Fra en tur til Sula, en del av øyparadiset utenfor Frøya i siste del av august. Låvesvaleungene, som sikkert er født her ute i havgapet, er store nå, og forlengst flyvedyktige. Men – likevel lot de seg mer enn villig fóre av foreldrene. Moro å oppleve svalenes familieliv på nært hold.
Høsten har meldt sin ankomst – definitivt. Litt blasse høstfarger enda i lavlandet, men i fjellet har det dratt seg noe til. Og en lav høstsol gjør også sitt for å skape farger i vegetasjonen. Det første bildet er fra Lifjellet/Lierne i forrige uke. Skoginteriøret er tatt ved Egge museum i Steinkjer, også forrige uke. De fleste av insektene har gjort sitt nå, men fortsatt er noen målere og nattsvermer i full gang. Og hvilken sopphøst vi har! Makan har jeg vel aldri opplevd. En perfekt blanding av temperatur og fuktighet må være hovedårsaken. Det popper opp med sopp overalt, og jeg har også funnet noen svært så sjeldne arter, bl.a viser bildene støvkjuke, med kun få funn i Midt- Norge. Jordstjerner er også sjelden å finne, men jeg kom over noe eksemplarer av skaftjordstjerne ved Ørin i Verdal nylig. Det siste bildet viser en liten klubbesopp, en liten raring som dukker opp «overalt» nå, i den gamle barskogen. Begrepet «sopptember», som gjerne brukes av soppentusiastene, passer bedre enn noen gang i disse dager…
Artig opplevelse med en rødrev sist søndag, på et stykke beitemark mellom Buvika og Eggkleiva i Skaun. Det vil si – ikke så artig for de jordrottene som ble revemat da.. Reven brydde seg overhodet ikke om oss som satt i bila, men fortsatte sitt intense matsøk med full fokus mot et spesielt musehull. To jordrotter ble fortært mens vi så på, men jakten så ut til å fortsette på samme sted da vi kjørte. Ja ja – hver sin smak…
… gjerne med varierende værforhold over korte tidsrom. For eksempel kan perioder med regnbyger, kombinert med lav sol, kan gi flotte regnbuer. Her et par eksempler fra Leinstrand, tidlig i september.
Møte med et stort og staselig insekt på ei tømmerlunne i finværet i går. Rhyssa persuasoria heter det på fint, og kalles sabelveps på norsk. Det er nok ikke et offisielt navn, men det lange eggleggingsrøret på bakkroppen kan jo se ut som en tynn sabel. Dette røret bores inn i en trestokk, etter at sabelvepsen har ha brukt de følsomme antennene til å spore opp larver av en treveps, der den kan legge sine egg. Når sabelvepslarvene klekkes har de lett tilgjengelig mat rett i nærheten. Fiffig, men «brutalt» som naturen gjerne er…
Noen av sommerfuglartene vi traff på under en østlandstur i midten av juni. Fokus var vel egentlig på både fugl og sommerfugl, men det ble i hvert fall mest bilder av sistnevnte. Av fuglehøydepunkt ble den etterhvert velkjente sumpriksen i Fredrikstad notert, og dermed en ny fugleart for meg (ikke så vanlig lenger det, ved oppnådd over 320 arter i Norge). Kamerat Bjørn fra Røros ble på sin side belønnet med 8 nye fuglearter, og var nok godt fornøyd med det. Et annet høydepunkt fra fuglenes verden, ble natta i fugletårnet ved et tjern like utenfor Fredrikstad. Da slumret de 3 turgutta Bjørn, Torgeir og Terje hen til et fantastisk nattspill fra nattravnene i nærområdet. Makan til opplevelse på en mild sommernatt! Av fugler ellers ble både trostesanger, tornskate, skjeggmeis, hortulan og trelerke notert. Og mye mer.
Fotomessig ble det som sagt sommerfugler som ble festet til brikkene i størst antall. Utvilsomme høydepunkter her var karminspinner og heroringvinge, begge artene med status EN (truet) på rødlista. Sistnevnte art fikk vi oppleve hos en idealistisk grunneier nær svenskegrensa øst for Kongsvinger. Han har i flere år lagt til rette for både heroringvingen og andre insekter, gjennom frodige beiteenger og nitidig oppfølging av artsmangfoldet, både av insekter og fugl. En sann ildsjel.
