november nå, men det er fortsatt høstfarger å se. Ja, i Trondheim by vi kan til og med fortsatt se trær som ikke har trukket klorofyllet inn i grener og stammer. Altså med mye av grønnfargene intakt. Temperaturene har i lengre tid nå ligget rundt 10 +, som tilsvarer en litt småkjølig trøndersk sommer. Mange planter blomstrer fortsatt, eller for andre gang, og det spruter opp med allskens sopp, etter en laber «sopptember» og delvis oktober.
Men i de høyereliggende områdene vi besøkte i Sunndalsfjella for drøyt 2 uker siden var høstfargene avtagende, og årets blomstring avsluttet. Så det ble å lete høstmotiv blant fortsatt fargerike enkelttrær, heller enn fargesprakende lauvlier. Men greit det og. Det ble lange fjellvandringer både i Renndalen, en parallelldal til Innerdalen, og Grødalen, en parallelldal til Sunndalen. Selv om det er mye terreng på skrå og i stup i Sunndal, så finnes det utallige muligheter for fine fjellvandringer i roligere terreng. Særlig en tur i Grødalen anbefales.
Nok snikksnakk – her følger noen fotoglimt fra senhøsten i Sunndalsfjella.
Innerdalsvatnet med Innerdalstårnet til venstre og Skarfjellet til høyre.
Fra Renndalen, som munner ut i Innerdalen. Fjelltoppen heter Snøfjellet.
Fortsatt fargerike enkelttrær, og flammende blåbærlyng.
Over mot hoveddalføret i Sunndal. Starr og diverse vannplanter setter farge i kontrast til dominansen av grått i de bratte fjellene.
Snøull i full flor, en hardfør art i barske omgivelser.
Knallfargede bjørkebusker i Grødalen, i kontrast til det skyggelagte Svartsnytberget.
Halloween har vært over oss. Knask og knep og tid for møte med mange rare og skumle skapninger, i spennet mellom den dagligdagse og den spøkelsesaktige verden …
Skummelt!
Knask eller knep – tør du ringe på her??
Mange utviste stor fantasi og kreativitet for å få fram den rette stemningen, her to eksempler fra nærområdet.
Grøss i ei boligblokk i Røyskattveien….
… og gru i en hage like ved!
Men det spørs om det største grøsset denne siste dagen i oktober 2015 var meldingen fra Meteorologisk Institutt om 21,4 PLUSSgrader på Mørekysten. DET er skummelt det…..
… og se her, et eksempel hentet fra Ringve botaniske hage den 3. november 2015. Dronefluer i full aktivitet med næringssøk på blomstrende asters. Nesten for galt å grøsse av det, fint som det er, men det er noe med klimaet som «skurrer»…
Ringve, 3. november 2015.
Tåke på Tiller
Røyk opp fra tåka
Det skulle ikke forundre meg om det også eksisterer misunnelse i dyreverdenen, og ikke bare hos oss mennesker, hvor det kan være en svært så fremtredende egenskap…. Denne flokken med kyr har fått besøk av en snasen reinsbukk, og ser unektelig ut til å være en smule misunnelige på det imponerende geviret. Bildet er tatt ved et gårdsbruk i Hattfjelldal tidligere denne uka.
«En sånn hodepryd vil vi og ha!»
Blåstjert ringmerkes
En, to, med den tredje skal det skje! Det måtte til to bom for meg, før jeg fikk min første BLÅSTJERT. Og hvor ellers enn på Sula? Det skjedde på morgenen den 21. september. Klassisk melding fra «Ringenes herre», Knut H, som ved nettfangst av spesielt interessante fuglearter sender ut en kort melding til feltobservatørene om artsnavn, etterfulgt av «rm nu». Det betyr ringmerkes nu, og i dette tilfellet var meldingen «blåstjert rm nu». Jeg trodde det var en spøk, men jeg vet jo at slikt spøker man ikke med i fuglemiljøet. Altså: Min første og Trøndelag og Sulas 3. blåstjert var i boks!
