Latest Entries »

Gulkinnand – ny art, og litt til

3. mai ble dagen for en ny fugleart, nr 330 i min rekke av observerte fuglearter i Norge. Ikke så ofte med nye når man har drevet på i såpass mange år. Leksdalesvatnet i Verdal var åstedet, en yndet fuglelokalitet med et yrende fugleliv på våren, særlig av gås på trekk. For å si det sånn, jeg var ikke alene om å få en ny art denne dagen, så det ble også sosialt i tillegg til mange fugleopplevelser. Blant annet ble det ei hyggelig økt med brødrene Bollingmo, som også fikk nytt kryss på lista denne dagen. Noen bilder fra en innholdsrik dag, der lydbildet ble dominert av kortnebbgås i flukt, og næringssøkende på åkrer. Og så ble det også noen mindre vanlige gjess, hvitkinngås og tundragås, sistnevnte ble det noen nærbilder av (den med gule bein). Hyggelig å registrere at noen storspover også blandet seg inn i «støyen» fra gjessene fra tid til annen.

Gulkinnanda hadde for øvrig vært på et skikkelig Norgesraid. Den ble først oppdaget på Jæren, så Børsesjø ved Skien, så Lågendeltaet ved Lillehammer, før den landet i Lekdalsvatnet. Det var ikke så lange stopp på hver av lokalitetene, så den er vel på vei videre nordover. Den sjeldne anda hører opprinnelig hjemme i Asia, men treffes av og til i Europa. Den holdes stedvis i fangenskap, og mange av observasjonene i Europa dreier seg om rømte parkfugler. Men det gjelder trolig ikke denne, da den ikke hadde ring på foten. Det er vel ikke usannsynlig at den blir funnet på en ny lokalitet etter hvert…

Vårmorgen, vol. 2

Ref. forrige innlegg – det ble en ny tidligtur i nærmiljøet dagen derpå. Det ble nytt møte med en flott gulspurv hann, en litt skvetten grønnfink, en beitende ringtrost, og ei jaktende jordugle som det dessverre ikke ble bilde av. Og så var det i en times tid en flott halo rundt sola. Det ene bildet med eika på Skjetlein vgs som sentrum, og det andre på bakkenivå med godt voksne hestehover i front. Og jeg hekter like godt på to bilder til – fra dagens morgentur i Bymarka. En syngende fuglekonge og en ditto måltrost, sistnevnte meget aggressiv mot en «nabo». En kan tydelig se at den er morsk! Åpenbart en kamp om revir her.

Tidlige vårmorgener er ikke oppskrytt.

Vårmorgen med fugl i fokus

En gulspurv som nyter vårsola, ei linerle det samme på en lavbevokst kvist, en rødstrupe leter noe spiselig mellom kvist og kvas, ei kjøttmeis leter foringsmateriale til reiret, en gråtrost som akkurat har forlatt toppen av ei storvokst ask, en liten flokk med heilo trekkende forbi. Og en tilsynelatende noe molefonken rådyrbukk med seljepollen på geviret. Alt dette på en kortreist liten tur i nærområdet – en fin vårmorgen den 5. mai.

Fugl og gjødselhauger

Det har så langt vært en meget kald vårperiode, og mange fugler har slitt med å finne mat. Da er bøndenes fraudunger gode å ha. De ligger nå spredt i jordbrukslandskapet i påvente av å bli fordelt ut over åkrene. Fugler har en god evne til å finne disse matkildene, og mange både arter og individer kan samles på slike. Et par tidligmorgener posterte jeg ved noen fraudunger på Tiller. Alle bildene her er derfra. 25 arter registrerte jeg i løpet av 4-5 timer de to morgenene, rundt halvparten i aktivt næringssøk på gjødselen. Trostene, og særlig rødvingetrostene som det var desidert flest av, formelig grov seg inn i møkka så skiten skvatt. Diverse småfugler benyttet i sin tur de gangene. Fascinerende å observere vårens fugler ved disse matstasjonene. Med så mye fugl på et lite område er det ikke til å unngå at det blir en del aggresjon. Bl.a sto rødvingetroster flere ganger mot hverandre og sang intenst, og de røk også sammen ved noen anledninger.

Rykende ferske glimt fra årets 1.maitog i Trondheim – et langt tog med mange tema med stor spennvidde. Siste del av opptoget var det desidert mest livate, der Uffa markerte seg med både paroler og trommerytmer. Og det til dels i høyt tempo. Med kajakkpadlerne i «tog» på Nidelva gikk det roligere for seg.

Hustrig vår!