Bildene viser i rekkefølge: Insektfototgraf fra Røros i lav fotopositur, karminspinner, heroringvinge, rødfrynset bjørnespinner, dvergroteter, ribbemåler, og brunflekket perlemorvinge. Til sist snek det seg inn et bilde av en bløtvinge uten norsk navn, i det den tar av fra en stein. Og en aurorasommerfugl hann, tatt i Trondheim for noen dager siden. Bare for å vise at vi har noen vakre skapninger her også. Insekter er moro.
Mye spennende på sommerfuglfronten for tiden, både dag- og nattaktive arter. Her er to eksempler fra hver av gruppene. Juttas ringvinge er typisk knyttet til større myrområder og flyr på dagtid, mens ospesvermeren er nattaktiv og kan som i dette tilfellet komme til lyskilder nattestid. Sistnevnte finner man helst der det er innslag av osp/poppel og salix-arter/selje.
Fotografiske glimt fra en dagstur til Indre Fosen/Stadsbygd i siste del av mai 2021. Fokus både på tur som sådan, fugl, flora og insekter. Topp guiding fra kompis Einar K. til et par rike lauvskoglokaliteter, hvor vi bl.a fikk oppleve vårmarihand i begynnende blomstring, kusymre i full blomstring og diverse insekter. Fikk bl.a et møte med en smalkantet humlesvermer, ikke så vanlig på våre trakter. På slutten av turen kom det ei kraftig haglskur med rungende torden. Helt greit å sitte i bila da. Og helt greit at den kom etter at naturvandringene var avsluttet.
Fotoglimt fra et 3 dagers raid i Rørosregionen i siste del av mai, i lag med et knippe gode kompiser med samme intense naturinteresse som meg. Kjølig vårvær med regn/byger/tåke/sol i fullt virvar, og fortsatt en del snødekt mark og islagte vann, men likevel et yrende fugleliv. I alt 111 arter i løpet av de få dagene sier sitt om akkurat det. Av høydepunkter må nevnes dvergmåkene tett på Røros by, et stort antall tårnfalk, og nærmøte med et knippe lavskriker. Ei svartryggerle ble også notert og fotografert. En topp tur, rett og slett!
Passer vel å runde av april måned med et knippe naturbilder. Typisk nok ble det en værmessig variert måned, med en gjennomgående sur vind fra nordvest, i styrke varierende fra bris til sterk kuling. Tidvis en del nedbør, med både regn, sludd, snø og hagl. Et par tordenskrall ble også notert. Men – tross generelt dårlig og kaldt vær, våren er klart i anmarsj. Som bildene viser, både natt- og dagsommerfugler er på plass når forholdene ligger til rette. Tidlig blomstrende planter er også i gang, tidvis nedsnødd, som seg hør og bør i april. Kurtiserende ærfugl får stå som eksempel på at fuglenes forberedelse til hekkesesongen er i full gang. Og så kommer det vel flere trekkfugler når vi når mai. Forhåpentligvis med litt varmere vær…
11. april 2021 var det mange som hadde fått nok av vinterlige forhold i Trondheimsområdet, og oppsøkte i stedet Øysand/Gaulosen for å suge inn litt mer vårlig luft. Det var rett og slett stint av vårhungrige mennesker (og dyr) den dagen, med en stor variasjon av aktiviteter i og ved fjæreområdene – fra ståpadling/ordinær padling, vandring med eller uten hund, leting etter skjell og småkryp, og grilling. Blant annet. Ja, det var til og med noen som prøvde seg på et vårbad! Noen bildeglimt her:
Noen bildeglimt fra påsken 21 på Hjelle seter, Dovrefjell. Stikkord: Svært variert vær, med temperaturer mellom -6 og + 3-4 grader, vind varierende fra bris til storm, tidvis sludd-/snøbyger, og brukbart med sol innimellom. Det meste av vær denne påsken, med andre ord. Skiføret? Bra i de oppkjørte løypene mellom Hjelle seter og Fokstua, endel barflekker og generelt lite snø ellers. Og fugl? Tidlig påske betyr ofte lite fugl i fjellet, men noen fjell-/liryper ble observert (noen i par), og ellers en gedigen flokk på minimum 400 individer snøspurv ved Fokstua gård. En trekkende kortnebbgåsflokk ble observert over Hjelle seter. Så faktisk ut til at gjessene fløy strake veien over Snøhetta, med stø kurs nordover! Ellers ble det mange fine turer med huskyen Sito, en erfaren trekkhund «lånt» fra Team Smistua Husky. Makan til hund og turkompis!
