Noen fotominner fra en helgetur sist i mai til Lauvøya, ytterst i Åfjord kommune på Trøndelagskysten. Spennende natur og rikt dyreliv, men dessverre skjemmet i horisonten av vindkraftanlegget på Storheia, som et av bildene viser.
Latest Entries »
Noen bilder fra en sommerlig dag, 10. juni 2020
Til vanlig er det bare bart berg å se i Øvre og Nedre Leirfoss i Trondheim. De to fossene er begge utbygget til kraftproduksjon i flere omganger siden tidlig 1900-tallet. Det er stort sett kun når magasinet Selbusjøen er fullt, og det er mye snø og snøsmelting i fjellet, at slusene åpnes på vidt gap. Slik er det nå, og de to fossefallene er utvilsomt et flott skue. Vannføringen i Nidelva blir selvfølgelig også sterkt påvirket av tapping og åpne sluser. Akkurat nå er det knapt mulig å benytte stien i sin helhet mellom Nedre Leirfoss og Kroppan, noe jeg selv fikk erfare både i går og i dag. Her er et knippe bilder som viser Leirfossene i sin fordums, og nå dessverre sjeldne prakt. Greit å få dokumentert når det skjer…
Denne bloggen har ligget brakk en god stund no, men opplevelsene ved Øvre Leirfoss de siste par dagene gjør sitt til at den plutselig blusset opp igjen, gitt.
Første halvdel av mai har vært kald – ja, nærmest som en ny vinter å melde. Mange av våre trekkfugler har forlengst returnert fra vinteroppholdsstedene. Blant andre gjelder det gransangeren, en bitte liten insekteter. Kaldt vær og snøbyger er lite forenlig med et rikt insektliv, og dermed også for fugler som lever av insekter. Men fuglene har en egen evne til å finne plasser hvor det likevel er mat å finne. Så som ved Øvre Leirfossen. Jeg har i mange år lagt merke til at det samler seg endel organisk avfall (og søppel) i kanten av lensene som ligger ute der. Dette er tydeligvis også et område med et rikt insektliv, til og med når våren er så kald som nå.
Gransangerne, det var vel minimum 10 av dem på omtrent samme sted, jobbet intenst med å fange insekter, både i vannkanten og ute på vannet. Og det var særlig det siste som fanget min oppmerksomhet. De små fuglene svirret over vannflaten og snappet insekter, og de kunne holde koken imponerende lenge, sikkert opp i 5-10 sekunder i gangen. Dette koster selvfølgelig mye energi, særlig når det pågår over lang tid (vi snakker timesvis, dog med flere innlagte pauser). Imponerende av disse små sangerne, som altså bruker svalene sin teknikk her! Her er noen bilder som kan gi et inntrykk av denne spesielle måten de fanget insektene på.
Det var utrolig fascinerende å følge gransangerne på sin intense insektjakt, og det på kloss hold. Jeg satt dørgende i ro, godt kledd, og kunne følge det hele uten å forstyrre. Og de brydde seg da heller ikke om at det passerte folk hele tiden på veien kloss forbi. Det kom til og med ei flott vintererle på besøk mens jeg satt der. En bra bonus det. Og så ble det noen mer kreative løsninger på gransanger i flukt. Stor naturopplevelse ved Nidelvens bredd de to siste dagene, altså.
Ei jerpe har i lengre tid hatt tilhold i marka ved Trondheim. Mange har stiftet bekjentskap med den, også på veldig nært hold. Jeg har forsøkt å lete et par ganger i vinter, men ikke lyktes å finne den. Før et par dager siden, på en ordinær trimtur i marka. Plutselig var den der! Den var svært så nærgående, og gikk i ring rundt meg flere ganger, hele tiden i bevegelse. Heldigvis hadde jeg kompaktkameraet med, så jeg fikk dokumentert en artig opplevelse med en til vanlig nokså anonym skogsfugl.
Under en trimtur søndag 11. februar fikk vi fornøyelsen av å vandre sammen med en gruppe fórbønder med sine hester og varer på vei mot Røros. De dro fra byen lørdag, med planlagt ankomst Røros og Martna´n 20. februar. De prøver å unngå de mest trafikkerte veiene underveis – men, som det siste bildet viser, de passerte bomringen på Klett i hvert fall. En skikkelig anakronisme der, altså. Og det spørs om det ble en hestehandel om avgiften ved den passeringen….
Oppmarsj ved Skjetlein VGS
—
—
—-
—–
——
Bompassering på Klett – trolig en historisk hendelse…
Denne blogg har ligget brakk en stund nå. Det er det som er så greit med å være egen redaksjon – tia og lysten avgjør om det skal publiseres noe.
Og nå er det endelig dags for et lite innlegg igjen – nå med tema Røros og Femundløpet 2018. Primært var formålet å ønske Team Smistua Husky, med niese Stine Berget Nordvik og hennes sambo Lasse Austgarden, vel avgårde på den lengste distansen, 6oo km. Men også å få med den spesielle stemningen som hersker i Røros i forbindelse med oppmarsj og igangsetting av dette tradisjonelle hundeløpet, som ble arrangert for første gang i 1990. Og så hadde barnebarnet Oscar på 6 et håp om å få et lite glimt av sitt store idol, Lars Monsen, som også skulle delta. Og det ble suksess!
Ivrige hunder, og ditto hundekjørere og hjelpere, tusenvis av godt kledde mennesker, derav også en god del utlendinger, samt tidvis sterk vind og snøfokk, dannet en flott ramme i oppstartsfasen. Starten gikk forøvrig i Kjerkgata, så sentralt som det er mulig å få det i verdensarvbyen. Den smale gata skapte tett kontakt mellom tilskuere og deltakere, noe flere av bildene viser.
Starten på Femundløpet i sentrum av Røros bør absolutt figurere på listen over opplevelser det er verd å få med seg. Og det til og med i en internasjonal målestokk, spør du meg….
Fra startområdet i Kjerkgata.
Møte med Monsen!
Deler av Team Smistua Husky – Lasse og Stine med to av hundene, snart klare til dyst.
Gode sokker på hundepotene er svært viktig!
Starten har gått, og Lasse og hundene er i gang med 600 tøffe kilometer.
Hakk i hel kom Lars Monsen og hans hundespann.
Mye fint i potesokker – og matchende vester på lederhundene.
Snøfokk i alle retninger mellom smale gater og husfasader.
Røros i februar innbyr ikke til annet enn «fake» softis..
P.S. Siste oppdaterte resultatliste fra Orkelbogen viser at Team Smistua Husky ligger på 5. plass (målsettingen var topp 5, så det holder enn så lenge). Team Monsen ligger på 3. plass. Leder så langt i løpet gjør, ikke akkurat overraskende, Robert Sørli, en av de virkelige nestorene innenfor hundekjørings-sporten, med totalt 10 seire i Femundløpet.
Snedig tittel på dette innlegget, men den har sammenheng med at jeg tok en god del bilder akkurat denne søndagen. Så dette er noe av bildene, bare for minneboka, for å dokumentere alt fra sommervåt vegetasjon på morgenturen, via solgløtt og terner i byen, og til en MEGET spesiell kveld værmessig sett, med et rikt utvalg av skyformasjoner under oppbygging til det som skulle vise seg å bli et kort, men meget intensivt regnvær på Melhus. De siste bildene viser de mørke skyene i retning Melhus, sånn ca i 22/23- tiden. Det viste seg at regnværet var så kraftig at et 40-talls mennesker ble evakuert fra husene sine. Da er det heftig!
Etter nattas regn 1
Etter nattas regn 2
Solgløtt i byen
Rødnebbterner i skinnegangen på Trondheim S!
Oppbygging til uvær 1
Oppbygging til uvær 2
Oppbygging til uvær 3
Det ekstreme uværet ligger over Melhus….
… og jeg hadde selskap av en kattepus mens jeg bivånet det hele på god avstand.
Intensiv fotografering pågår!
«Genserkameratene» slo til igjen! 6 år etter første opphold i ørneskjulet, tilrettelagt av Arctic Wildlife Tours (se tidligere innlegg «Venter på ørner» fra mars 2011), var det duket for et nytt forsøk på å få bilder av kongeørn og evt andre arter på denne foringsplassen som ligger i et grenseområde mellom skog og fjell i Stjørdal, like ved kommunegrensen mot Meråker.
Det startet som forrige gang med en hyggelig kveld, bl.a med løsning av et knippe verdensproblemer, i ei lita hytte i skogen. På tidligmorran dagen etter, en kort spasertur til fotoskjulet, med panorama utsyn til flotte skog- og fjellområder. En død rev var lagt ut som åte for ørnene, og på en nærstående tørr furustamme en skive med spekk beregnet på spetter, meiser og andre som liker slik mat.
Koselig hytte under stjernehimmelen.
Deler av den flotte utsikten fra kamuflasjehytta.
Og så var det å vente…., og vente…, og vente…. Ikke for det – ganske raskt, en god stund før det ble fotolys, kom 4 lavskriker flyvende og beveget seg lavmælt rundt i området. Genserkameratene var enige om at det var en bra start. Men så begynte timene å gå, uten at det skjedde så mye. Optimismen var snudd til et snev av pessimisme etter drøyt 6 timer i kamu´n. Men så skjedde det. Fortsatt ingen ørn, riktignok, men en av mine disiderte favorittfugler kom med ett flyvende rett i mot, en gråspett hann:
Avventende gråspett.
Første besøket på foringsplassen var preget av tydelig skepsis. Den ville ikke komme til maten som var festet like utenfor hytta vi satt i. Mulig det var knatringa av kameraene, det vites ikke. Men etter stund kom den tilbake, og da var det rett på spekklumpen. Og da hadde den tydeligvis forstått at kameralydene ikke representerte noen fare. Det ble bilder som til de grader overgikk de jeg hadde i arkivet fra før! En flott fugl, gråspetten. Og ekstra flott at det var en hann, med sin illrøde pannebrask, og ellers fint avstemte farger i grønt og grått. Dagen var berget for min del allerede der!