Værfenomenet «brå stratosfærisk oppvarming» inntraff 15. februar i år. Dette fenomenet har med endring av den såkalte polarvirvelen å gjøre, og får konsekvenser for været opptil flere måneder etter. Det vestlige vindfeltet, som er det normale i våre områder, blir brutt, og vi får kald østlig/nordlig luft i stedet. Og kaldt har det vært, nærmest hele våren så langt. Og det skal visst fortsette i følge ekspertene. Konsekvensene for fuglene kan bli store når våren settes på vent på denne måten. Å finne mat blir en utfordring, og mange bukker nok under hvis det blir langvarig kulde. Særlig insektetende trekkfugler sliter nå. Bildene viser et par væreksempler (snøbyge over Buvika og snøvær på Leinstrand), samt diverse fuglearter fra de siste dagenes turer – i rekkefølge blåmeis blant snødekte seljeblomster, en lite flokk bergirisk, to bilder av heipiplerke, en gulspurv, en linerle hunn, og til sist en rødvingetrost. Sistnevnte, og de andre trosteartene klarer seg godt, i og med at favorittføden mark gjerne trekker mot overflata når jorda blir fuktig, og blir dermed lettere tilgjengelig.

Naturglimt fra Østlandet

Et assortert utvalg av bilder fra en Østlandstur nylig, de aller fleste fra Osloområdet. Kun de 3 variantene av neslesommerfugler på løvkvist er tatt annet sted, nemlig Lillehammer. De andre artene som vises er knoppsvaner, sivhøne og hettemåker fra et fortsatt stort sett islagt Østesjøvannet. Sildemåkeparet er fra Bygdøy, bakkefiol- og blåveisbildet er tatt i Dronningberget naturreservat, også Bygdøy. Det siste bildet viser blomstrende russeblåstjerner i botanisk hage på Tøien. En fin vårtur.

Et knippe bilder fra årets påske på Røros. De fleste skiturbildene er fra Storwartz, et flott og særdeles populært turområde med storslåtte utsikter. Det unike med Røros er bl.a at det er ikke er nødvendig å bestige høye fjelltopper for god utsikt. Topper på 800-900 meter holder lenge. På Svensvola traff vi på ei haukugle, og vi kunne nyte en fantastisk utsikt i alle retninger mot «fjella i syningom». En alenetur til Håneset i søndre del av Feragen gav en fin villmarksopplevelse, med bl.a total stillhet mellom eldgamle furutrær og gadder. Målet om å få sett lappmeis lyktes ikke, men funn av flere rødlistede lavarter var en fin kompensasjon, bl.a den skarpt fargede ulvelaven. Klassiske påskeobservasjoner av hårete rustvingespinnerlarver var også et pluss. Noen bilder av dompap fra foringsplassen ved hytta i Strømmelia hører med. Det gjør også et par bilder fra sentrale Røros, en fin morgen med mye rim på trær og vegetasjon. Og fullmånen er jo klassisk påske det og.

Dagstur til Fillan/Hitra med to kompiser i går. En hvithodespurv hadde blitt observert på en foringsplass ved Fillan, en art kompis Bjørn ikke hadde på sin x-liste. Jeg har den fra før. på min liste, men hev meg med for det sosiale, og for eventuelt å få noe bedre bilder enn jeg har fra før av den sjeldne spurvearten. Som for øvrig opprinnelig er hjemmehørende i Sibir. På åstedet ble vi møtt av en stor gjeng gråmåker, de fleste i par som ventet på at det skulle bli forhold for å starte årets hekking. Noe som kan ta tid. Iiiiskaldt vær og knallhard skare tilsier at det nok blir en stund til ruging på egg er aktuelt deer. Hvithodespurven fikk vi sett godt, og noen bilder på langt hold ble det og. Stær og svarttrost dominerte fóringsplassen på stedet, og var ganske så hissige, både med å jage hverandre og andre arter på stedet. Særlig svarttrostene var hissige. Gråmåkene ble hissige de og, når tre havørner kom seilende i majestetisk ro over området. Måkene varslet iltert en kort periode, men ørnene bare seilte rolig videre uten å la seg affisere. Et flott syn på blå knallblå himmel!