Med årets første funn av sommerfugler (les målere og nattsvermere), er det bare å erklære insektsesongen 2021 for åpnet for min del. Da blir det jevnlig sjekk av faste punkt i nærområdet hjemme, først og fremst på steder det er kraftige lyspunkt på nattestid. Både nedgang til fellesgarasjer og andre mer eller mindre offentlige områder er utvalgte «hotspots». Etter hvert som våren skrider frem og går over i sommer, blir det også søking vidt omkring, både nært og fjernt. Insekter er en spennende hobby! Bildene viser to blad Krokan, som også er blitt hektet på virvelløse, i det de dokumenterer årets første vårhalvspinner (bilde 1 og 2). De andre er grått kappefly, en art som overvintrer som voksent insekt, marsmåler (flyr i mars/april) og en møll uten norsk navn – Agonopterix aranella, funnet blant vissent løv i Leangenbukta.
To bilder, det første hjemmefra 21. mars, og det andre 23. mars ved Leira, viser eksempel på den ofte kontrastrike våren. Fra ca 20 cm snø til tilnærmet 0 på et par dager! Fascinerende.
Fra Bakklandet ved Bybrua i dag – to litt småkjeklende skarv, sikkert om å få den beste plassen for tørking av vinger etter dykk i Nidelva…
4 fuglebilder fra de siste dagene – en gråhegre, en rødstrupe, en nøtteskrike og en kjøttmeis, sistnevnte på en knivkjuke. Intet mer, intet mindre.
På alle vis bra med kvinner i fokus 8. mars. Men likevel kult å tilfeldig komme over en «mann»/hann av det litt sjeldne slaget på akkurat den dagen – nærmere bestemt en voksen hann av svartstrupe. Dette er en sjelden fugleart her i Trøndelag enda, men den er visstnok i sterk vekst lenger sør. Faktisk ble det observert en svartstrupe i fjor på samme sted, ved Øvre Leirfoss, men det var en litt mer anonymt farget hunn, og det var en måneds tid senere. Det som var tenkt som en kjapp liten trimtur i området, ble redusert til et minimum etter at jeg oppdaget den sjeldne fuglen. Heldigvis var fotoutstyret med, og dermed ble hovedfokus vridd fra trim til foto-dokumentasjon. Og prat med skuelystne fuglefolk som hadde snappet opp nyheten. Trimmen får en vel ta igjen senere. I skrivende stund snør det tett, så det spørs hvordan det går med matsøket – insekteter som svartstrupen er. Fingre krysses. Her er i hvert fall noen ferske bilder av en fargerik fugl i vinterland.
Etter en lang periode med iskaldt vær, ser slutten av februar 2021 ut til å bli rekordmild. Bildene her er alle tatt 24. februar. Det er vel ikke stuerent å kalle det vår enda, men en vårlig dag var det definitivt – med 10-12 grader på max, mye varmende sol, og intens snøsmelting, både på vei og åkrer. Det er påfallende hvor mye vær-rekorder det settes for tiden, både på minus og på pluss-siden. Vi kan nok forvente flere vær-rekorder fremover, forårsaket av et endret klima. Lik det eller ikke – vi er midt oppe i det nå…
Et knippe bilder tatt i løpet av første del av februar – så langt, og i likhet med januar, en iskald måned. Med mye snø, kulde og lav sol har det ikke stått på motiver, med både natur, fugl og mennesker i fokus.
En liten bildeserie fra i går, tatt ved de ytterste boligene på Grilstad Marina. En liten flokk med haveller kom sigende inn mellom husene og moloen, og begynte å dykke etter noe å ete. Spesielt hannene er flotte nå, i sin kontrastrike vinter/vårdrakt. Litt spesielle motiv ble det også, der hus og brygger/terrasser speilte seg i en rolig sjø. Og så ble det en smule drama, i det en hunnfugl ikke klarte å komme seg helt gjennom isen, eller mer slush kanskje, etter et dykk. Bilde nr 4 viser en hann og to andre hunner som tilsynelatende spent følger med om artsfrenden klarer å trenge seg gjennom. Og det klarte den ved å senke seg ned, for så å dukke opp igjen der det var isfritt. Deretter svømte den lille flokken rolig tilbake til mindre «riski» farvann. En fin fugleopplevelse.