«Fine gensere på de to i hytta der, gitt», tenkte den vel ikke, men nyskjerrig var den.
Staselig fugl i grønt og grått. Og litt rødt.
Spetten ble en god «kompis» etter hvert, men kongeørnen glimret fortsatt med sitt fravær. Håpet om at den skulle dukke opp svant mer og mer, inntil klokken var blitt ca kvart over 4 på ettermiddagen (og vi hadde sittet rolig fra kl 06…). Da kom det plutselig en stor, brun fugl rett i mot oss fra dalbunnen under. I neste øyeblikk brettet den sitt imponerende vingespenn ut, og deiset rett ned på reveåtet. Kongeørnen var på plass! I 20 for oss fotografer intensive minutter satt ørnen på reven, rev av pelsen på den ene skinka og forsynte seg av noen kjøttslingser som lyste rødt i det intense motlyset. 20 minutter av i alt 13 timers opphold i skjulet var nok til at stemningen ble euforisk. «Gens-kam» var etter den seansen skjønt enige om at det hadde vært et strålende opphold!
Ørn eter rev 1
Ørn eter rev 2
Før den forlot reveåtet sto ørnen en stund og kalte med en klynkende stemme ut i villmarken. Kanskje kalte den på maken? En stor opplevelse akkurat den stunden!
Etter 20 minutter var måltidet over for denne gangen, og ørnen kastet seg ut i landskapet….
… og i skjul satt 2 strålende fornøyde fotografer. Ikke det lange møtet med denne majesteten av en fugl, men det var definitivt verd all ventingen. Og møtet med gråspetten likens.
Takk til Svein Wik, Stig Arve Meådal og Tom Roger Østerås for at de gjør det mulig for noen byfiser å få slike opplevelser. Det er noe helt spesielt å sitt i skjul og observere livet utenfor. Lange timer uten at noe spesielt skjer, oppveies til de grader når det først skjer!
P.S. En oppklaring av begrepet «Genserkameratene» er kanskje på sin plass: Ved første opphold i ørneskjulet, tidlig mars 2011, stilte både naturfotograf Einar K og ditto Terje O i kliss like gensere. Helt tilfeldig. 6 år etter: samme fotografer, cirka samme tid, samme sted…., og jaggu hadde vi ikke de samme genserene! Snedig.
Genserkameratene
Hønsehauk ved Gamle Bybro
På vei til et møte denne morgenen hadde jeg litt god tid, og gikk en omvei langs Nidelva, via Marinen og Bybrua. Og bra var det, for like før brua falt blikket på denne fuglen på kvist, en hønsehauk på bytur. Da ble det stopp, forsiktig lirking av fotoapparat fra sekken, og dermed sikret jeg meg et bilde av hønsehauk med Gamle Bybro i bakgrunnen. Tror ikke det er så mange som har akkurat det motivet. På rett sted til rett tid altså. Litt flaks skal man jo ha. Flaks også at hauken ikke flakset av gårde, for da ble i tillegg noen litt mer nærgående portretter i klassisk bymiljø.
For ikke mange dager siden var det et oppslag i Adressa, med bilder av en ung hønsehauk i ferd med å fortære ei kråke midt blant folk og biler i ei sentrumsgate. Ikke uvanlig med hauk i byen vinters tid, med masse tilgjengelig mat i form av duer og kråker. «Min» hauk var et fullvoksent individ, noe som ikke er så vanlig å treffe på. Ungfugler på bytur er vanligst. En artig opplevelse, som forsvarte en mindre forsinkelse til møtet…
Ikke så lett å få øye på der den sitter og gjømmer seg for agressive kråker. Trafikken over Bybrua går sin vante gang.
Med list og rolige bevegelser klarte jeg å komme på brukart hold….,
… og den satt rolig også da jeg forlot den.
Sjelden trost, og nokså sky til å begynne med.
Forleden dag ble det et nytt møte med en sjelden fugl. En svartstrupetrost har en stund hatt tilhold på en foringsplass i en hage på Orkanger. Arten hører til på den sibirske taigaen, men forviller seg av og til mot vest. Mitt første møte med svartstrupetrosten var i en hage på Tynset i mars 2016. Det ble altså ingen ny art på krysslista denne gang, men et et ornitologisk høydepunkt okkesom. Og dessuten ble det noe bedre bilder denne gang, enn på Tynset. Og betydelig bedre vær. Det begynner å bli påfallende med den, i hvert fall tilsynelatende, økende frekvensen av østlige arter hos oss. Flere funn av både denne trostearten, ditto av sibirjernspurv, samt flere andre arter kan kanskje tyde på at flere fuglearter er i spredning vestover. Det er også et klart tegn til at flere sørlige arter er i spredning mot nord, bl.a kjernebiter og stillits. Hvis tendensen med de østlige artene fortsetter, kan det bli mange nye bekjentskaper for ivrige ornitologer. Det blir spennende å følge med på utviklingen videre. Årsaker skal jeg ikke si så mye om, men klimaendringer kan nok være en viktig faktor til at fugler dukker opp i områder de normalt ikke hører hjemme.
Tar med et par bilder til av den sibirske sjeldenheten, og runder av med et par bilder av andre arter henholdsvis på/over den samme foringsplassen. En slags omvendt bonus, for bonusen var selvfølgelig svartstrupetrosten.
Trosten lurer vel på hvorfor det er så mye oppstyr for akkurat han…
Etter halvannen times tålmodig venting kom trosten ned på foringa.
Og så var det de «omvendte bonusene» – en overflyvende hønsehauk og en oppflyvende dompaphann. Kult det og.
Overflyvende voksen hønsehauk, sikkert på utkikk etter et måltid fugl.
En flott dompaphann letter fra foringsbrettet.
Utsikt rett ut i Østersjøen fra terassen.
Egentlig er det lenge siden jeg lovte meg selv å legge ut noen bilder fra et fugleområde sør i Estland, hvor vi tilbrakte noen dager sommeren 2015. Men nå ble det. På tide, ja, men det er jo ikke noe stress…
Dette er mest å betrakte som et lite minnealbum for meg selv, men det kan jo også være et tips til fugleinteresserte på reise i Estland. For makan til fuglelokalitet! Eller fuglelokaliteter, mer rett, for det er en stor variasjon av naturtyper innenfor dette området. Og det betyr et rikt fugleliv, med mange både arter og individer. Vi leide Fuglehuset et par dager i juli, normalt ei rolig tid for fuglene, bortsett fra de som fortsatt forer unger. Og det var det flere arter som gjorde, bl.a trostesanger, rørsanger, rosenfink og gulerle.
Sørlig gulerle klar for levering av mat til sultne unger.
Hvor ligger så dette paradiset av et fugleområde? Jo – kjør 28 km sørover fra Pärnu, langs den estiske vestkysten. Ta til høyre, og passer først en liten morenerygg med gammel furuskog. Vel gjennom skogen (det er snakk om kort distanse), åpner det seg et kulturlandskap med noen få gårdsbruk, beiteområder for både hest og storfe, kanaler med tett sivvegetasjon, større sivområder, og noen små ferskvann hist og her. Og utenfor det igjen, den grunne Østersjøen, med strender, tang- og tarevoller. Makan til variasjon, og grunnlag for et rikt fugleliv!
Siv- og beiteområder med Fuglehuset i bakgrunnen.
Beiteland for hester og leveområder for fugl.
Innimellom finnes små ferskvann omkranset av tett sivvegetasjon.
Og der kunne man treffe på fiskende egretthegrer f.eks.
Tar med noen sitater og facts fra feltnotatene mine, etter å ha studert fuglelivet i en rimelig kort periode mellom ettermiddagen 13/7 og morgenen 15/7 – sommeren 2015 altså:
«Fantastisk fugleområde med hav/strand/beiteenger med kyr og hester og mindre ferskvann innimellom». Jeg observerte i alt 72 arter på den korte tiden, flere for meg svært så eksklusive arter – hør bare: Egretthegre, isfugl, rovterne (beitende rett ut for Fuglehuset!), svartterne, vannrikse, myrrikse, åkerrikse, lerkefalk, skjeggmeis, rosenfink, gresshoppesanger, sumpsanger, trostesanger…. Listen kunne vært enda lengre. En tur i dette området i mai eller juni måned, vil by på et mylder av syngende fugl. Og det med supre fotomuligheter! Den korte tiden vi var der, gjorde at det ble for lite tid til spesifikk fuglefotografering, men noe arter ble det jo, noe som fremgår av innlegget. Hit skal jeg tilbake!
Skjeggmeis
Rørsanger og rørsangerskygge
Jaktende lerkefalk og forskremt stær på sen kveldstid.
Til dem som måtte være interessert i et besøk i dette fantastiske området, her er noe kontaktinfo, hentet fra et postkort som vi tilfeldigvis fant i en turistinformasjon i Pärnu:
Nettsted: http://www.pikla.ee. Dessverre er det kun estisk tekst her, men Fuglehuset har 6 rom i 1.etg, og en egen 2-roms leilighet i 2.etg. Alle rom har bad/toalett. Sauna og grillplass med flott havutsikt. Det går bra å henvende seg på engelsk,
e-post: pikla.linnumaja@gmail.com
tlf: + 372 5887 6655
Havørn ved Østersjøen, tatt fra terassen til Fuglehuset….
Topp avslutning av året 2016, med begivenheter i form av både perlemorskyer for andre dag på rad, og flott nyttårsfyrverkeri, både på familiedag på Leinstrand og det tradisjonelle festfyrverkeriet fra Festningen. Det ble mye kikking opp mot himmelvelvingen den siste dagen av fjoråret, altså.
GODT NYTT ÅR!
Flott utsyn fra Elgeseter bru!