En vakker fugl, normalt hjemmehørende langt øst for oss, og som jeg gjerne spanderer et bilde til av, tatt like før frislipp:
Ikke bare stjerten som er dekorativ…
Med denne pangstarten på årets Sulaperiode, tenkte vel både jeg og flere med meg, at toppen ble nådd tidlig i år. Så feil kan man ta! De neste dagene bare rullet det på med ornitologiske lekkerbiskner – hør bare: Rosenstær, tartarpiplerke, sibirpiplerke, blekbrynsanger, asiasvartstrupe…. Og så ble det til og med en art som med god margin toppet blåstjerten! En anonym liten sanger, brun av farge, lys under. Ikke så dekorativ som blåstjerten, men uhyre eksklusiv for våre områder – faktisk ingen observasjoner i Trøndelagsfylkene til nå, og bare 4-5 funn i Norge som helhet! En EIKESANGER gikk i nettet etter en noen timers intens kikkertspaning. Det vil si: Det er temmelig sikkert en eikesanger, men skillet mot den svært nærstående furusangeren er så marginalt at det må DNA-analyse til for å fastslå art med sikkerhet. De to artene var tidligere en og samme, nemlig bonellisanger. Sulagjengen venter i spenning…. Jeg må rimeligvis spandere noen bilder av eikesangeren og, til tross for at bildene av fuglen i vill tilstand er fjernt fra å kalles blinkskudd. Liten brun fugl på kjapp matleting høyt over bakken innbyr ikke til det…
Eikesangersøk – intenst og spennende mens det pågår!
Og her er den….
Eikesanger snapper fluer i furukronene.
Og her er eikesangeren under «kontrollerte» forhold. Det viktigste feltskillet mellom furu- og eikesanger er lokkelyden, som vi dessverre ikke hørte, men også forholdet mellom svingfjær nr. 2 og 5/6 er et viktig artskjennetegn, derfor en noe utspilt vinge her. De er altså svært nære slektninger de to artene.
Skånsom behandling er viktig!
Nok nå av ekstreme sjeldenheter! Det vil si – jeg tar med et bilde av den unge rosenstæren midt i Sulabebyggelsen. Rimelig eksklusiv den og.
Lirypa, eller smølarypa som kystrypene i Møre/Trøndelag også benevnes, er ikke så eksklusiv. Sulapopulasjonen er ikke stor, men 11 fugler ble sett i år, og det tror jeg er rekordnotering. Bildet under ble det første for meg av den arten, på Sula. Spesielt arti når jeg fikk med fyret i bakgrunnen….
Ung rosenstær.
«Sularypa»
Jeg runder av med noen stemningsbilder fra årets Sulatur, som definitivt må kalles en ubetinget suksess, både med bakgrunn i det store antallet eksklusive fuglearter, kitschige soloppganger, ditto -nedganger, kvelder med stjernedryss og nordlys, og ikke minst en humørfylt gjeng, som til og med tåler å tape i kortspill…..
Humørfylt dialog mellom modne menn i sin beste alder….
Morgerøde ved Sula fyr.
Nordlys og stjernehimmel over Sula.
August 2016: Tilleggsinfo når det gjelder eike-/furusanger. DNA-analyser viste at den ekskusive Sulagjesten var en eikesanger :-)
Den store nordlysaktiviteten i høst ser ut til å fortsette. I kveld slo Aurora borealis til i «folkelig» tid, ca 20-21- tiden. Her er noen rykende ferske glimt, tatt fra mitt umiddelbare nærområde. Både nordlyset og jeg har roet oss i skrivende stund….
Nordlyskveld I
Nordlyskveld II
Nordlyskveld III
—
Sikkert noe som skjer da, i følge gamle sagn. I hvert fall hever det seg en kuruke fra bakken.