Søndag ble skidag. Ganske kraftig snøfall i løpet av siste natt ga magiske vinterforhold i marka. Samme varierende været som på kysten dagen før, med mørke truende skyer mot nord-vest. Mye snø i trærne gir som vanlig fine fotomotiv, med skarpe kontraster mellom hvit snø, mørke skyer og blå himmel. Nærmest silkeføre, en god del sol og bare et par minus lokket masse folk til løypene. En søndag for minneboka dette.
Fugl og vær i fokus på lørdag. Svært varierende vær på kysten, med svulmende bygeskyer og sol mot mørke blå skyer i det ene øyeblikket, og mørkt jevnt over, med tett snøvær i det neste. Fascinerende forhold. Bra med fugl på Ørlandet, med en jaktfalk som det desiderte høydepunktet. Ellers en del overvintrende vadere, mye sangsvane og gjess, samt flere flokker med snøspurv. Blant mye annet. Noen bildeglimt viser noe av den værmessig varierte dagen:
En vandring langs Nidelva byr garantert på naturopplevelser, så også på turen i dag, 20 januar 2021. Det ble noen bilder av snø, is og rim etter den kuldeperioden vi nå har hatt. Naturlig nok litt sparsomt med fugl nå, i en så langt iskald januar. Men jeg hørte faktisk både syngende kjøtt-, blåmeis og spettmeis, sikkert drevet frem av stigende temperatur denne dagen. Men – det desiderte høydepunktet ble et nærmøte med en storskarv som satt ytterst på en brygge i elvekanten ved Nedre Leirfoss. Den hadde sikkert vært på matsøk, og satt nå bare å fordøyde dagens fiskemåltid. At jeg beveget meg forsiktig mot den affiserte den overhodet ikke. Skarven så vel heller ut til å nyte den smule oppmerksomhet fra fotografen. Liggende i ro, flatt på den snødekte bakken, ble jeg vel ikke betraktet som en trussel heller. Altså – både skarv og fotograf nøt stunden i vinterlandskapet. En annen storskarv, forøvrig ikledd full hekkedrakt, satt nedenfor fossen og tørket vingene på karakteristisk vis. På avstand virker skarven helt svart, men bare sjekk de flotte nyansene i fjærdrakten. En flott fugl, rett og slett – perfekt «designet» for en tilværelse både over og under vann.
En takk til naturen som alltid er åpen, og som øser av gode opplevelser – også i krisetider som nå….
Bare MÅ ta med noen flere bilder fra Leinstrandmarka. Det er varslet kraftig vind de neste dagene, noe som sikkert vil «ødelegge» de fine vinter-stemningene med snø- og rimdekte trær. Litt lite snø på bakken, men generelt gode skiforhold. Bildene er alle tatt mellom 17. og 19. januar 2021.
Tirsdag 12 januar 2021 var det et intenst snøvær hele dagen, etter en lang periode med sørøst og tørt vær. Dagen etter var det skyfritt og iskaldt, en sterk kontrast til dagen før. Bildene er alle fra en skitur mellom Skogly og Rønningen gård. Det var ikke kjørt løyper der jeg gikk, men fine forhold likevel. Litt kaldt på nesetippen, men flott vinterstemning!