Skyter inn med et par nye bilder av de spektakulære perlemorskyene, tatt på nyttårsaften, før ytterligere noen bilder av nyttårsraketter, både i byen og på Leinstrand.
Perlemorskyer fotografert fra Øvre Leirfoss. Stokkender i forgrunnen.
Perlemorsky fra soveromsvinduet…
Med unntak av de 2 siste bildene av nyttårsfyrverkeriet, er alle tatt fra Elgesterbrua i Trondheim. Bybildene er tatt med bruk av stativ, mens de to siste er tatt på frihånd under et, for øvrig meget vellykket, familieshow på Leinstrand på årets siste dag.
Flott utsyn fra Elgeseter bru – 2
Flott utsyn fra Elgeseter bru – 3
Flott utsyn fra Elgeseter bru – 3
Leinstrandrakett – frihåndsopptak. Før omtalte perlemorskyer kan skimtes så vidt i bakgrunnen.
Avslutning med fargerikt smell på Leinstrand!
På ettermiddagen lille nyttårsaften åpenbarte det seg noen mindre perlemorskyer på sørhimmelen over Trondheim. Etter kort tid ble de små skyene til en kjempesky i de fineste farger man kan tenke seg. En intenst lysende sky i sterk kontrast til det begynnende mørke. I slike tilfeller er det bare å kaste alt unntatt fotoapparatet, og bare fyre løs i sikker forvissning om at slike fenomener ikke varer lenge. Nyt synet!
Beautiful mother of pearl clouds taken from the city Trondheim, Norway, december 30. 2016.
Perlemorsky, bildet tatt fra Kalvskinnet.
Perlemorsky og julegrana på Torget i Trondheim.
Vakker himmel over Torget i Trondheim!
Olav Tryggvason hadde snudd seg, hadde han fått det til…
Med et assortert knippe bilder fra desember måned, ønsker denne blogg ei riktig god jul til de som måtte titte innom.
De første bildene er fra Trondheim sentrum. Kan ikke skjønne annet at Trondheim må være Norges mest «julete» by, med et koselig julemarked, og med masse lys og pynt over det meste av byen. Lækkert, selv ved manglende snødekor!
Folkeliv på Torget.
Fargerikt snop frister både store og små.
Hestetransport opp Nordre gate.
Lys i mørketid på Solsiden også.
Det har vel vært et par snøfall så langt, som i byen har forduftet med et stadig tilbakevendende mildvær. I indre strøk derimot, har snøen vært mer stabil. Bildet nr. 2 nedenfor er tatt for ikke mange dager siden like sør for Ulsberg. Flott vinterstemning der, mens byen var snøfri. Store kontraster i Trøndelag nå.
Ei gran med, og ei gran uten julelys.
Flott vinterstemning langs E 6 ved Ulsberg.
Og så må jeg for all del ikke glemme å huske å oppfordre alle som kan, å besørge julemat til fuglene. Eller – julemat er vel ikke så farlig der i gården. Solsikkefrø og det vanlige ellers holder i massevis. Ribberester hadde nok blitt feil… Og fuglene takker for maten med å bare være fine fotomotiv. God jul!
Fra egen foringsplass for noen dager siden. 7-8 plussgrader har smeltet snøen.
Blåmeisen poserer i rimet thuja.
Og det er akkurat passende at dompapene pleier å dukke opp ved juletider…
Lekkerbisken fra Sibir (synd med uskarp kvist – skal prøve å få fjernet den i PS).
Det satt egentlig langt inn å rykke ut på denne langveisfarende og rimelig feilnavigerte sibirjernspurven, som har hatt tilhold på Nordskag, Frøya ei ukes tid nå. Langt å dra for 15 gram fugl. Ikke akkurat miljøvennlig heller. Men etter at jeg leste meg litt opp på arten, og fant at den er kjent for å være en sky art som oftest holder seg skjult, og sett bildene av den som var lagt ut på Artsobservasjoner, så klarte jeg ikke å dy meg. Det ble en Frøyatur.
Den langveisfarende gjesten har hatt tilhold i en bestemt hage på Nordskag i flere dager, og mange kryssere har vært og fått den med seg. Et hyggelig vertskap har velvillig stilt terasse og nærområde rundt et imponerende foringsanlegg til disposisjon. Det var bare å stille seg opp med foto´n klar og vente. Fuglen dukket opp etter ca 10 minutts venting, og da ble det, som ventet ved denne type begivenheter, løftet stemning blant oss som var der. Bilder ble det også, og fuglen dukket opp fler ganger i løpet av de par timene jeg var der. Flott liten fugl med fint avstemte farger i brunt/beige/svart. Og den så ut til å være i topp form. Det kan godt være den berger over vinteren, dersom den holder seg på denne foringsplassen, for makan til utbud av mat!
Jeg flesker like godt til med et bilde til av sibirjernspurven, samt noen bilder av andre arter på denne rikholdige og livate foringsplassen. Spesielt var også de 3 munkene som var svært så rolige og tillitsfulle, i motsetning til meiser og gråspurv som svirret rundt i høyt tempo.
Sibirjernspurv i matfatet.
En ung svarttrost hann, en av flere av denne arten på foringsplassen.
Denne rødstrupen kommer sikkert til å overvintre på Frøya, og skulle være sikret god mattilgang den og.
Rødbrun hette på hodet viser at dette er en munk hunn.
Til slutt et par bilder som viser deler av foringsanlegget på Nordskag, og noen fuglekikkere ivrig speidende etter sibirjernspurven. Den eksklusive gjesten fra Sibir og Ural ble min art nr. 314 sett i Norge. I 2016 ble det, eller er det blitt så langt, 7 nye arter. Det hadde jeg definitivt ikke trodd ved starten av dette året. Etter dette innlegget er ferdig , blir det tradisjon tro et ørlite glass likør for å markere ny fugleart sett. Jeg er vel den eneste som ikke benytter gullbrød…
Så får vi se om det ikke skulle bli nok en liten «hikkas» før 2016 ebber ut…
Deler av den godt besøkte foringsplassen på Frøya. Godt besøkt både av fugler og mennesker..
Spente og årvåkne fuglekikkere.
Epilog: En journalist fra ei lokal nettavis (Frøya.no) var på åstedet da jeg kom, og resultatet ble en liten sak på nett med noen av oss fuglekikkerne i fokus.
Mot slutten av oktober var det duket for enda noen dager i kystparadiset Sula. Denne gangen var antallet ornisser redusert til 3, pluss koseboxeren Lana, ikke å forglemme. Fuglelivet var også noe redusert i antall arter og individer, naturlig nok, de fleste av trekkfuglene har jo forlengst fløyet mot sør. Fuglene kommer jeg tilbake til, men først noen fotografiske resultater av mørke kvelder og stjerneklare netter. Det ble noen turer ut i mørket, og tidlig morgen/sen kveld, for å supplere turloggen med noe annet enn fuglebilder. Ikke til forkleinelse for turdeltakerne, Arnt S. og Knut H. – de er fotogene nok de, men det ble ingen bilder av fuglefolket denne gang. Der må jeg henvise til bilder fra turen tidligere i måneden, hvor det tidvis var euforiske tilstander (GULLTROST – bare nevner det…). Denne gangen var det vel mest naturstemningene, og det faktum at jeg ikke ble Mattis hver gang, som gav tilløp til eufori….
Sula fyr etter solnedgang.
Stjernehimmel over fyret. En touch av nordlys nede til høyre i bildet.
Fyrstasjonen var basen denne gangen, et glimrende tilbud for overnatting på Sula. Ikke TV, ikke radio, bare ro og fred. Og bare å stikke utafor for å kikke etter sjøfugl, eller for å fotografere etter mørkets frambrudd.
Fyrstasjonen
Så til noe små glimt av fuglelivet på Sula, slik det fortonet seg noen dager midt i oktober. Med det kraftige og blokkerende høytrykket de siste ukene, og medfølgende østlige vinder, så var håpet å få noen sibirske sjeldenheter. Særlig ønsket var sibirjernspurv, en art som nærmest har invadert Skandinavia de siste ukene. Til tross for avspilling av sibirjernspurvlyd både tidlig og sent, ble det ingen fangst av den arten. Men noen andre fugleopplevelser ble det da. Bildene under viser noen av de tilsammen 51 artene vi loggførte under Sula 2016, del 2. Forresten – en sibirsk art ble det da, et eksemplar av en sibirpiplerke. Bra trøst det.
Og, som nettsjef Knut ytret i forbindelse med avreisen, vi var bare 12 gram fra å få en sibirjernspurv. Det er lite det.
Gjerdesmett i granittmiljø.
Gjerdesmett igjen. Lite fugl, men fotogen nok.
Sidensvans, en art vi ikke har hatt så ofte på Sula. En flokk på 20-30 individer svirret omkring etter det som var av rognebær og andre spiselige bærslag.
Liten fugl ved stort hav. Rødvingetrost var det fortsatt en del igjen av.
En bra høydare til slutt – en hubro som ble støkket ut av et holt med sitkagran (!) ved fyret. Eller GULLTROSTSKOGEN, som den nå kalles (jfr forrige Sulainnlegg).
Rovfugl og ugler er kjent for å ha intense og gjennomtrengende blikk. Men den voksne kvinandhunnen står ikke så langt tilbake den heller, med sine knallgule øyne….
Kvinandblikk 1
Kvinandblikk 2
Det startet pent og forsiktig med en smålekker og smått GULL-farget soloppgang på, for meg, dag 2 på årets Sulatur.