Bildet tatt på en tidlig joggetur i går. Jeg måtte klatre litt opp i en skråning for å få månen over kyrne. Og trur du jaggu ikke den ene kua avleverte en solid dose i det jeg tok bildet. På den videre turen surret naturligvis ordet kuruke rundt i hodet. Det går an å ta en «Kulturuke» (jfr forrige innlegg) av den og, fant jeg ut. Er jo bare å kutte ut «ult». Mye enklere enn sparkstøtting.
Kuruke – ukekur – rukuke – ukkeru – krueuk – keruku – kukeru – erukku – urkuke… osv.
Dette blir siste i den her sjangeren – jeg lover!
Sparkering
…. kortversjonen av barmarksopplag for sparkstøttinger.
Og så kunne jeg selvfølgelig tatt en vri på «Kulturuke» (J.E.Vold) i samme slengen:
Sparkstøtting – støttingspark – parkstøttings – arkspøttingst – pøttingstarks – køttingsparst….. osv
Men det blir for anstrengende….
Sterk østavind på toppen av Bosbergheia.
Bosbergheia er nok ikke det mest beferdede området i Bymarka. På dagens vindpregede tur så vi 3 mennesker på heiene, mens det krydde av folk på den klassiske strekningen mellom Skistua og Elgsethytta. Greit nok. Bosbergheia anbefales for øvrig – fint trimterreng og frapperende utsikt i alle retninger på toppen. Sterk vind skapte utfordringer på fotofronten, men bredbeint stilling og full konsentrasjon hjalp da noe… Det spørs om øst- og vestlendingene har hatt regn i dag. Den sterke østavinden og flotte skyformasjoner tyder på det. Her er et knippe bilder fra en vindfull dag.
Påfyll av vann.
Høstfarget rypebær med Gråkallen i bakgrunnen.
Utfordrende med sommerfuglfoto, men et sekunds stille hjalp..
Til de grader mild høst – bjørka er fortsatt grønn.
Kl. 22.47 i går kveld så det slik ut over Munkholmen og Trondheimsfjorden.
Snodig overskrift på dette innlegget. Kort forklaring følger: Dessverre finnes fortsatt en del hensatte bilvrak rundt omkring, oftest (og for så vidt heldigvis…) godt gjømt blant busker og trær. Denne tilårskomne Fiat´en fant jeg i forbindelse med en skogvandring i dag. Naturen ser ut til å gjøre et seriøst forsøk på å usynliggjøre vraket. Jeg blir litt trist til sinns over slike oppdagelser, men i dette tilfellet fikk jeg en brukbar «kompensasjon». En litt årstidstreg lushatthumle, og dermed grei å fotografere, søkte nektar i noen sentblomstrende tyihjelmplanter (kalles også lushatt, derved navnet på denne humlearten). Denne storvokste «Bombus´en» med ekstremt lang tunge, spesialtilpasset de dype kronene til lushatten, har lenge vært en ønskeart blant humlene for meg. Så fikk jeg den da til slutt, like ved den langtidsparkerte Fiat´en.
Langtidsparkering
Lushatthumle
Låvesvale over gulnende rugåker.
Et lite poutpourri av bilder fra en ettersommerperiode som man, i hvert fall værmessig, skal lete lenge etter. Fra 10 august og frem til i dag den 24., og sikkert også i morgen, og kanskje enda en dag (?) har vi hatt temperaturer på minimum 20 grader. Min egen persnotering i denne perioden er 29 grader i Kotsøy for en drøy uke siden. Men – det er jo alltids et men når sommeren uomtvistelig er på hell. Mange av sensommerblomstene står nå stinne av frø, og kornåkrene har et kraftig islett av gult. Humler og andre insekter begynner å bli noe trege i bevegelsene (og dermed lettere å fotografere…). Noen har tatt kvelden for godt, som ravnen jeg kom over på en av mange skogvandringer denne sommeren. Mange fuglearter er allerede på vei mot sydligere breddegrader. Og tidligmorgenene er kjølige, med duggvåt vegetasjon til tross for varme dager.