Rådyrhagen

Natt til i går, søndag 26. mars, ble klokka stilt til sommertid. På morgenen og til langt utpå formiddagen var det veldig lite trafikk av folk og biler. Ikke hundluftere en gang (!). Da så den lokale rådyrstammen på 3 individer sitt snitt til å forsyne seg av fuglemat som var lagt ut. Dyrene har hatt tilhold i nærområdet hele vinteren, men er oftest i hagen på sen kveld eller nattetid. Nå var det ingen forstyrrelser, og de kunne rolig ta for seg av både solsikke og havre. Og en liten dæsj av tujaen til naboen :-@ Gulspurvene var ikke akkurat begeistret av å se hvordan maten som egentlig er ment for dem, forsvant inn i rådyrgapene. Det faste ekornet var heller ikke begeistret for konkurransen om solsikkefrøene. Men – både spurv og ekorn kunne gjeninnta foringsplassen etter at mennesker, hunder og biler begynte å passere. Da dro rådyrene til skogs igjen, og supplerte fuglematen med tynne seljekvister i stedet. Og endelig var det også greit å bevege seg uten å synke ned i djupsnøen stadig vekk. Et solid skarelag bærer godt nå, selv rådyrenes spisse kløver.

Alle bildene tatt ved Nidelva, storskarven ved Bakklandet og fossekallen ved Kroppanbrua.

På en liten vandring rundt omkring i Ringve botaniske hage for et par dager siden, kom jeg tilfeldig over ei blomsterflue som vandret omkring på snøen. Tross varmende sol rett på, var den veldig treg i bevegelsene. Jeg skjønte at dette kunne være en noe spesiell observasjon, så jeg sendte et par bilder til humle- og blomsterflueekspert Tor Bollingmo. Han artsbestemte den til dobbeltbåndet blomsterflue (Episyrphus balteatus), og antydet at det kan være første dokumenterte overvintring for arten her til lands. TB kommenterte også til min postering i Artsobservasjoner, og refererte bl.a til svenske Nationalnyckeln som bl.a sier at noen voksne individer under gunstige betingelser kan overvintre i Danmark og i den sydlige delen av Sverige. Men – når jeg søker på arten på Artsobs i månedene januar til april, så ligger det noen titalls observasjoner av dobbeltbåndet blomsterflue fra Sør-Norge, de fleste i Agder og Rogaland i mars/april. Så det er vel ikke så uvanlig. Men – kun et funn i Trøndelag, og det er mitt fra i forgårs. Så et spesielt funn er det, uansett. Muligens første dokumenterte overvintring så langt nord i hvert fall. Kult det.

Øyeblikk

Hastig «møte» og blikkontakt mellom ei ringdue og en gråspurv på foringsplassen i Ringve botaniske hage i går.

Lokalt snøkaos

Natta mellom lørdag og søndag 11. og 12. mars fikk vi besøk av et såkalt polart lavtrykk. Slike lavtrykk kan være små i utstrekning, men svært intense både når det gjelder vind og nedbørsmengder. Og de er vanskelige å forutse. Dette lavtrykket var ikke varslet, og kom svært brått på. Fra omtrent ikke noe snø rundt husene det ene øyeblikket, til massive snøfonner det neste. Å komme seg ut døra på søndag morgen krevde stor kraft. ALDRI opplevd makan til omveltning av vær på kort tid! Bildene her gir ikke noe inntrykk av været mens det sto på som verst, men slik så det ut etter at det polare lavtrykket hadde brent ut.

For øvrig en tung periode for rådyrene nå. De tre dyrene som har holdt til i nærområdet i hele vinter, også jevnlig i hagen, sliter med å finne mat. På innmarka prøver de å grave seg ned til noe spiselig, og som bildene viser blir det mye tråkking og graving. Bedre stilt for topp- og granmeisa som nyter godt av at gode mennesker forsyner dem med mat. Og kråka klarer seg også.

Glimt fra noen vinterferiedager på hytte ved Røros. Sist lørdag ble det en skitur i heftig vær ved Storwartzgruva. Såpass heftig var det, at en maxitaxi blåste av veien. Det gikk heldigvis bra, men det ble visst en lang ventetid på assistanse for sjåføren. Vi dristet oss ikke til noen lang skitur, og hadde stort sett visuell kontakt med gruvebygningene. Til tider var det total «white-out», med gode muligheter for å rote seg bort. Men fascinerende var det. Og fascinerende var det også for ungdommene som drev med kiting på ei stor flate like ved Storwartzgruva. Heftig vind, snødrev og stor fart! Ellers et par bilder av en dvergspett som avla hytta en visitt en av dagene. Ikke noen vanlig art på Røros dette. Og til sist et bilde av en nabo i ferd med å kjøre et innholdsrikt hundespann.