Morgenstund har gull i munn…
Altså – det har jo vært mange soloppganger opp gjennom årene, men man blir jo aldri lei slike stemninger, blir man vel? Men – gullfarget soloppgang ble etter hver til et par skikkelige uværsdager, med sørvest vind, opp i storm styrke, og til dels store mengder regn. Dårlige greier, både med tanke på å lete fugler i busker, og ute på havet. Og nettfangst av fugl er selvfølgelig helt uaktuelt under slike forhold. Hva gjør man da? Jo, man går streifer rundt og leter fugl lell. Og det betalte seg til de grader utpå kvelden den 28nde oktober. Da ble det GULL igjen, denne gang i form av en GULLTROST, en svært sjelden art fra den sibirske taigaen. Personlig var jeg ikke med kvelden den ble oppdaget. Som sedvanlig (…!) var jeg inne for en kopp kaffe mens de andre var ute i felten. Egentlig var resten av fuglegutta ute for å se etter en gulbrynsanger, men sannelig min hatt ble det ikke gulltrost i tillegg. Sov jeg dårlig den natta? Nei – jeg har da vært ute en vinterdag før (les: misset sjeldenheter p.g.a kaffedrikking m.m.). Den påfølgende morgenen derimot…..
Meg selv og gulltrosten, sistnevnte i flukt. Blinkskudd tatt av Fredrik Schevig, for øvrig en av flere representanter for den yngre garde med en særdeles velutviklet nese for sjeldne fugler.
Det ble altså GULLTROST på meg også :-). Fuglen hadde tilhold i et lite holt med sitkagran, og ble presset ut én gang denne morgenen, slik at alle fikk sett den godt. Noen fikk da også fotodokumentert denne sibirske sjeldenheten (mener dette var funn nr. 8 i Norge gjennom tidene). Fuglen fløy raskt inn i sitkafeltet igjen, og fikk deretter være i fred resten av dagen. Mine egne bilder ble ikke mye å skryte av. Bare så vidt dugende til dokumentasjon, så de nådde ikke opp som bloggillustrasjon… Takk til FSc for lån av bildet over!
Det er vel ingen bombe at det var en svært løftet steming blant årets Suladeltakere, etter at det ble nytt kryss på samtlige… Det ble også dokumentert.
Jubel i leiren etter gulltrost i boks! Den omtalte sitkaplantingen i bakgrunnen.
Dokumentert ble også den sedvanlige tradisjonen med et stk GULLBRØD etter at en ny fugleart er krysset. Lageret med denne eksklusive sjokotypen på kooperativen på Sula gikk tomt den dagen. Det var som det skulle være, det… Danderingen av GULLBRØDet på middagsfatet ble for øvrig regissert av Øystein Hegge, i en rus av eufori som rammet samtlige ornisser, og som varte Sulaoppholdet ut.
Det e´berre lækkert! Bilde av gulltrost øverst til venstre i fugleboka.
GULL i flæng på Sula altså. Ellers hadde årets opphold de sedvanlige indigrienser, bl.a med noen sjeldenheter i tillegg til gulltrosen (bl.a både dverg- og vierspurv), mye vandring rundt omkring, møte med lokale Sulværinger, fangstnett opp og fangstnett ned, laaange opphold på fyret med havskåding, og noe inneliv med uværet piskende mot rutene. Og selvfølgelig Mattis-spilling på kveldene (snakker ikke mer om akkurat det…).
Alt i alt – med GULL av ymse slag, og alt det øvrige, blir konklusjonen på årets fugletur til Sula, utvilsomt terningkast 6 🙂
Perioder med skikkelig ruskevær må man regne med utpå høstparten, ytterst på kysten.
Feltornitologenes svar på Olsenbanden, her Bangjordbanden, på vei ut i felten…
.. for å rigge opp fangstnett.
Det ble som sedvanlig flere møter med de lokale, i dette tilfellet en pelskledd sulværing.
To ferske bilder med atmosfærisk-/tekniske motiver. Det første viser halvmånen i ferd med å dra seg mot Vassfjellmasta. Det andre er et bilde fra dagens oktobermorgen, og var det første tegnet på at sola var på vei opp over horisonten. Mørkere tider, men fortsatt spennende fotomotiv…
Halv måne og hel mast
Morgenrøde i kondensstriper
Rødnende parasollsopp
Jeg gir meg ikke helt med soppbilder enda, selv om soppmåneden fremfor noen, sopptember, er over. Fortsatt er det rikelig med marklevende sopp i skogen, på plener og beiteområder. Rett og slett en fantastisk sesong for denne fasinerende artsgruppen, og jeg bare MÅ ta med noen bilder til. Mange av soppene er fine fotomotiver, og for så vidt enkle å fotografere, stødige som de står på sine vokseplasser. Men det kan også være utfordrende å få gode bilder. Ofte er det «uryddig» rundt fruktlegemene, slik at det må litt ordning til får å få de til å tre godt frem. Lyset kan også være utfordrende, da mange frister en skyggefull tilværelse i tett skog. Uansett – her er noe flere smakebiter fra årets knallsesong, bilder som jeg er sånn tålelig godt fornøyd med…
Svartbrun rørsopp
Blå ridderhatt
Rød stubbemusserong
Jordtunge, en sjelden sopp som er knyttet til beitemarker og gamle plenarealer. Jeg har funnet 2 lokaliteter i mitt nærområde, på gamle og ugjødslede plener.
Ikke den store uttellingen på fotofronten under en jobbtur på Helgelandskysten nylig. Dette bildet av en liten flokk gråhegrer med den karakteristiske Torghatten i bakgrunnen, tatt ved fergeleiet i Vennesund, får stå som dokumentasjon.
—
Må ha med en epistel om været i går, 18. september, ledsaget av noen bilder. Stikkordet var variasjon. Tett tåke fra morgenen av, og den varte faktisk veldig lenge utover dagen noen steder. No og da så lettet tåka, og sola fikk titte frem. I neste øyeblikk var den borte igjen. Jeg beveget meg både i marka og i byområdet i går, og fikk føling med alle variasjonene i lys og farger, både på himmelen og på bakken. Noen dokumentasjonsbilder følger, alle tatt i går.
Et lite opplett i tåka på morgenen.
En rødstrupe kom og hilste på.
En solstråle treffer en skogstjernes høstfargede blader.
Bare 3-4 km unna der det forrige bildet ble tatt, så det slik ut. Nesten skummelt å være rulleskiløper under slike forhold…
Utover dagen besørget soloppvarmingen at tåka forsvant. Her ved Kalvskinnet hvor tåka holdt ut veldig lenge.
Vi er inne i en topp soppsesong, jfr forrige innlegg. Min karriere som soppinteressert er rimelig kort, og jeg kan ikke skryte på meg stort når det gjelder artskunnskap. Men gjennom hyppig kontakt med velvillige soppeksperter i den lokale sopp- og nyttevekstforeningen, og en dose egeninnsats, er den stadig økende. Hverken jeg eller noen andre vil nok noensinne klare å lære alle de mange tusen arter som finnes i denne fasinerende artsgruppen. Men det går fint an å bare nyte synet av soppene. Eller spise noen av de spiselige. Eller fotografere dem. Og det gjør jeg, blant annet med resultatene nedenfor, noen eksempler fra turer i skog og mark i «sopptember».
Og så tar jeg med et par «sensommerfugler» til slutt. Flotte og fasinerende skapninger de også.
Naturen er en uendelig kilde til nytelse, glede og kunnskap. Anbefales.
Fiolett greinkøllesopp – sjelden og rødlistet art knyttet til beitemark.
Eikehette (litt usikker på art) er knyttet til rike skogtyper, her fra et område med edellauvskog i Vanvikan.
Brungul stubbemusserong trives i gammel granskog.
Det første bildet jeg har fått av en sopp som speiler seg i vann. En honningsopp har slått seg til på en trestamme som ligger i Baklidammen i Bymarka.
Og, som skrevet, en liten dose annet biologisk mangfold til slutt, i form av et par sommerfugler som fortsatt er på vingene når værforholdene er gunstige, og mens det enda er noen planter som blomstrer og byder på nektar. Den flotte sitronsommerfuglhannen er fotografert på Vikan i Stjørdal, en sørlig art som trolig er i ferd med å bre seg nordover. Hadde faktisk 5 individer i dette området, denne varme ettermiddagen.
Også blåvingen kan fly til langt ut i oktober. Dette er en hunn, som er mindre blå enn hannen. Fin lell.
Sitronsommerfugl hann
Tiriltungeblåvinge hunn
Brun fluesopp
Det andre av to kjappe blogginnlegg – en sjelden greie fra min side… I det første handler det om å se opp, i dette innlegget skal det handle om å se ned. Nærmere bestemt på bakkelevende sopp. Det formelig bugner av sopp i alskens variasjoner nå, både i skogen, på beitemarker og på plener. Og enda har vi ikke nådd «sopptember» – soppmåneden framfor noen.
Min hovedinteresse når det gjelder natur har alltid vært fugl, men jeg har blitt stadig mer «altetende» med årene. Og nå begynner sopp å fange interessen mer og mer. Sopp er en fasinerende artsgruppe, både når det gjelder form, farge, lukt og smak (for de som er spiselige). Rundt 7000 arter her til lands, så det er enormt mye å lære! Og hver art kan variere veldig i utseende den tiden fruktlegemet stikker opp av jorda. Det er nok bare å glemme å lære alt om sopp, alle artene. Ingen er vel i stand til det. Men eksperter finnes, og jeg vil slå et slag for soppkontrollene som arrangeres ulike steder i høst. Oversikt over steder med soppkontroll finnes på Facebooksidene til Trondheim sopp- og nyttevekstforening. Der kan du få hjelp til artsbestemmelse, og sikre at den soppen du skal ha i stekepanna eller gryta, ikke er av det giftige slaget. Fluesoppen på bildet over, for eksempel, er giftig, i likhet med de fleste andre av de ca 25 fluesoppartene som finnes i Norge.
Rådet fra ekspertene er: Lær deg noen av de lett gjenkjennelige, spiselig soppene, og hold deg til dem. Resten kan man la seg fasinere av, for mange er utrolig vakre, selv om de kan være dødelig giftige.