De lyse timene i løpet av helga 9. og 10. januar ble benyttet til skøyteturer på Litl-Jonsvatnet ved Trondheim. Flotte forhold for skøyting, særlig lørdag, da været var fint med lite snø på isen. Søndag kom det en del intense snøbyger fra nordvest, men likevel bra forhold på isen. Som bildene viser var det stint av folk – naturlig nok litt mindre antall søndag enn lørdag. Aldersspennet blant skøyte-entusiastene var stort, fra de bitte små på vaklende skritt til seniorer med turskøyter, staver og stor sekk på ryggen, rustet for lengre turer. Når dette skrives er det snøfall og full vinter, så det spørs om videre skøyting blir på brøytede vann heretter. Og så kan man jo leve på gode fotominner fra Jonsvatnet – så lenge det varte…
En ren fugletur i nærområdene til Trondheim sentrum med kompis Erling, en iiiiskald dag i starten av januar 2021, bød på noen fine opplevelser. Høydepunktet var nok utvilsomt havørnen som plutselig dukket opp i lav flukt over Nidelva ved Valøya. I neste øyeblikk slo den ned på elva så vannspruten sto rundt den, før den flakset med tunge vingeslag videre oppover elva – nå med en ganske storvokst laks i klørne. Alt foregikk i løpet av noen få sekunder, og jeg rakk akkurat å slenge opp kameraet for å dokumentere en stor naturopplevelse. Ikke noe sylskarpe blinkskudd akkurat, men et minne for livet ble festet både til bildebrikke og hode! De andre bildene fra de kalde timene ved Nidelva viser 2 brunnakker i frostrøyk, en fiskende dvergdykker, en hvilende krikkandhann, dog med et årvåkent blikk, og til sist 2 damer som forer måker, kråker og ender ved Nidarø. Munnbindene gir et bilde på den tiden vi er inne i….
… med noen bilder fra nyttårsaften og noen dager ut i det nye året. De to første bildene er tatt akkurat i vendingen til et nytt år, begge på frihånd, og viser store og små som vifter med stjerneskudd. Helt tilfeldig resulterte det ene i et tilnærmet hjerteformet lys, formet av jentas vifting med stjerneskuddet. Det får stå som et symbol og et håp om bedre tider i det året vi nå er inne i. 2020 ble jo til de grader et «annus horribilis». Det tredje bildet, med rester av fyrverkeri, ei sjampanjeflaske og et brukt munnbind, er tatt på første nyttårdag, ikke arrangert på noen måte, og får stå som et bilde på en ansvarlig markering av det spesielle året vi nå har lagt bak oss. De øvrige bildene er tatt i løpet av de to første dagene i 2021, begge kalde dager med mye rimfrost på bakken. Greit å varme seg ved et bål de dagene. Nissen på Heimdal ser ut som han tar et siste kritisk blikk på røyken fra søppelforbrenningsanlegget på Tiller, før han returnerer til Nordpolen (eller til lageret av jule-effekter, sikkert mer rett…).
I «gamle dager» skulle man visst ikke oppholde seg utendørs første juledag. Så ikke i 2020, ikke her i hvert fall. Utetur ble det, til og med med en mininisse på slep. Snøen kom julaften, så det holdt akkurat i en ellers mild og nedbørsfattig november og desember.
… ble det en lengre gåtur i området Tunga/Lade i går. Med foto´n på lur som seg hør og bør. Aldri noe problemer med å finne motiver i Trondheim, uansett årstid.
Glimt fra en tur til Storfosna og Kråkvåg i Ørland kommune, en dag midt i oktober 2020. Flott kystlandskap og ganske bra med fugl.
Klassisk bygevær midt i oktober, med korte solgløtt og intens nedbør i skjønn forening. Bildene er fra Estenstadmarka mot byen (bilde 1), og fra Leinøra/Gaulosen (bildene 2-4).
Et knippe bilder fra den fargerike delen av høsten 2020. I lavlandet er lauvtrærne fortsatt mettet av farger, skjønt det begynner å bli på tampen der og no. De siste dagene har det vært fuktig, og det resulterer gjerne i tåke. Befinner man seg over tåka, skaper sol og høstfarger lekre motiv. Og apropos farger – tar også med noe bilder av den vakre mandarinand-hannen, som har hatt tilhold i Ringvedammen en tid nå. Utvilsomt en kandidat til verdens vakreste and, om ikke verdens vakreste fugl.
Den tradisjonelle høst-turen til Sula, ytterst på trøndelagskysten, ble forholdsvis kortvarig for min del. Likevel – det ble da bra med fugl, flere nye arter av virvelløse dyr, variert vær med fint lys, rikelig med regnbuer, og til og med flott nordlys den ene natta. Og sosialt som vanlig, med hyggelige medsammensvorne. Sula leverer, som vanlig.
17. september ble det en tur til Storhornet, 1589 meter over havet, en av de mest kjente og besøkte toppene i Oppdal kommune. Været var jamnt over grått, med en temperatur på rundt 5 grader på toppen. Ved passering ca. 1000 meter ble bakken mer og mer snødekt, og på toppen var det rett og slett hvitt. Fantastisk utsikt, med Gjevilvatnet under oss i nord, flere hvite topper i horisonten, og med høstfarger godt på vei i skogliene. Den kramme snøen skapte litt utfordringer med å holde balansen til tider, men ellers en flott tur.