Et stort antall lysinstallasjoner pryder for tiden området rundt og på Kristiansten festning. Siste dag er søndag 26. februar, så nå gjelder det å kjenne sin besøkelsestid! Det ble, sammen med mange andre, et besøk i blåtimen og litt etter den i dag. Lumagica som utstillingen kalles, ble en magisk opplevelse i ordets rette forstand. Her lyser dyr som elg, rådyr, rev og ekorn, samt trær, sopp, sommerfugler og mange andre figurer opp kveldsmørket. Og på flere av installasjonene skiftet lyset i mange ulike farger. Imponerende laget, stemningsfullt til 1000, og definitivt verd et besøk.

Mest for den digitale minneboka – et knippe bilder fra sommeren 2021. Målet for ferien var Ål i Hallingdal, med diverse stopper og sightseeing til og fra. Som man husker, så regjerte et lite virus livene til mange mennesker dette, og flere andre år. Blant konsekvensene var at feriene ble tatt innenlands, og følgelig en glimrende anledning til å bli kjent med sitt eget land. Og det er bare å slå fast: vi bor i et fint land. Informasjon om sted og arter finnes som kommentar til bildene.

En flokk med fjæreplytt på Uthaug, ytterst på Trøndelagskysten den ene dagen (14. februar) og to kommuniserende grønnspetter i Estenstadmarkas skoger dagen etter. To fine naturopplevelser. Fjæreplyttene var urolige og fløy stadig fram og tilbake, men landet innimellom kortvarig på en stor stein i fjæra. De to grønnspettene var derimot veldig rolige. De hadde tilhold i hver sin grantopp, og kommuniserte jevnlig med hverandre – både høylytt og lavmælt. Det var ikke et par, som jeg trodde første, men to hunnfugler. Jeg sto og bivånet og fotograferte dem en halv times tid, bare 30 meter fra en sti som var sterkt trafikkert med folk og hunder. Spettene hadde nok med sitt og brydde seg ikke – verken om meg eller folk og dyr.

Ei kaspimåke har hatt tilhold ved Nedre Leirfoss siden 29. januar – skarpsynt oppdaget av Fredrik Schevig og senere observert og dokumentert av et stort antall ornitologer og fotografer. Denne måkearten hører opprinnelig til i østre deler av Europa og i Sentral-Asia, men er under ekspansjon mot vest. Den har vært observert mange ganger på Østlandet, og har lenge vært en forventet art i Trøndelag og. Fuglen ved Nedre ble den første. Kult. Det er tatt 1000-vis av bilder av den eksklusive måka, så den er solid dokumentert. Her er noen av mine bilder. For variasjonen sin del hekter jeg på 3 xtra på slutten. Det første av dem viser avtrykk av ei kattugle på et kontorvindu like ved Trondheim. Spesielt. Fuglen er ikke funnet under vinduet, så den fløy vel videre etter sammenstøtet, forhåpentligvis uten å bli skadet. De to siste viser 2 svaner mot knallblå himmel, tatt innimellom kaspimåkefotgraferingen, samt et øyeblikksbilde tatt i går av en blek måne, en såvidt snødekket åker, og en Sea-King som snek seg med som linselus mellom de to. Et sjeldent syn det og.

Noen fotodokumenterte øyeblikk fra julaften, første og andre juledag. Både temperatur, nedbør- og vindforhold varierte i de 3 dagen – temperaturen mellom ca minus 10 og pluss 6, og vinden mellom lett bris og stiv kuling. Spredte snøbyger julaften, ellers mye sørøst vind og oppholdsvær. Klassiske trønderske forhold med andre ord. De første 4 bildene er fra en skitur i nærmarka på julaften formiddag, de 2 neste fra snørik kantskog ved Leirelva og Nidelva, og de 4 siste fra sentrale deler av byen. Mye folk, både lokale og turister, nøt en myk desembersol i mildt vær for årstiden. Særlig var selfier på Bybrua populært.

Fjord og dyr 21. desember

Glimt fra en fjordnær byrunde, sånn der like før jula ´22. Sola er på sitt laveste nivå nå – straks solsnu. Et lett skydekke mot nord og klart mot sør, resulterte i et spesielt blått lys – i kontrast til kritthvit snø og objekter med kontrasterende farger. Mens jeg holdt på å feste det fine lyset til brikken, dukket en dvergdykker (bokstavelig talt) opp. En forholdsvis sjelden art i byen, dvergdykkeren, men den har hatt tilhold i Skansenområdet vinterstid i flere år nå. Og – til overmål i en ellers artsfattig periode – dukket også (bokstavelig talt der og) en storvokst oter opp fra fjorden. Den var såpass opptatt med sitt at den ikke enset meg, der jeg sto på promenaden ved Brattøra, før den var tett innpå. Denne oteren hadde nok sett mennesker før, den – men sikkert ikke meg. Den kikket nyskjerrig på det rare menneskedyret en liten stund, før den fant det betimelig å søke tilflukt inne blant steinene i moloen. En fin stund ved fjorden denne dagen.