I bildene jeg poster her er ikke artsnavnet så viktig, og noen har jeg ikke peiling på hva heter. De får bare være eksempler på soppmangfoldet som utspiller seg i disse dager. Ut i naturen og nyt synet, og eventuelt smaken av kantarell, blek piggsopp, steinsopp eller andre av de gode matsoppene.
Fin sopp på kulturmark – gul vokssopp, her sammen med øyentrøst. Fin den og.
Deformert sopp, usikker på art, men fint motiv…
Denne raringen fant jeg ved Nidelva. Mener den heter brun jordstjerne. Jordstjerneartene er stort sett sjeldne, og dette er nok et spesielt funn i oreskogen ved elva.
Avslutter med en jeg ikke har peiling på hva heter. De to fruktlegemene forandres nok mye også, etter hvert som de vokser til. Uansett – vakre er de, der de står i furuskogen ved Baklidammen i Bymarka.
To innlegg nå som handler om å se opp og se ned. Se opp først. Det nærmer seg raskt september, lauvtrærne er så vidt i gang med å skifte farge, og det er ikke mye vits i å sole seg lengre (bli itj brun læll ;-/). Værmessig vil det ikke overraske mye om stikkordet fremover blir – variert.
Morgen og kveld, når sola står lavt, er det tid for å se opp. På skyene. I disse tider kan de opptre i uendelige variasjoner når det gjelder form og farge, særlig i perioder med sterkt vind. En kan la seg bergta av både en enkelt skyformasjon, finne noe eller noen den ligner på, og av helheten av skyer på himmelvelvingen. Eller bare undre seg over hvordan det hele henger sammen. Over vannets kretsløp for eksempel, for skyene er jo en del av det. Eller filosofere litt når du skuer ut i uendeligheten. Hvor langt ut er det mulig å tenke seg? Har universet noen ende?
Eller bare fotografere. Filosofere kan man jo gjøre senere…
Bildene under er alle tatt for en ukes tid siden, i løpet av noen få timer. Stor forskjell på litt «kjedelig» dagslys på det første bildet (for øvrig tatt ved Ladekaia, nyåpnet kafé tett ved fjorden), og kveldslyset når sola går bak horisonten og paletterer skyene med perlemorfarger. Og vinden bidrar med struktureringen. Vakkert.
Litt «kjedelige» skyer ved Ladekaia.
Og så skjer det noe når sola gjemmer seg bak horisonten…
Vakre perlemorfarger.
Himmelkomposisjon – en nesten suggererende effekt på skydottene.
Jeg bare MÅ poste et par bilder av for meg nok en ny fugleart, offisielt nr. 309 i rekken. Offisielt vil i denne sammenheng si arter som jeg har lagt inn i rapporteringsbasen Artsobservasjoner, og som er godkjente. Selv opererer jeg med 312, men det er en «akademisk» sak, som går på mulig rømte parkfugler.
Uansett – ny art for meg, for øvrig nr. 5 i Norge i 2016, ble rødhodeand. Denne flotte anda har en vid utbredelse langt sør for oss, og er en meget sjelden gjest her til lands. Mange har tatt turen til Frosta for å få med seg denne sjeldenheten, og det er tatt en del bra bilder. For min del ble det ikke det helt store, men ok som dokumentasjon, og bilder for minneboka. Avstandsbildet ble tatt med et Panasonic Lumix, mens nærbildet ble tatt med et Canon Powershot G 12 gjennom teleskopet. Alltid moro med nye bekjentskaper i naturen. Og det gjelder alle arter, ikke bare fugl.
Tydelig «en anna and» det her…
Glad i grønnalger, rødhodeanda.
Informasjonsskilt, med fyret på hovedøya i bakgrunnen.
Det ble reiser til flere steder denne sommeren, blant annet en liten uke i Nord-Jylland, Danmark, med hovedsete i Ålbæk. Hvis jeg spørres, er Danmark ferielandet fremfor noen. Både natur og landskap, koselige små byer, fantastiske strender i hopetall, variert vær (!) og en generell «laid-back» stemning, fasinerer meg med dette landet.
I løpet av sommeroppholdet denne gang ble det et dagsbesøk til Hirsholmene, ei øygruppe med et rikt fugleliv, beliggende like utenfor Fredrikshavn, og som jeg har planlagt å besøke mange ganger. Men det har liksom ikke klaffet før nå.
Vel i land etter en liten times båttur, blir vi møtt av et yrende liv, med en gjeng teister som velkomstkomité.
Velkomstkomité i kjole og hvitt.
I hekketiden er det strenge restriksjoner på hvor man får bevege seg, og det kun på Hirsholmen, den største av de 10 øyene, og den eneste som er bebodd i dag (kun 3 personer, mot 200 på det meste tidlig på 1900-tallet). Det ble et kort besøk i toppen av fyret, med god utsikt i alle retninger, og i et observasjonshus med utsikt til en av koloniene med splitterne, og med flotte malerier med fuglemotiv på veggene.
Utsikt fra fyret på Hirsholmen.
Flotte fuglemotiv i observasjonshuset.
De få fastboende på øya lever tett på fuglene.
Hirsholmene er beskjeden av størrelse, med et samlet areal på 470 da fordelt på de 10 øyene. De er alle fredet som naturreservat, og med et betydelig havområde rundt, som også er fredet, utgjør samlet fredningsareal ca 24 000 da.
Landarealet er som sagt beskjedent, men det gjør seg likefullt sterkt bemerket når det gjelder antall fugler (ikke så mange arter i hekketiden, men usannsynlig mange individer på et såpass lite areal). Særlig splitternene, hettemåkene og teistene dominererte lydbildet. Både måkene og ternene hadde flyvedyktige unger da vi var der, og det ble ikke akkurat mindre støy av konstant mat-tiggende unger. Og guanolukta rev i nesen! Og det er ikke ment negativt fra min side. Lukt og støy er en del av totalopplevelsen. Noen fotominner fra fuglelivet på Hirsholmene:
Splitterne med fangst. Legg merke til blikket på fisken. Den har nok resignert…
Mange av både unge og voksne splitterner var ringmerket.
Konstant trafikk med fisk til sultne unger. Det virket som det kun gikk på en og samme fiskeart som fór.
Det har ikke lyktes meg å finne de ferskeste tall for antallet par av de ulike artene som hekker på Hirsholmene. Men det ble registrert ca 1600 par splitterne i 2009, og ca 750 par teist i 2001. I tillegg kommer en stor koloni hettemåker, samt en god del fiskemåke, gråmåke og svartbak. De to sistnevnte artene har økt kraftig i antall, og har forsynt seg glupsk av bl.a splitterneunger. Myndighetene har visst iverksatt bestandsregulerende tiltak for å unngå for stor negativ effekt på i første rekke splitternene. Det var for øvrig lite unger av teist å se da vi var der. Mulig de var i reirene enda. De voksne gjorde imidlertid mye ut av seg, med mye «knuffing» seg i mellom, og med de snodige pipelydene.
Teistene var svært så lydytrende!
Også teistene var stadig på farten med fisk i nebbene. Her er det så og si utelukkende tangsprell som gjelder.
Flott fugl, teisten, i kjole og hvitt og røde bein. Og åpner den gapet er det rødt der og.
Og jaggu dukket det ikke opp en ensom svale i mylderet av måker, terner og teister. Det var i det hele tatt lite småfugl å se på Hirsholmene. Mulig det blir for stressende med all viraken rundt de større….. Men et besøk til denne spesielle øygruppen utenfor Fredrikshavn anbefales, tross støy og stram lukt.
Ensom svale
Stedet er Hvaler i Østfold for noen dager siden. Jeg har mitt fulle hyre med å telle antall individer i en stor makrellternekoloni, da jeg i øyekroken ser to knoppsvaner tett sammen. De er veldig opptatt av å kurtisere hverandre, så jeg aner at noe er på gang. Fokus skifter fra makrellternetelling til svanekos. For første gang blir jeg vitne til svanesex – fra forsiktig forspill, via intensiv parringsakt og til en stilfull avrunding av det hele. Med fare for å bli beskyldt for å være «griskaill» – her er et knippe bilder, 6 i tallet som seg hør og bør, som dokumenterer begivenheten.
Forsiktig initiativ fra hannen…
Fri adgang er innvilget..
Selve parringsakten er i gang…
… og ser ganske så dramatisk ut med hunnen som delvis blir presset under vannflaten.
Parringen er avsluttet uten noe drukningsoffer…
En stilfull avslutning på det hele. Og så blir det vel svaneunger etter hvert…
I følge Norges Fugler (Svein Haftorn 1971) var første kjente hekkefunn av knoppsvane i Norge i 1937. Den var fåtallig i mange år, men har de senere årene nærmest eksplodert i antall, og hekker i dag ganske så vanlig, hovedsakelig i kystområdene i Sør-Norge.
Bever i uvante omgivelser. Men det er jo en dam…
Jeg trodde vel nærmest ikke mine egne øyne, da jeg passerte inntaksdammen til Øvre Leirfoss kraftverk en tidligmorgen for noen dager siden. Oppe på betongkanten satt det en bever! Jeg spekulerte på hvordan i all verden den hadde klart å komme seg dit, med bratte betongvegger på den ene siden, og vann med sterke strømmer og virvler på den andre. Jeg tenkte at denne krabaten kommer til å ende i turbinen til slutt.
Men i neste øyeblikk skled den ut i vannet, ble borte en stund, dukket opp igjen, hvorpå den satte seg makelig til rette på kanten igjen og pusset pelsen. Det virket rett og slett som den hadde det på G, med god kontroll på det hele. Det hele gjentok seg flere ganger.
En skikkelig luring av en bever tenkte jeg da. Her har jo mennesket lagt forholdene til rette med en ferdigbygget dam! Så slapp den selv arbeidet. Og så stor da gitt! I stedet for stadige påbygninger og reparasjoner av en egenbygget dam, så kunne denne beveren bare ta livet med ro, og stelle pelsen mellom hvert dykk…
Puss av pels.