En usannsynlig vakker og varm sensommerkveld ble for noen dager nytt fra den mye benyttede fjordpromenaden mellom Skansen og Brattøra. Til de grader kitchbilder, men skitt au – vakkert er det. Høsten kan bare komme nå….
Tistelfrø i ferd med å spre seg utover i landskapet.
Humlebille på reinfann. Stor forekomst av denne arten i år, i hvert fall i indre deler av fylket.
En ravn har satt takk for seg, og er i ferd med å bli resirkulert…
… og til slutt, altså, en helt grei sensommerkveld ved fjorden…
Mot solnedgangen i vest, fra den nye promenaden ved fjorden. Et cruiseskip er i ferd med å forlate Trondheim. Bra avslutning for turistene…
De siste solstreif.
Humledød
Overskriften og bildet ovenfor synes dramatisk, men det er dessverre et faktum at blomstrende lind tar livet av store mengder humler! Jeg skal ikke gå nærmere inn på årsaken til den massive humledøden her, men dette triste faktum er etter hvert godt kjent. Det har vært sterk fokus på humler og bier en stund nå, og folk flest begynner å forstå hvor viktige denne organismegruppen er. Mange har da også satt opp såkalte insektshoteller i hagen. For ikke lenge siden ble til og med et stort sådant høytidlig åpnet i Ringve botaniske hage. Med rundt 100 interesserte publikummere. Og i hagene plantes også gjerne blomster og busker som er spesielt attraktive for insektene. Veldig bra utvikling!
Men så var det lindetrærne da. I Trondheim er utallige såkalte parklinder plantet ut. Og som jeg har forstått det, er det denne varianten av lind som er problemet. Vanlig lind har visst ikke den samme dødelige effekten på humler.
Bildene under kan stå som en dokumentasjon av problemet. De er tatt for ikke lenge siden, mens jeg ventet på bussen hjem i Holtermannsveien. En god del parklind er plantet både der og andre steder i byen. Fine trær, helt klart, men under de grønne trekronene lå det en masse døde humler. Og humler som det enda så vidt var liv i. Et trist syn. Og enda var mange humler, intetanende om sin nært forestående skjebne, i ferd med å forsyne seg med nekar fra lindeblomstene.
Døde humler, og en det så vidt er liv i.
Intetanende om sin forestående skjebne leter denne jordhumla nektar i lindeblomstene.
Jeg gjentar oppfordringen i overskriften: Samtlige parklinder i Trondheim, og for øvrig ellers i landet, må fjernes snarest mulig, og erstattes med andre trær som ikke har den fatale effekten på humlene! Gjøres ikke dette, så vil alle de andre positive tiltakene som iverksettes for å hegne om humlene våre være, om ikke forgjeves, så i hvert fall mye mindre virkningsfulle.
ALTSÅ: REDD HUMLENE – HOGG LINDETRÆRNE!!
Dette er i hovedsak en naturblogg, men noen ganger må man gjøre plass til noe helt annet. Nå for eksempel, en liten hyllest til Rosenborg Ballklubb. Det er skikkelig moro å være RBK-supporter for tia! Det er som i gamle dager, altså på 90-tallet, da «Troillongan» herja som verst med Nils Arne Eggen i spissen. Nå, med «Brutter´n» i sjefsstolen, og med spillerne og ikke minst Kjernen i storform, ser det ut til at vi raskt er på vei inn i en ny æra. Titler vil strømme på!
Her et par fotoglimt fra sist søndags hjemmekamp mot Vålerenga. Med Rekdal i spissen gikk «Enga» som vanlig ut med «høy kølle» før kampen, yppet seg litt i første omgang, men ble brakt solid ned på jorda igjen i andre. Moro! Og det vil bli mer…..