Bare å slå det fast – først som sist. Det blir hvit jul i 2022. På ettermiddagen den 6. desember startet et snøvær som varte i rundt 48 timer, og som besørget rundt 50 cm snødekke i Heimdalsområdet. Og det på hardfrosset mark. Ingen kakelinne får has på dette grunnlaget før jula! Etter det intense snøværet ble det kaldt, og kulda ser ut til å ha befestet sin posisjon gjennom et kraftig, blokkerende høytrykk over Kola. Man kan si hva man vil om kulda, men fint blir det – i kombinasjon med all snøen. Her er noen fotoglimt fra byen og nærområdene. Det har blitt både ski- og fotturer i kulda. Og til og med en personlig rekord i snø-«bading» (egentlig bare et kort opphold med selvdynking av snø på terassen – i underbuksa..). Minus 19 grader viste gradestokken den morgenen. Freskt. Uten sammenligning for øvrig – mange fugler har det nok også freskt i disse tider, særlig fugler som normalt trekker mot syd, men som av ulike årsaker har valgt å bli igjen. Senest i går hadde jeg en enkeltbekkasin som fristet tilværelsen i en liten isfri bekk i minus 17 grader. For 12 år siden hadde jeg en tilsvarende, og bildet her er fra den observasjonen. Og ellers – husk å gi mat til våre hjemlige standfugler. God jul, både til fuglene og de menneskene som titter innom denne blogg!

Tradisjon tro ble det en desembertur til en eller annen destinasjon i Trøndelag, denne gang til Rennebudelen av Nerskogen. Her gir en blanding av furuskog, myrer og fjell ypperlig anledning til turer og utforskning av hva nærnaturen kan by på. Naturen går på lavbluss no, men det er jo alltids noe å oppleve. Første fuglen som ble observert var en hønsehauk, og ellers var det nokså stor aktivitet på en foringsplass ved hytta. Spettmeis, granmeis, blå- og kjøttmeis dominerte, men det slang også innom bl.a en nøtteskrike og en trekryper. Og et ekorn hadde fast tilhold. På isen i en liten bekk fant vi spor etter det jeg mener er en vannrikse. Regner med at den dro raskt videre mot sør, på leting etter åpne bekkefar. Det var lite med det på Nerskogen.

Det ble flere fjellturer i nærområdet, med lek på stålis på små tjern og vardebesøk med storslått utsikt mot skog og fjell. Lite snø og hardspekt bakke gjorde det enkelt å ferdes over alt. Sol fra skyfri himmel hele helgen, og moderat kaldt.

Stabilt høytrykk i november

Midt i november har det lagt seg til et stabilt, blokkerende høytrykk øst for oss. Det betyr mange dager på rad med klarvær og forholdsvis lave temperaturer. Myrene i marka er spekt slik at det er mulig å gå over alt. Sola er lavt over horisonten hele dagen nå, og byr på mange muligheter til motlysbilder med ulike hovedmotiver. Her eksemplifisert med både turvandrer i skog, rast ved et islagt tjern i Bymarka og barn i slengtau med spektakulær utsikt. En ulempe med det tørre været er støvete veier, et støv som også kan sees i dalbunnene på lang avstand. Men støvet var det ikke der fossekallen drev og dykket etter mat, mellom Øvre og Nedre Leirfoss. En tøffing.

Blågrått og rødgult i november

Nye novemberbilder. Frem til nå har jeg tenkt på november som en «svartmåned», kjedelig grå, daft lys og lite med fugl. Opplevelser til nå gjør at jeg er i ferd med å skifte mening. Kanskje blir november den nye favorittmåneden? Et knippe nye bilder, alle fra den 6. dag i måneden. Grått og blått og skoddete på morgenen – skinnende sol på knall høstfarger et stykke utpå dagen. Tiltalende med slike kontraster.