Hvor beverhytta befinner seg, vites imidlertid ikke. Vel – sant og si skjønner jeg ikke bæra av denne episoden. Det var vel bare en av naturens mange underfundigheter….
3 fiskemåkeunger er kommet ut av eggene, og har nå tilhold i byens travleste bankgate. Bymåkene er omdiskuterte og har mange fiender i et bymiljø. Fingre krysses for at måkeungene kommer seg på vingene etter hvert. Og så får vi vel bare tåle at voksenfuglene kjefter litt når vi kommer for nært. Det er utvilsomt vi mennesker som legger til rette for en økende måkebestand i byene, gjennom kasting av søppel og alskens matavfall. Så da så..
Måkefamilie nyter godt av matavfall.
Denne ungen slet lenge med å få i seg bollebiten.
Himmelen over Trondheim, 11. juni kl. 15
Det kan sies mye om fiskemåka til venstre i bildet. Og det kan sies minst like mye om Olav Trygvasson. Men, i hvert fall ikke jeg kan si mye om den merkelige «skybuen» som dukket opp på himmelen over Torget i Trondheim i dag. Snodige skyformasjoner var det ellers også en periode, med både meieskyer og «revehaler» (som ofte om regn og uvær taler…).
Jeg regner med at metereologene kan si noe om dette fenomenet, og jeg har sendt bildet til met.no for eventuelt å få en forklaring. Kommer tilbake med den her, hvis jeg får svar. Uansett – et fasinerende himmelsk fenomen var det.
… og her er svaret jeg fikk fra Meteorologisk institutt:
Hei.
Er (som alltid) ganske vanskelig å bedømme utfra et bilde (et veldig stilig billde for øvrig), men fra mitt ståsted tror jeg du har mye rett. Synes å være et optisk fenomen i skyer som ligger veldig høyt i atmosfæren, hvor sollyset brytes i krystallene som danner skyene, men hvor krystallenes størrelse ikke er tilstrekkelige til å spre lyset nok til å få en perlemorsaktig effekt.
Meiskyer/revehaler har, som du nevner, vært brukt som et værtegn fra gammelt av. Den mer vitenskapelige forklaringen er at de typisk opptrer i utkanten av en front, i mange tilfeller veldig langt fra selve fronten (en front går som regel også skrått gjennom atmosfæren, slik at bakkefronten «henger etter» frontsonen høyere opp. Dersom du får «hele frontpassasjen» over deg, kan man si at de var et tidlig varsel. I mange tilfeller kan man likevel ikke bli berørt av selve frontpassasjen, den kan gå nord eller sør for deg, og lignende.
Bli´rru med på lek, eller?
—
Ja – bli med da vel!
—
Det ble et utrolig morsomt møte med 3 «farskate» otere på tidligmorgenen i dag. Våkna tidlig, fikk ikke sove mer, og dro i stedet til Fugletårnet ved Gaulosen, sånn i halv 6-tiden. Sover ikke bort sommernatta, gjør man vel?
Og det betalte seg med en artig seanse med noe som sikkert var 3 fjorårs oterunger. Jeg benyttet geriljametodikk, snek meg innpå mens de var under vann, og la meg til rette like ved elvekanten. Og der ble jeg liggende som tilskuer til noe som fortonet seg som kun lek og moro. Tross intensiv dykking så det ikke ut til at det var fisk de var ute etter. Det var vel mest å jage hverandre, både under og over vann.
Jeg hadde for bare noen uker siden et annet, men mye kortere møte med oter (se tidligere innlegg). Dagens møte går det forrige en høy gang når det gjelder opplevelses- og underholdningsverdi.
Og til overmål, så toppet det hele seg med en svartryggerle (svært sjelden i Trøndelag) på kloss hold, etter at oterne hadde trukket unna.
En fin morgenstund. Søvnen får man ta igjen siden….
—
—
—
—
Isfjorden med Åndalsnes i bakgrunnen.
Etter noen jobbturer på Møre/Sunnmøre i det siste, er min utilbørlige påstand at, i hvert fall den delen av Norge, nå må være på sitt vakreste. Ikke til forkleinelse for høsten og de andre årstidene, og heller ikke andre deler av landet. Men kontrastene mellom grønnkledde daler, snødekte fjell, knallblå himmel og/eller blått/grønt vann, som store deler av kyst- og fjordstrøkene fremstår på denne tia av året, tar kaka etter min mening. Som dokumentasjon på mitt syn på saken, følger her et knippe rimelig ferske bilder fra fjell- og fjordfylket fremfor noen, Møre og Romsdal. Motivene står formelig i kø!
For foreign readers: Some pictures from the western parts of Norway, among others Romsdalen, Trollstigen and Geiranger. The contrast in colors, with green valleys, snowy mountains and blue skies/blue water, makes these parts of Norway spectacular these days.
Trollstigen åpnet 26. mai. Gjenværende snø lager kinesiske skrifttegn til høyre i bildet.
Nedre del av Romsdalen med Romsdalshornet i bakgrunnen til høyre.
Grønne daler, hvite fjell, blå himmel i Stranda kommune.
Kun dager siden en tur med ferga fra Hellesylt til Geiranger. De første turistene og turistskipene var allerede på plass. Kameraene gikk varme og bildebrikkene ble fylt til randen av spektakulære motiv!
Også måkene som fulgte ferga var attraktive motiv.
Liten båt passerer De 7 søstre, de mest kjent av mange fossefall som ender i Geirangerfjorden.
De første turistskipene på plass.
Klassisk motiv fra Geiranger.
Avslutter med et knallgult vidunder av en bil. På vei opp Ørneveien møtte vi et film-/fototeam fra et engelsk bilmagasin. De drev og dirigerte denne doningen frem og tilbake med ulike spektakulære bakgrunner. Men jeg er ikke sikker på at de fikk regnbuen over bilen, som jeg fikk.
Yellow car under the rainbow – just call me, folks!
«Skatt» under regnbuen.
Store kontraster i løpet av de 2 siste dagene! Den ene dagen kom jeg over et bildrept piggsvin, og den påfølgende dagen et vintrerlepar som ivrig foret så vidt flyvedyktige unger. Liv og død er tett på i naturen, og mennesket er ofte en vesentlig faktor når det gjelder det siste. Jeg tenkte, når jeg fant det overkjørte piggsvinet: Hvor ofte er ikke de eneste observasjonene av piggsvin man gjør i løpet av sommersesongen, døde individer i veibanen? Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor det ikke skal være mulig å svinge unna disse saktegående skapningene når de forviller seg ut i veien. Vis hensyn, medtrafikkanter! Piggene til piggsvinet gir dessverre ikke vern mot biler som kjører over dem. Og da ender det kort og brutalt på denne måten:
Over og ut for piggsvinet!
Aldri så galt osv…. Naturens renovatør, skjæra, er raskt på plass for et lettilgjengelig måltid. Piggsvinets fiende nr. 1 passerer.
Fra nedtur den ene, til opptur den neste dagen. Min første fotodokumentasjon av hekkende vintererle i Trondheim! Et par av denne vakre erla, foret minimum 3 så vidt flyvedyktige unger ved Nidelvens bredd. Tross en kald mai så langt så det ikke ut til at erleparet hadde problemer med å finne insekter til konstant sultne unger. Morsomt å følge familielivet på litt diskret avstand en tidlig morgenstund før jobb.
2 påfølgende dager med kontraster altså: Liv tapt den ene dagen, og nytt liv produsert den neste. Sånn er det hele tiden i naturen, men som sagt – vi mennesker bør bestrebe oss på å i hvertfall gjøre seriøse forsøk på å unngå å kjøre på både piggsvin og andre av naturens skapninger.
Vakker erle ved Nidelvens bredd….
… besørger mat til sultne unger.
… mellom et menneske, en fransk bulldog og et ekorn.
Hva var sjansen for at akkurat det møtet skulle skje?
3 unike liv møtes i et bitte lite øyeblikk i evigheten.
Et øyeblikk i evigheten…
Jakten på kjærligheten
Det buldres, kakles og tsjoes. Det løpes, flakses, hoppes og slåss. Prydefulle orrhaner løper tulling etter mer unnselige hunner, og prøver å imponere så godt de kan med underlige lyder og alskens fakter. Et underlig skuespill går for åpen scene!
Jeg er på orreleik igjen etter mange års opphold, og bivåner det hele fra kompis Endres kamuflasje, i kanten av myra der vårens vakreste eventyr utspiller seg. Rett og slett herlig med en vårnatt ute. Nattesøvn blir det lite av, men den ofres gjerne til fordel for en dose festspill på blautmyra.
Vi er nok trolig på tampen av den såkalte hønuka no, men fortsatt stor aktivitet på leiken. Og et par orrhøner entret også scenen etter hvert. Snedige greier, men de går liksom ikke bort til den kjekkeste hanen og byr seg frem. Nei – det virker heller som om de prøver å komme unna. Men så er de samtidig litt fasinert av den viraken orrhanene skaper. Og så byr de seg fram til slutt – litt kostbar skal man tydeligvis være. Men da var natten på sitt mørkeste, og det ble ingen intime paparazzibilder på oss publikummere. Kanskje like greit.
Man får klare seg med noen forspillbilder fra grålysningen, og noen etter at sola dukket opp over horisonten. Sjekk forresten det fargespillet i fjærdrakten til orrhanen! Og sjekk myggen på nesen til Endre!
Hm – han der virket interessant….
Full fres i soloppgangen!
Festspillet er på tampen, og orrhanene tar noen avsluttende solospill i myrkantene.
Snasen kar, orrhanen.
Både orrfuglene og publikum kan bli slitne etter en slik festforestilling. Men vårmyggen er frisk og rask, og stadig på leting etter blodtilførsel, for eksempel fra nesen til Endre.