Kjernen i storslag!
Like før den ene av 2 scoringer i kampen.
Værmeldinga for i dag, 30 juli 2015, lød: Skya, oppholdsvær, 14 grader. Fint vær for en tur i Bymarka, sogar til topps på Storheia, tenkte vi. Og dro trøstig i vei. Tåke, yr og småregn på Skistua og videre vestover i marka. Det må da vel gi seg, tenkte vi, og fortsatte med friskt mot. Det ga seg ikke. Værrapport fra topp Storheia kl. 12 følger: Horisontalt regn fra nordvest, 8 grader, tåke ned til skoene og null sikt. Sommer, liksom! Men en dose trim & trening ble det da…..
Det var definitivt ikke forhold for foto under noen del av turen, men noen få knips måtte det bli. Sommerturen måtte jo dokumenteres!
Regnskog på vei til Storheia.
Det ble ingen lunsjrast på toppen…
Baklidammen på retur: Kun skjæra viste interesse for friluftsgrillen…
…og det til overmål den 2. juli. I går registrerte vi den første virkelig sommerdagen i Trondheim og Trøndelag. Vi tok en bytur utpå kvelden, bare for å nyte sommerkvelden. Aldeles nydelig kveld! Og sjelden vare, i hvert fall denne våren og sommeren, som stort sett har vært kald og fuktig så langt. Byturen var fin den, dog med en liten nedtur beskrevet i forrige innlegg. Her er imidlertid noen bildeglimt med positive fortegn fra gårdagen. Overskriften skriver seg for øvrig fra bilturen tilbake fra byen, da jeg tilfeldigvis kikket på displayet bak rattet. Der sto klokka på 22.22 og temperaturen var 22 grader. Og det var altså den 2. juni. Snedig.
Morgenen startet riktignok noe beskjedent med tåke, som her på Leinstrand.
Men tåka forsvant fort, og maxtempen nådde 27 grader på det meste. På Nidarø tok en gruppe med tjeld det med ro i varmen…
På Tilfredshet kirkegård var det stor aktivitet ved et humlebol i en bjørkestamme. En opptur å se så mye humler. Det har ellers vært lite av den sorten å se så langt i år…
Kveldsstemning på Bakkklandet – 1
Kveldsstemning på Bakklandet – 2
Jeg har i flere tidligere innlegg skrevet om ternene som fikk ødelagt en mangeårig hekkeplass på de gamle jernpålene i Brattørabassenget i Trondheim. Bygging av ny hurtigbåtterminal besørget det, og det hjalp ikke med en bønn til de kommunale myndighetene om hensyn til den trua makrellterna.
Et liten opptur ble det i juni i fjor, da jeg oppdaget at 6 makrellternepar hadde funnet seg noen tre- og jernpåler i Ilsvika, og gjennomførte en vellykket hekking der. Disse pålene må da vel få være i fred, tenkte jeg da. Så har i hvert fall noen terner en fast hekkeplass i byen.
Men den gang ei. På en vandring i Ilsvika i går kveld ble det nok en nedtur: Pålene var borte! Det vil si, et par jernpåler sto igjen, men disse sto tett inn til en nyanlagt brygge, slik at de ikke lenger var egnet som hekkeplass. Dermed røyk altså denne hekkelokaliteten også. Og nå er det nok ingen flere muligheter for makrellternene i byen. Nei, Trondheim kommune liker åpenbart ikke terner!
Bildene under viser nåsituasjonen, med to de gjenværende pålene, åpenbart uegnet som hekkeplass for terner, og et bilde fra den vellykkede hekkingen i 2014. Bare for å ha sagt det – menneskene på bildet har intet med saken å gjøre. Pålene er poenget. Men huff å læll – naturen taper nok en gang😦
Ilsvika i går.
Ilsvika, juni i fjor. Makrellterneparet på hekkelokaliteten som nå er borte.