Vær og fugl tidlig i november

Et knippe bilder fra de første 3 dagene i november 2022. På morgenen på månedens første dag lå det tett tåke et godt stykke utover dagen i de lavereliggende deler av Melhus og Leinstrand. Bildene av tåkehavet er tatt fra Uståsen/Kattem, der det er god utsikt mot sør. Spennende å jobbe med dette værfenomenet. Deler av dagen den 2. november ble brukt til å lete etter en rødtoppfuglekonge som ble funnet på Gimse i Melhus av Eirik Spets. Ny art for Trøndelag, verd å bruke noen timer på. Den ble ikke funnet, men det ble da noen bilder av den vanlige fuglekongen, samt en uvanlig sen gransanger. Blåtimebildene er tatt på morgenen samme dag, en «straight» variant, og en litt mer «kreativ». Det nest siste bilde er tatt under en kveldstur til Rønningen, i mørke og på frihånd – en litt malerisk effekt, kanskje…. Det siste bildet er tatt på morgenen den 3. november – en morgen der østhimmelen var et skue i skarpe rødfarger. Jeg har hatt en tendens til å være litt for sein i slike situasjoner, men her lyktes jeg bra. Det himmelske showet varte vel et kvarters tid.

Novemberlys på forskudd…

… men bare så vidt. Et knippe «lysbilder» fra i dag, 31. oktober 2022, samtlige tatt i forbindelse med en tur til Gaulosen denne dagen. Blir nok flere «lysbilder» framover – november er jo kjent for å servere spennende lysforhold. Gjelder bare å være ute…

Gjensyn med Tautra

På 1970-tallet var Tautra et hyppig turmål for meg og kamerater med samme interesse som meg, nemlig fugl. Den gang da tok vi rutebåten fra Namsos Dampskipsselskap, fra Skansen i Trondheim til Frosta, og derfra en kort tur med «melkebåten» til Tautra. Vi etablerte teltleir blant skog og buskas, og brukte den som utgangspunkt for turer til de ulike fuglelokalitetene på øya. Og fugle-/naturinteressen har blitt med videre inn i mer moderne tider. Nå er framkomstmiddelet bil, og overnattingen skjer i litt mer bekveme former. Men fortsatt telles og fotograferes fugl, og øya har fortsatt stor betydning som trekk- og overvintringsområde for mange arter. Antallet hekkende fugl har dessverre gått dramatisk tilbake de senere årene, av mange ulike årsaker som jeg ikke skal komme innpå her. For eksempel hekket det ærfugl under omtrent hver en einerbusk på 70-tallet. I dag det bare et fåtall igjen som hekker. Trist utvikling, men – uansett – her er et knippe bilder fra et par dager tidlig i oktober. Hovedmotivasjonen for turen nå var at en hann av en sjelden amerikansk and, brilleand, hadde tilhold i ei bukt ved klosterruinene på nordre del av øya. Et av bildene viser denne sjeldenheten. Noen korte kommentarer ligger til hvert av bildene.

Oktoberbilder

Et knippe bilder fra de første dagene i oktober. Fortsatt frodig beite for rådyrfamilien ved Heimdal, og fortsatt er det sommerfugler på vingene. Bildene av admiral, tistelsommerfugl og blomsterflue på kinasøte er alle tatt i Ringve botaniske hage. Har ikke opplevd makan til invasjon av admiral som i år! De er «over alt», mens tistelsommerfuglen opptrer veldig sporadisk. I Gaulosen er vadefugltrekket stort sett over. Nå er det grågåsa som dominerer. Bildet viser gjess som kommer inn for en rast på Storøra. Et solstreif i det de landet satte en spiss på det hele, på en ellers overskya dag. 5 skjeender hadde på samme tid tilhold i dammen ved fugletårnet på Øyamælen. Med list og lempe ble det noen bilder av en art som er nokså sky av seg. Avslutter med det ferskeste bildet, tatt like ved der jeg bor, og som er litt typisk for forholdene i første del av oktober – fuktig, tåke/skodde på morgenkvisten og høstfarger som er på god vei.

I det forrige innlegget var fugl på Ørlandet i fokus. Noen dager senere ble det en ny tur, denne gang med vær som hovedingrediens. En sur nordavind med regnbyger resulterte glimtvis i fine lyssituasjoner, med mørke bygeskyer, kraftig sollys i landskapet og med større og mindre regnbuer som krydder. Når det gjelder foto, så er dette mitt definitive favorittvær. Jeg husker tidligere meteorolog Vidar Teisens favorittvær, som var delvis skyet, oppholdsvær. Det blir bare for kjedelig for en landskapsfotograf. Noen værbilder følger her. Selv om fugl ikke var i fokus denne gangen, så tar jeg med noen få – en noe lurvete storskarv som letter fra en stein, og en tett stærflokk som trolig ble skremt av en vandrefalk. Innslaget avsluttes med to fly, en F35 og et irrfly. Flere eksemplarer av førstnevnte var stadig på vingene fra/til flyplassen, med dertil hørende støy (nesten uutholdelig til tider!). Det var mindre bråk på irrflyet, et nattfly som jeg fant ved utelyset på ei campinghytte. Irrfly har forøvrig vært en ønskeart lenge. Endelig smatt den på plass.