Nesen ligger lagelig til her….
… og myggen fikk seg en dose neseblod.
Siste:
Men så ble itjnå likar i morra læll (ref. forrige innlegg)!
Dagen etter kveldsturen til Leirfossen var jeg på en joggetur ikke langt unna Nedre Leirfoss. Og fant et søppeldeponi type privat der og.
Og dagen etter en ny tur – denne gangen i mitt eget nærområde. Og mere søppel dukker opp.
Og enda en dagen etter: Partyteltet med innbo ved Øvre Leirfoss, omtalt i forrige innlegg, var nå rigget opp. Så det er no i bruk da. Likar det og… Men rundt omkring fløt det av allskens søppel. Itjnå likar det da…
Hva i hule heite er det som rører seg i hodet på folk??
Nei – æ gir opp. Det bli itjnå likar i morra heller!
Søppel ved Turistveien (sikkert fint for turister å se slikt…)
Og det bare strømmer på med private søppeldeponi – her fra mit eget nærområde.
Festrester i kantskogen ved Nidelva.
Kveldsturen ved Øvre Leirfoss i dag ble en skikkelig nedtur. I riktig gamle dager, altså på 60- og 70-tallet, var vi en liten gjeng fugleinteresserte kompiser som ofte ferdes i dette området, som vi kalte «Sletta». En del av det var en sump, delvis trebevokst, og ellers var det frodig lauvskog med gråor og selje. Og et rikt fugleliv var det på vårparten. «Sletta» var en viktig del av utviklingen av fasinasjonen for fugler, og som enda vedvarer.
For så vidt gledelig nok, så ser området noelunde likt ut i dag. Sumpen er der fortsatt, riktignok med noe redusert areal. Og lauvskogen har utviklet seg til å bli en knall nøkkelbiotop, med mange gamle og grover or og seljer og masse døde trær på kryss og tvers. Et eldorado for både fugler og andre organismer.
Men, så var det nedturen da. Forsøpling! Flere steder i området ligger det rask og rot av ymse slag, både treverk, metallrør, metallplater og diverse annet skrap. Og en forlatt festplass, med salong, diskolys og det hele. Nitriste greier! Flotte biotoper i kanten mot Nidelva er i ferd med å bli ødelagt.
Jeg kommer til å melde fra til kommunen, så får vi håpe at rasket blir fjernet. Slik kan vi ikke ha det! Selvfølgelig er det de som har deponert søppelet som burde fjernet det, men det er det vel fåfengt å håpe på.
Noen flere bilder som dokumenterer forsøplinga ved Nidelvens bredd.
Rask og rot ved sumpen.
Plast, bildekk og svartsekker med allskens rask er slengt rundt.
Og dette virker da å være industrielt avfall. I bakgrunnen dammen over Øvre Leirfoss.
For å bøte litt på det nitriste, tar jeg med et par fargeklatter fra samme tur, samme plass. En får være optimist. Det bli sikkert likar i morra….
Maigull i full flor bak kvist og kvas.
Skarlagen vårbeger. Rødere fins ikke i naturen.
Syngende bokfink og grankongler.
Trekkende kortnebbgås.
Det lakker og lir mot slutten av april. Etter en en kjapp gløtt i mine værnotater gjennom måneden, kan konklusjonen kort oppsummert være: Variert vær. Og det er jo ikke akkurat noen bombe til april å være… Vi har hatt både regn-, sludd-, hagl- og snøbyger. Vi har hatt lite vind og mye vind. Temperaturmessig har det vært kjølig, med bare sporadisk 2-sifret antall varmegrader.
Likevel – våren går sin gang. Mange trekkfugler har ankommet, blant annet noterte jeg at både linerler og gransangere dukket opp i løpet av kun få dager midt i måneden. Jeg må si jeg ble litt betenkt når det rullet på med sludd-/snøbyger og 4-5 minusgrader i perioden etterpå. En morgen var jeg ute i 7-tiden for å sjekke fuglelivet i utkanten av Bymarka. Da var det 4,5 minus og sur vind. Men jaggu observerte jeg ikke et linerlepar i full kurtiseringsaktivitet. Gransangerne har også vært aktive med både sang og næringssøk. Så det ser ut til at til og med afrikatrekkerne takler vinterlige forhold. Her følger noen bilder tatt i løpet av den svært så varierte vårmåneden. Mest fugl så klart, men også litt annet. Noen ornitologiske høydepunkt har det til og med vært, blant annet knoppsjøorre, egretthegre og skogdue.
Flaggspettsmie i kraftstolpe. Ei kongle kiles fast…
… og frøene plukkes nennsomt ut. Det ser nesten ut til at spetten koser med kongla.
Trostene oppholder seg mest på bakken, på matsøk før hekkesesongen tar til for fullt.
Også humledronningene oppholder seg gjerne på bakken nå, på leting etter passende sted å etablere seg. Her ei mørk jordhumle, grå av veistøv.
Fortsatt på bakken. «Det e mytji som kjæm fræm når snøen forsvinn». En illustrasjon på at røyking er skadelig?
Et litt hyggeligere syn på bakken. Rødsildrene blomstrer i april, tross mye kaldvær.
Opp i lufta en tur – et fjellvåkpar kurtiserer rundt toppen av ei tørrfuru.
Og til slutt et av de ornitologiske høydepunktene i april – ei egretthegre som for tiden har en matrast i Bergshølen like utenfor Stjørdal. Det har vært stor tilstrømning til denne sjeldne arten de siste dagene. Det ble også bilder av de 2 andre sjeldenhetene, men de ble ikke funnet å ha tilfredsstillende kvalitet av bloggadmin….
Egretthegre inn for landing. Grei art å ta ut denne.
…. resulterte blant annet i en liten serie med oterbilder, med et individ som dukket opp i selve fossefallet. Den løp raskt over de tørre bergknausene, og drev og dykket i små vannpytter en kort stund. Bare helt tilfeldig at jeg oppdaget den, og sånn er det ofte når man ferdes i naturen. Plutselig skjer det noe, og så er det bare å være der når det skjer. Så enkelt… Og så ble det et tålelig bra fluktbilde av ei gråhegre, samt et «grumsete» bilde av et vintererlepar. For øvrig det første bildet jeg har, med vintererle hann og hunn sammen. Men det ble såpass dårlig at det ble forkastet av bloggadmin. Får prøve igjen senere. Men en opplevelsesrik liten kveldstur ble det.
Oter over bergknausene i Øvre Leirfoss.
Den løp i god fart til nærmeste vannansamling….
… og stupte uti, sikkert for å sjekke om det var fisk der.
Og over fløy ei hegre.
Mars måned er bak oss, og våren er definitivt i anmars (!). Værmessig ble måneden svært variabel, med det meste av hva vær på disse breddegrader kan by på. I mine dagboksnotater (noen driver faktisk fortsatt med det – med blekkpenn….) har jeg notert alt fra knallvær med 7-8 plussgrader, til full snøstorm og godt under 0. Sistnevnte riktignok fra Dovrefjell i påska, og da er det vel ikke noe bombe akkurat. Værmessige stikkord kan også være store variasjoner over få dager, med finvær og lite vind en dag, til bøttevis med regn/sludd den neste. Og tendensen til variert vær ser ut til å fortsette i april. Vårværet er variabelt!
19.mars – deler av veien til Skjetlein blir til en bekk etter mye regn og snøsmelting.
Samme vei som foregående bilde, 14 dager etter. Vannets gravende virkning er tydelig…
Regn og snøsmelting = mye vann, her fra Leinstrand.
Fortsatt vann i vei – søledammer er gjerne attraktive lekeplasser…
Dovrefjell i påska – ut på tur i storm.
Det blåser på toppene! Fra Hjellehø ved Dombås, ca 1300 moh. Ingen problemer med å støtte seg på vinden.
Samme fjelltopp – blogger finner balansepunktet mellom egenvekt og intens sønnavind av storm styrke.
Eksempel på solrik dag i mars – påskehøne og uteaktivitet på Dovrefjell.
Fugleforing ikke bare for fugl…
I et tidligere innlegg nevnte jeg at en liten gruppe rådyr har avlagt hagen vår sporadiske besøk i siste halvdel av februar. Besøkene var i starten kun på sen kveld og nattestid, med derav følgende utfordringer når det gjelder fotodokumentasjon.
Vi skriver nå et bra stykke ut i mars – og rådyrene er her fortsatt. Og ikke bare etter mørkets frambrudd – de kan også komme ruslende fra skogen på blanke formiddagen! Selv om vi legger ut mat et lite stykke unna, i et forsøk på å forhindre at de krysser bilveien som går mellom hagen og skogen, må de liksom ta en tur innom hagen også. Og tar gjerne for seg av havre og solsikkefrø som har havnet på bakken. Det er etter hvert mange som har fått seg en støkk i det dyrene skvetter over veien. Det vil si – de er mindre redd for bilder enn mennesker som går eller sykler. Da ser vi bare «kvitrævva» på dem i det de med luftige sprang løper mot skogen.
Rådyr i dagslys gir betydelig bedre forhold for fotodokumentasjon. Noen som har epler til overs, forresten?
European roe deer – visitors in our home garden, just outside Trondheim, both at night-time and during the day.
Forbrødring i matfatet.
Nyskjerrig katt – nabokattas ører sees så vidt i forgrunnen..
På vakt…
En syklist passere, og da….
… er det best å stikke!
Svartstrupetrost hann på Tynset.
Så ble det enda et nytt kryss for ny fugleart sett i Norge. Naturlig nok går det nå normalt lang tid mellom hver nye art, når antallet er kommet såpass høyt som 308. Men – like arti hver gang, uansett!