Storfossen er Trøndelags nest største uberørte foss (40 meters vannfall). Sammen med de nærliggende fossene Mettifossen (foran på bildet) og Dølanfossen, litt lenger ned i Homla-elva, er det totale vannfallet på om lag 90 meter. Oppe ved Storfossen er det plass til å raste, og på sommeren ved lav vannføring hender det at fosshølen benyttes til bading.
Når vi var der i starten av september, så var det brukbar vannføring etter kraftig regnvær dagen før. Men en kan bare se for seg det «brudesløret» det må være under snøsmeltinga. Blir nok en tur tilbake til våren…
Sammen to gode kompiser med samme interesse som meg, ble det noen dagers tur til både indre og sørlige Østlandet i slutten av mai. Målet med turen var klart definert, og så ble det også noen dagers pause fra vinterlige forhold i Trøndelag (!) – mer som en bonus å regne. Blant annet både Trysil-/Elverum-området og deler av gamle Østfold var så heldige å få besøk av trønderske artsjegere. Øverst på ønskelisten sto glente, fiolett gullvinge og klippeblåvinge, og alle ble krysset av. Og så ble det også rikelig med andre mer eller mindre sjeldne arter, både fugler og sommerfugler. Rett & slett en topp tur! Blant bildene som vises i slideshowet, i tillegg til de nevnte på ønskelisten, er f.eks hortulan, bakkesmyger, gulflekksmyger, humlesvermer og skogvarianten av mogop. Lokalitetsbildene viser Øratårnet ved Fredrikstad, festningen ved Halden, Hæra naturreservat og Kvam kirke ved midnatt.
Noen bilder fra en sommerlig dag, 10. juni 2020
Til vanlig er det bare bart berg å se i Øvre og Nedre Leirfoss i Trondheim. De to fossene er begge utbygget til kraftproduksjon i flere omganger siden tidlig 1900-tallet. Det er stort sett kun når magasinet Selbusjøen er fullt, og det er mye snø og snøsmelting i fjellet, at slusene åpnes på vidt gap. Slik er det nå, og de to fossefallene er utvilsomt et flott skue. Vannføringen i Nidelva blir selvfølgelig også sterkt påvirket av tapping og åpne sluser. Akkurat nå er det knapt mulig å benytte stien i sin helhet mellom Nedre Leirfoss og Kroppan, noe jeg selv fikk erfare både i går og i dag. Her er et knippe bilder som viser Leirfossene i sin fordums, og nå dessverre sjeldne prakt. Greit å få dokumentert når det skjer…
Denne bloggen har ligget brakk en god stund no, men opplevelsene ved Øvre Leirfoss de siste par dagene gjør sitt til at den plutselig blusset opp igjen, gitt.
Første halvdel av mai har vært kald – ja, nærmest som en ny vinter å melde. Mange av våre trekkfugler har forlengst returnert fra vinteroppholdsstedene. Blant andre gjelder det gransangeren, en bitte liten insekteter. Kaldt vær og snøbyger er lite forenlig med et rikt insektliv, og dermed også for fugler som lever av insekter. Men fuglene har en egen evne til å finne plasser hvor det likevel er mat å finne. Så som ved Øvre Leirfossen. Jeg har i mange år lagt merke til at det samler seg endel organisk avfall (og søppel) i kanten av lensene som ligger ute der. Dette er tydeligvis også et område med et rikt insektliv, til og med når våren er så kald som nå.
Ei jerpe har i lengre tid hatt tilhold i marka ved Trondheim. Mange har stiftet bekjentskap med den, også på veldig nært hold. Jeg har forsøkt å lete et par ganger i vinter, men ikke lyktes å finne den. Før et par dager siden, på en ordinær trimtur i marka. Plutselig var den der! Den var svært så nærgående, og gikk i ring rundt meg flere ganger, hele tiden i bevegelse. Heldigvis hadde jeg kompaktkameraet med, så jeg fikk dokumentert en artig opplevelse med en til vanlig nokså anonym skogsfugl.