Sjelden fugl fra øst

Det ble to turer til Ørlandet i september (tur nr. 2 kommer noe senere). Ved den første turen var det en svært sjelden vadefugl fra lavlandstaigaen øst for oss som var motivasjonen. Funnet av tereksnipa var det femte i Trøndelag, og det var flere enn turkompis Erling og meg som ikke hadde problemer med motivasjonen for en Ørlandstur denne dagen. Sikkert noen som kunne nyte et Gullbrød etterpå også. Jeg for min del hadde arten fra før, i Kurefjorden ved Fredrikstad. Der ble det bar et par dårlige bilder på langt hold, og bedre bilder var en tilleggsmotivasjon for turen til Grandefjæra denne dagen. Vi var veldig forsiktige så tereksnipa ikke ble forstyrret i sitt matsøk, både av hensyn til fuglen selv og de som var på vei til stedet. Etter hvert så beitet den seg nærmere gjengen med observatører. Noen av oss satte oss forsiktig ned mellom steiner og vegetasjon i kanten av fjæra og ventet på at fuglen skulle nærme seg. Og det gjorde den. Dermed ble det en solid oppdatering av tereksnipebildene i arkivet. Og det uten å forstyrre matauken til både tereksnipa og da andre vaderne i fjæra. Bildene viser fugleobservatører med sine teleskop, samt 3 bilder av tereksnipa. Tar også med ei tundrasnipe som den delvis beitet sammen med, også en østlig art på trekk, og til sist en brushane som fant sin mat på en åker i bakkant av fjæra. En flott fugleopplevelse på flate Ørlandet!

Fra fjell til fjord

Naturkontraster hentet fra to turer midt i september – den ene i gode venners lag fra Tydalsfjella, nærmere bestemt en lett, fin tur til Ramsjøhytta. Ny og gammel hytte sees til venstre i bildet, med fjelltoppen Fongen i bakgrunnen. Underveis passerte vi ei bjørk som var skadet i barken, og der 6 admiraler forsynte seg av sevja som piplet frem. Det tredje bildet viser ei stor steinblokk som, av en eller annen grunn, har løsnet fra sin opprinnelige plass i terrenget, rullet noen meter nedover bakken, skjøvet noe løsmasser framfor seg, og til slutt lagt seg til rette på en ny plass. En naturens kuriositet skarpsynt oppdaget av Erling. La seg til rette gjorde også de to sandløperne fra Gaulosen, etter at de hadde beitet i noen timer i fjæra. Rolig, lav åling blant gress og busker, og en solid dose tålmodighet, resulterte i noen bilder av en fåtallig art i Gaulosen under høsttrekket. Høsten er ei fin tid – den og.

Solnedgang ved fjorden

Et kjærestepar på Brattøra nyter en flott solnedgang mot Fosen, kvelden 30. august 2022.

Den ble en skikkelig kjendis, både nasjonalt og internasjonalt, den unge hvalrosshunnen Freya. I en lang periode denne sommeren hadde den tilhold blant båter og mennesker i Oslofjorden. Vi var på retur fra Sørlandet da vi fikk nyss om den den befant seg i Frognerkilen, tett ved Oslo sentrum. Etter en runde langs fjorden ulike steder på Bygdøy, var vi på vei til å dra videre med uforrettet sak, det vil si ingen Freya sett. I det vi skulle kjøre ut på E18 igjen, fikk vi se en stor ansamling av mennesker innerst i Frognerkilen. Og der var hvalrossen, tett inntil land og med mange skuelystne. Flere av dem var temmelig nærgående, og noen fant det betimelig å gjøre oppmerksom på at det kunne medføre fare å gå helt innpå det 600 kg tunge dyret. Men mange brydde seg fortsatt ikke, og hvalrossen forholdt seg rolig, og så vel nærmest ut til å nyte oppmerksomheten. En kombinasjon av den tilsynelatende tillitsfulle hvalrossen, og uforstandige mennesker som skulle tøffe seg på ulikt vis, bl.a med å svømme tett ved den, resulterte i at dyret til slutt ble avlivet. Menneskelig dårskap, ignorans og uforstand ble den stolte hvalrossens bane. Den ble avlivet etter en avgjørelse tatt av Fiskeridirektoratet søndag 14. august. Begrunnelsen var at det var fare for menneskers liv og helse. Utrolig trist, og etter min mening en horribel avgjørelse. Hadde folk fulgt de stadig gjentatte oppfordringene om å holde god avstand, hadde nok hvalrossen fått leve. Hensynet til menneskeidioters liv og helse, ble fatalt for Freya. Det er ikke til å tro! Nå er det bare bildeminnene tilbake. Jeg understreker at nærbildene her er tatt med telelinse på god avstand. RIP Freya.