Den svært så eksklusive svartstrupetrosten, som opprinnelig hører hjemme på den sibirske taigaen, har nå vært på samme lokaliteten i ca 7 uker! Og lokaliteten? En hage i et boligfelt like utenfor Tynset, av alle steder! Sist torsdag tok jeg turen til Tynset i ens ærend, med et rimelig realistisk mål om å få sett den sjeldne fuglen. Skjønt, man har selvfølgelig ingen garantier. Fuglen kunne jo være fløyet….
Med god hjelp fra svært så gjestfrie og behjelpelige herr og fru Gullbrekken, så fikk jeg faktisk ganske kjapt et første glimt av svartstrupetrosten. Og i tillegg solid oppvartning med god kaffe, ditto lefser og en hyggelig prat. Så ble det en lengre runde i nærområdet, i et forsøk på å få fotodokumentasjon av sjeldenheten. Den var jo solid dokumentert fra mange tidligere besøk av fuglefolk fra så og si hele landet. Men det er jo så rart med det. Man vil jo gjerne ha sine egne bilder og. Etter ca 3 timers rolig vandring og observering i nabolaget, også da med god assistanse fra vertskapet Gullbrekken, ble det bilder såpass gode at dokumentasjon, og minner, ble sikret. Utlagte rosiner på trappa ved inngangen (!) gjorde susen igjen. Rosiner hadde vist seg å bli favorittføde etter at de hvite rognebærene var fortært. Virker noe sær i matveien, denne trosten…
Igjen – takk til et hyggelig ektepar for et minnerikt og suksessfullt opphold på Tynset! Det blir interessant å følge med videre. Hvor lenge blir de sibirske gjesten i Tynsetområdet? Hva skjer når våren kommer for fullt, og blodet begynner å bruse? Finner den en make? Kan den finne tilbake til de sibirske barskogene? Mange spørsmål, få svar, men den har i hvert fall hatt en god tid hos herr og fru Gullbrekken!
Svartstrupetrost i grantopp….
… og på trappa for å hente rosiner (!)
Da er det på tide med et aldri så lite «come-back» på denne blogg. Tenkte egentlig en lengre pause enn dette, men ser at det fortsatt er en del besøk på bloggen, faktisk også fra utlandet. Så da er det vel på sin plass med noe nytt materiale av og til. Og av og til blir det nok – altså når det passer slik. Ingen av de besøkende trenger å stresse med å legge inn kommentarer. Nå blir det like mye for min egen del at jeg publiserer. En slag «minnebok» som jeg kan gå tilbake til. For eksempel for å sjekke hvordan vær- og føreforhold var i januar og februar 2016. Og om det var noen spesielle høydepunkt.
Og det er dette det nå skal handle om. Altså noen høydepunkt fra fugleverdenen. Og noe vær. Mest vær, forresten, for det har det vært mye av så langt vinteren 2016. Kulde, barfrost, frostrøyk, tørr snø, våt snø, mye snø, tung «limsnø», innimellom litt regn. Både sør-øst og nord-vest vind i laaange perioder. I det hele tatt – mye vær de to første månedene! Her er et knippe dokumentariske værbilder, samt noen dyriske høydepunkt:
For foreign readers: Here are some highlights from Trondheim, Norway, with examples of various weather-conditions in january and february 2016. And two pictures of owls, on each end of the size scale, the Eurasian Eagle Owl and the Eurasian Pygmy Owl. Notice their confident look – it´s not the size that matters!
Frostrøyk på Trondheimsfjorden i januar. Minus 18 grader!
Flotte forhold for turskøyting i en periode i januar, med 10-15 cm stålis på Litl-Jonsvatnet. Sjelden vare som bare MÅTTE utnyttes!
Iskunst ved Jonsvatnets bredder.
Og så ble det snø. Mye snø! Turgåere i Ringvebukta.
Torget i Trondheim, en tidlig morgen i februar.
«Limsnø», fuktig snø som formelig limer seg på trærne i Nordre gate, gir fin vinterstemning.
Stemningsfullt også i naturen. Det er sent februar, og sola begynner så smått å varme.
Rimelig ferskt bilde fra hjemlige trakter. Det skal stå en Mazda inni her et sted….
Noen dyriske høydepunkt til slutt. Siste halvdel av februar har vi hatt en rådyrfamilie i hagen. Så og si hver senkveld og natt har de forsynt seg av solsikkefrø og annen tiltenkt fuglemat, samt diverse annet som etter hvert ble lagt ut, mer spesifikt til rådyrene. Mangel på dagslys – kun en beskjeden gatebelysning gir rimeligvis begrensede fotomuligheter. Men man ser jo at dette er en råbukk, gjør man ikke?
Rådyr i hagen.
«La grande finale»! Tidlig i januar var jeg så heldig å få et lite møte med vår største ugle, hubroen. En skikkelig høydare – det blikket der glemmer du ikke så lett! Og så – til overmål – nest siste dagen i februar ble det et nytt uglemøte, denne gang spurveugla, helt i den andre enden av størrelsesskalaen når det gjelder ugler. Ikke veldig mye større enn de små meisene og sisikene som fløy bekymringsfullt rundt den. Men morsk i blikket den også, som hubroen. Herlige fugleopplevelser!
Sjekk det blikket! Bildet ble tatt gjennom teleskop, på god avstand.
Liten ja, men tøff i trynet!
Nyttårsrakett
Det var svært moderat med nyttårsraketter der jeg befant meg ved siste midnattsleite. For så vidt er jo det bra, for dette er jo penger rett ut av vinduet og opp i røyk. Mye søppel blir det også. Men det står jo ikke til å nekte for at det er et vakkert skue mot nattehimmelen. Jeg prøvde meg med noen bilder av de som ble sendt opp, men de ble ikke spesielt vellykket. Et øyeblikk vurderte jeg å «nedverdige» meg til å bruke et gammelt fyrverkeribilde, sammen ønsket om et godt år. Det står jo ikke på slike i arkivet. Men det er jo for gæli det og – det bør jo være sprellferske saker. Jeg la hodet i et slags kreativt bløtt, og endte opp med det en bildet her. Nordlysbildet er for øvrig også fra midnatt. Ei hyggelig dame gjorde meg oppmerksom på at hvis jeg snudde meg rundt, så var det nordlys på nattehimmelen. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd på nyttårsaften før, så da var det å skifte fokus resten av tiden utendørs denne kvelden. Gjorde et forsøk på fyrverkeri og nordlys på samme bildet, men det viste seg ikke å være så enkelt. Dog – legger man godviljen til, så kan et par/tre raketter skimtes i det fjerne.
Nordlys på nyttårsaften
ET RIKTIG GODT NYTT ÅR ØNSKES FRA DENNE BLOGG
Samme blogg tar for øvrig nå en lengre pause. Takk til alle som har fulgt med, og takk til de som har kommet med kommentarer. Og takk for meg så lenge.
Dette er en oppfølging av det siste blogginnlegget («Morgen rød gir aften blød»), i form av 10 bilder som viser ulike motiv og værforhold etter den dagen, som var 1. juledag. Makan til værmessig variert jul kan jeg ikke huske å ha opplevd (husken er ikke hva den var, riktignok…). I Trøndelag har vi opplevd alt fra rolig vær med opp til 11 plussgrader, via kraftige regnbyger, nordvest kuling med snøkav, og til vindstille, minus 14 grader, blå himmel og gnistrende snø. Og på denne dagen, 29. desember: sørøst kuling med vindkast opp i full storm og snøfokk. Og vakre morgenskyer på østhimmelen, som det bruker å være under slike forhold. Dette må da være maks av hva man kan forvente av varierte værforhold. Et sant eldorado for den oss som er litt over middels opptatt av vær. Og det er jo de fleste nordmenn…
Snøkav 2. juledag.
Snørydding i Trondheim sentrum 2. juledag.
Fortsatt 2. juledag – snødekt og julepyntet Nordre gate.
27. desember. Termometeret på Frøset gård i Bymarka viser 14 kalde.
Kombinasjonen lav vintersol og 14 minus lager gullforgylte strå.
Våddan gård – hestene er kledd for kulda.
Ved egen foringsplass 27. desember, minus 8. De 2 tyrkerduene er veldig hyppige gjester, og sitter gjerne tett sammen på denne lyskuppelen før de slipper seg ned på foringa.
Snøkanonene går for fullt i Granåsen.
Og så kom sørøstkulingen med vakre skyer på morgenen den 29. desember.
Fra nordenden av Ånøya, Melhus, også den 29. Vanskelig å se på bildet, men her er det «foill fræs» på sørøsten! Noen få plussgrader føles som mangfoldige minus her…
Morgenrøde ved Øvre Leirfoss
Dette gamle ordtaket har vist seg å stemme til de grader i dag, 1. juledag. Fra svak sør-østlig vind og delvis skya vær, inkludert disse vakre «gullskyene» ved Øvre Leirfoss ved 10-tiden i morges, til nord-vest storm med kraftige regnbyger, og etter hvert ditto sluddbyger på ettermiddagen og kvelden. Variert vær med andre ord. Og variasjonen kan toppes med avlest 11 plussgrader på juleaften kl. 22.30. Makan!
Det ser dårlig ut for skiføre og julesnø i år. Men vi kan jo mimre om forholdene som de var i en periode i 2013, og manipulere inn julestemningen gjennom å titte på «snøen som falt i fjor»…..
Julestjerne og ditto snø.
Men tross mangel på snø – det er jo fint i Trondheim lell da, med så og si hele bykjernen stemingsfullt lyssatt og pyntet i vintermørket. Det er en egen stemning å vandre i julegatene, vel og merke før eller etter at handlekaoset har preget gatebildet. For meg har det blitt en slags juletradisjon, det å nyte en julestille og julepyntet by.
Med et knippe ferske bilder fra julebyen Trondheim ønskes alle lesere av denne blogg
ei riktig god jul
Fra Kongens gate.
Øverst i Nordre gate.
Torget med folkeliv.
Stille morgen på Torget.
Nidarosdomen – alltid vakkert opplyst i vintermørket.