Under en trimtur søndag 11. februar fikk vi fornøyelsen av å vandre sammen med en gruppe fórbønder med sine hester og varer på vei mot Røros. De dro fra byen lørdag, med planlagt ankomst Røros og Martna´n 20. februar. De prøver å unngå de mest trafikkerte veiene underveis – men, som det siste bildet viser, de passerte bomringen på Klett i hvert fall. En skikkelig anakronisme der, altså. Og det spørs om det ble en hestehandel om avgiften ved den passeringen….
Oppmarsj ved Skjetlein VGS
—
—
—-
—–
——
Bompassering på Klett – trolig en historisk hendelse…
Denne blogg har ligget brakk en stund nå. Det er det som er så greit med å være egen redaksjon – tia og lysten avgjør om det skal publiseres noe.
Og nå er det endelig dags for et lite innlegg igjen – nå med tema Røros og Femundløpet 2018. Primært var formålet å ønske Team Smistua Husky, med niese Stine Berget Nordvik og hennes sambo Lasse Austgarden, vel avgårde på den lengste distansen, 6oo km. Men også å få med den spesielle stemningen som hersker i Røros i forbindelse med oppmarsj og igangsetting av dette tradisjonelle hundeløpet, som ble arrangert for første gang i 1990. Og så hadde barnebarnet Oscar på 6 et håp om å få et lite glimt av sitt store idol, Lars Monsen, som også skulle delta. Og det ble suksess!
Ivrige hunder, og ditto hundekjørere og hjelpere, tusenvis av godt kledde mennesker, derav også en god del utlendinger, samt tidvis sterk vind og snøfokk, dannet en flott ramme i oppstartsfasen. Starten gikk forøvrig i Kjerkgata, så sentralt som det er mulig å få det i verdensarvbyen. Den smale gata skapte tett kontakt mellom tilskuere og deltakere, noe flere av bildene viser.
Starten på Femundløpet i sentrum av Røros bør absolutt figurere på listen over opplevelser det er verd å få med seg. Og det til og med i en internasjonal målestokk, spør du meg….
Fra startområdet i Kjerkgata.
Møte med Monsen!
Deler av Team Smistua Husky – Lasse og Stine med to av hundene, snart klare til dyst.
Gode sokker på hundepotene er svært viktig!
Starten har gått, og Lasse og hundene er i gang med 600 tøffe kilometer.
Hakk i hel kom Lars Monsen og hans hundespann.
Mye fint i potesokker – og matchende vester på lederhundene.
Snøfokk i alle retninger mellom smale gater og husfasader.
Røros i februar innbyr ikke til annet enn «fake» softis..
P.S. Siste oppdaterte resultatliste fra Orkelbogen viser at Team Smistua Husky ligger på 5. plass (målsettingen var topp 5, så det holder enn så lenge). Team Monsen ligger på 3. plass. Leder så langt i løpet gjør, ikke akkurat overraskende, Robert Sørli, en av de virkelige nestorene innenfor hundekjørings-sporten, med totalt 10 seire i Femundløpet.
Snedig tittel på dette innlegget, men den har sammenheng med at jeg tok en god del bilder akkurat denne søndagen. Så dette er noe av bildene, bare for minneboka, for å dokumentere alt fra sommervåt vegetasjon på morgenturen, via solgløtt og terner i byen, og til en MEGET spesiell kveld værmessig sett, med et rikt utvalg av skyformasjoner under oppbygging til det som skulle vise seg å bli et kort, men meget intensivt regnvær på Melhus. De siste bildene viser de mørke skyene i retning Melhus, sånn ca i 22/23- tiden. Det viste seg at regnværet var så kraftig at et 40-talls mennesker ble evakuert fra husene sine. Da er det heftig!
Etter nattas regn 1
Etter nattas regn 2
Solgløtt i byen
Rødnebbterner i skinnegangen på Trondheim S!
Oppbygging til uvær 1
Oppbygging til uvær 2
Oppbygging til uvær 3
Det ekstreme uværet ligger over Melhus….
… og jeg hadde selskap av en kattepus mens jeg bivånet det hele på god avstand.
Intensiv fotografering pågår!
«Genserkameratene» slo til igjen! 6 år etter første opphold i ørneskjulet, tilrettelagt av Arctic Wildlife Tours (se tidligere innlegg «Venter på ørner» fra mars 2011), var det duket for et nytt forsøk på å få bilder av kongeørn og evt andre arter på denne foringsplassen som ligger i et grenseområde mellom skog og fjell i Stjørdal, like ved kommunegrensen mot Meråker.