… og nærbygda Leinstrand fikk markert seg i det sykkelrittet skulle passere midt på søndagen den 14. august. Tidligere høyt meriterte proffsyklist Dag Otto Lauritzen, nå utegående ekspertkommentator for TV2, stakk innom Nedre Eggan gård og fikk smake på ureist mat (ikke kortreist en gang!). Stor ståhei rundt denne sykkelprofilen! Og stor jubel da syklistene passerte! Mange publikummere og stor ståhei i byen også besørget, sammen med et strålende vær, en flott ramme rundt dette sykkelrittet mellom Tromsø og Trondheim. Og så ble det norsk seier og! Noen bilder til minneboken fra en flott dag.

Gaia i Nidarosdomen

På tampen av Olavsfestdagene 2022 var vi innom Nidarosdomen for å ta Jorda (Gaia) i nærmere øyensyn. En modell av kloden var hengt opp under den imponerende takvelvingen i kirka. Det var et flott skue, og en inspirasjon til tanker om vår plass på den vakre blå planeten. Temaet for årets Olavsfestdager var håp, og det å stå under den enorme og sakte roterende globusen, og la tankene sentre rundt vår påvirkning av miljøet på Jorda, var sterkt. Er det håp for Jorda og dens enorme mangfold av økosystemer og medskapninger? Vår virksomhet har uten tvil vært negativt på veldig mange måter, ikke minst når det gjelder klima, natur og artsmangfold. Erkjennelsen av dette faktum er økende, og det er jo positivt. Men tendensen er vel at menneskene turer på som før, og så går det sin skjeve gang. Det avsluttende Vestfrontmøtet, der bl.a biologiprofessor Dag Hessen, klimaaktivist og leder av Natur og Ungdom Gina Gylver og musiker Odd Nordstoga deltok, dreide seg om disse store spørsmålene. Er det håp for fremtiden? I følge Hessen vil både Jorda og menneskene bestå, men det kommer til å bli tøffe tak i årene fremover, før det forhåpentligvis snur til det bedre. Det siste bildet viser deltakerne i debatten, de øvrige variasjoner av Gaia i Nidarosdomen.

Sjelden fugl fra Amerika

Hils på bonapartesnipa, en svært sjelden fugl i Norge. Hva navnet kommer av vet ikke jeg, men for tiden befinner det seg et eksemplar av arten på Ørin i Verdal. Fuglen ble først skarpøyd funnet av Tore Reinsborg, en nestor i fuglemiljøet i Trøndelag. Bonapartensnipa er heller grå å se til, og ikke enkelt å ta ut fra flere nokså like arter. Selv hadde jeg den fra Gaulosen i 2002, men fikk ingen bilder den gangen. Dermed ble det en Verdalstur sist søndag, i håp om å få i det minste noen dokumentasjonsbilder. Og det fikk jeg, og vel så det. Fuglen var «grei» den – i en liten perioden beitet den seg rett mot meg, og da var det bare å holde utløseren nede. Her er et knippe bilder av den eksklusive snipa. Som sagt – en heller grå og litt «kjedelig» fugl, så jeg tar like godt med et bilde av en mer fargeglad sommerfugl som, treffende nok, heter gullmåler. Bildet er også tatt på Ørin samme dag.

Har vel nærmest fått «nåia» når det gjelder insekter, en mangfoldig og fascinerende verden av flyvende, kravlende og krypende kryp. Her er noen eksempler fra den senere tid, de fleste fotografert i nærområdene rundt Trondheim. Artsnavnene er i rekkefølge; flekksnipeflue, en snodig snutebille uten norsk navn, dvergpraktvikler på strå, geitramsmåler i det den letter («kreativ uskarphet»), blåbær-bladmåler på en blå vegg, blåbukk på rød vegg, og til sist en flekkdammott fra Ringvedammen. Interessen for invertebrater har gått litt på bekostning av fugler, men de er fortsatt med de og – her i form av en rødstjert hann fra Bymarka, og en gulerle fra Verdalsøra. Mulig det blir en ren fuglesak i neste innlegg….