Det startet som forrige gang med en hyggelig kveld, bl.a med løsning av et knippe verdensproblemer, i ei lita hytte i skogen. På tidligmorran dagen etter, en kort spasertur til fotoskjulet, med panorama utsyn til flotte skog- og fjellområder. En død rev var lagt ut som åte for ørnene, og på en nærstående tørr furustamme en skive med spekk beregnet på spetter, meiser og andre som liker slik mat.
Koselig hytte under stjernehimmelen.
Deler av den flotte utsikten fra kamuflasjehytta.
Og så var det å vente…., og vente…, og vente…. Ikke for det – ganske raskt, en god stund før det ble fotolys, kom 4 lavskriker flyvende og beveget seg lavmælt rundt i området. Genserkameratene var enige om at det var en bra start. Men så begynte timene å gå, uten at det skjedde så mye. Optimismen var snudd til et snev av pessimisme etter drøyt 6 timer i kamu´n. Men så skjedde det. Fortsatt ingen ørn, riktignok, men en av mine disiderte favorittfugler kom med ett flyvende rett i mot, en gråspett hann:
Avventende gråspett.
Første besøket på foringsplassen var preget av tydelig skepsis. Den ville ikke komme til maten som var festet like utenfor hytta vi satt i. Mulig det var knatringa av kameraene, det vites ikke. Men etter stund kom den tilbake, og da var det rett på spekklumpen. Og da hadde den tydeligvis forstått at kameralydene ikke representerte noen fare. Det ble bilder som til de grader overgikk de jeg hadde i arkivet fra før! En flott fugl, gråspetten. Og ekstra flott at det var en hann, med sin illrøde pannebrask, og ellers fint avstemte farger i grønt og grått. Dagen var berget for min del allerede der!
«Fine gensere på de to i hytta der, gitt», tenkte den vel ikke, men nyskjerrig var den.
Staselig fugl i grønt og grått. Og litt rødt.
Spetten ble en god «kompis» etter hvert, men kongeørnen glimret fortsatt med sitt fravær. Håpet om at den skulle dukke opp svant mer og mer, inntil klokken var blitt ca kvart over 4 på ettermiddagen (og vi hadde sittet rolig fra kl 06…). Da kom det plutselig en stor, brun fugl rett i mot oss fra dalbunnen under. I neste øyeblikk brettet den sitt imponerende vingespenn ut, og deiset rett ned på reveåtet. Kongeørnen var på plass! I 20 for oss fotografer intensive minutter satt ørnen på reven, rev av pelsen på den ene skinka og forsynte seg av noen kjøttslingser som lyste rødt i det intense motlyset. 20 minutter av i alt 13 timers opphold i skjulet var nok til at stemningen ble euforisk. «Gens-kam» var etter den seansen skjønt enige om at det hadde vært et strålende opphold!
Ørn eter rev 1
Ørn eter rev 2
Før den forlot reveåtet sto ørnen en stund og kalte med en klynkende stemme ut i villmarken. Kanskje kalte den på maken? En stor opplevelse akkurat den stunden!
Etter 20 minutter var måltidet over for denne gangen, og ørnen kastet seg ut i landskapet….
… og i skjul satt 2 strålende fornøyde fotografer. Ikke det lange møtet med denne majesteten av en fugl, men det var definitivt verd all ventingen. Og møtet med gråspetten likens.
Takk til Svein Wik, Stig Arve Meådal og Tom Roger Østerås for at de gjør det mulig for noen byfiser å få slike opplevelser. Det er noe helt spesielt å sitt i skjul og observere livet utenfor. Lange timer uten at noe spesielt skjer, oppveies til de grader når det først skjer!
P.S. En oppklaring av begrepet «Genserkameratene» er kanskje på sin plass: Ved første opphold i ørneskjulet, tidlig mars 2011, stilte både naturfotograf Einar K og ditto Terje O i kliss like gensere. Helt tilfeldig. 6 år etter: samme fotografer, cirka samme tid, samme sted…., og jaggu hadde vi ikke de samme genserene! Snedig.
Genserkameratene
Tid for måkeunger igjen...
