Latest Entries »

I det forrige innlegget var fugl på Ørlandet i fokus. Noen dager senere ble det en ny tur, denne gang med vær som hovedingrediens. En sur nordavind med regnbyger resulterte glimtvis i fine lyssituasjoner, med mørke bygeskyer, kraftig sollys i landskapet og med større og mindre regnbuer som krydder. Når det gjelder foto, så er dette mitt definitive favorittvær. Jeg husker tidligere meteorolog Vidar Teisens favorittvær, som var delvis skyet, oppholdsvær. Det blir bare for kjedelig for en landskapsfotograf. Noen værbilder følger her. Selv om fugl ikke var i fokus denne gangen, så tar jeg med noen få – en noe lurvete storskarv som letter fra en stein, og en tett stærflokk som trolig ble skremt av en vandrefalk. Innslaget avsluttes med to fly, en F35 og et irrfly. Flere eksemplarer av førstnevnte var stadig på vingene fra/til flyplassen, med dertil hørende støy (nesten uutholdelig til tider!). Det var mindre bråk på irrflyet, et nattfly som jeg fant ved utelyset på ei campinghytte. Irrfly har forøvrig vært en ønskeart lenge. Endelig smatt den på plass.

Sjelden fugl fra øst

Det ble to turer til Ørlandet i september (tur nr. 2 kommer noe senere). Ved den første turen var det en svært sjelden vadefugl fra lavlandstaigaen øst for oss som var motivasjonen. Funnet av tereksnipa var det femte i Trøndelag, og det var flere enn turkompis Erling og meg som ikke hadde problemer med motivasjonen for en Ørlandstur denne dagen. Sikkert noen som kunne nyte et Gullbrød etterpå også. Jeg for min del hadde arten fra før, i Kurefjorden ved Fredrikstad. Der ble det bar et par dårlige bilder på langt hold, og bedre bilder var en tilleggsmotivasjon for turen til Grandefjæra denne dagen. Vi var veldig forsiktige så tereksnipa ikke ble forstyrret i sitt matsøk, både av hensyn til fuglen selv og de som var på vei til stedet. Etter hvert så beitet den seg nærmere gjengen med observatører. Noen av oss satte oss forsiktig ned mellom steiner og vegetasjon i kanten av fjæra og ventet på at fuglen skulle nærme seg. Og det gjorde den. Dermed ble det en solid oppdatering av tereksnipebildene i arkivet. Og det uten å forstyrre matauken til både tereksnipa og da andre vaderne i fjæra. Bildene viser fugleobservatører med sine teleskop, samt 3 bilder av tereksnipa. Tar også med ei tundrasnipe som den delvis beitet sammen med, også en østlig art på trekk, og til sist en brushane som fant sin mat på en åker i bakkant av fjæra. En flott fugleopplevelse på flate Ørlandet!

Fra fjell til fjord

Naturkontraster hentet fra to turer midt i september – den ene i gode venners lag fra Tydalsfjella, nærmere bestemt en lett, fin tur til Ramsjøhytta. Ny og gammel hytte sees til venstre i bildet, med fjelltoppen Fongen i bakgrunnen. Underveis passerte vi ei bjørk som var skadet i barken, og der 6 admiraler forsynte seg av sevja som piplet frem. Det tredje bildet viser ei stor steinblokk som, av en eller annen grunn, har løsnet fra sin opprinnelige plass i terrenget, rullet noen meter nedover bakken, skjøvet noe løsmasser framfor seg, og til slutt lagt seg til rette på en ny plass. En naturens kuriositet skarpsynt oppdaget av Erling. La seg til rette gjorde også de to sandløperne fra Gaulosen, etter at de hadde beitet i noen timer i fjæra. Rolig, lav åling blant gress og busker, og en solid dose tålmodighet, resulterte i noen bilder av en fåtallig art i Gaulosen under høsttrekket. Høsten er ei fin tid – den og.

Solnedgang ved fjorden

Et kjærestepar på Brattøra nyter en flott solnedgang mot Fosen, kvelden 30. august 2022.

Den ble en skikkelig kjendis, både nasjonalt og internasjonalt, den unge hvalrosshunnen Freya. I en lang periode denne sommeren hadde den tilhold blant båter og mennesker i Oslofjorden. Vi var på retur fra Sørlandet da vi fikk nyss om den den befant seg i Frognerkilen, tett ved Oslo sentrum. Etter en runde langs fjorden ulike steder på Bygdøy, var vi på vei til å dra videre med uforrettet sak, det vil si ingen Freya sett. I det vi skulle kjøre ut på E18 igjen, fikk vi se en stor ansamling av mennesker innerst i Frognerkilen. Og der var hvalrossen, tett inntil land og med mange skuelystne. Flere av dem var temmelig nærgående, og noen fant det betimelig å gjøre oppmerksom på at det kunne medføre fare å gå helt innpå det 600 kg tunge dyret. Men mange brydde seg fortsatt ikke, og hvalrossen forholdt seg rolig, og så vel nærmest ut til å nyte oppmerksomheten. En kombinasjon av den tilsynelatende tillitsfulle hvalrossen, og uforstandige mennesker som skulle tøffe seg på ulikt vis, bl.a med å svømme tett ved den, resulterte i at dyret til slutt ble avlivet. Menneskelig dårskap, ignorans og uforstand ble den stolte hvalrossens bane. Den ble avlivet etter en avgjørelse tatt av Fiskeridirektoratet søndag 14. august. Begrunnelsen var at det var fare for menneskers liv og helse. Utrolig trist, og etter min mening en horribel avgjørelse. Hadde folk fulgt de stadig gjentatte oppfordringene om å holde god avstand, hadde nok hvalrossen fått leve. Hensynet til menneskeidioters liv og helse, ble fatalt for Freya. Det er ikke til å tro! Nå er det bare bildeminnene tilbake. Jeg understreker at nærbildene her er tatt med telelinse på god avstand. RIP Freya.

… og nærbygda Leinstrand fikk markert seg i det sykkelrittet skulle passere midt på søndagen den 14. august. Tidligere høyt meriterte proffsyklist Dag Otto Lauritzen, nå utegående ekspertkommentator for TV2, stakk innom Nedre Eggan gård og fikk smake på ureist mat (ikke kortreist en gang!). Stor ståhei rundt denne sykkelprofilen! Og stor jubel da syklistene passerte! Mange publikummere og stor ståhei i byen også besørget, sammen med et strålende vær, en flott ramme rundt dette sykkelrittet mellom Tromsø og Trondheim. Og så ble det norsk seier og! Noen bilder til minneboken fra en flott dag.

Gaia i Nidarosdomen

På tampen av Olavsfestdagene 2022 var vi innom Nidarosdomen for å ta Jorda (Gaia) i nærmere øyensyn. En modell av kloden var hengt opp under den imponerende takvelvingen i kirka. Det var et flott skue, og en inspirasjon til tanker om vår plass på den vakre blå planeten. Temaet for årets Olavsfestdager var håp, og det å stå under den enorme og sakte roterende globusen, og la tankene sentre rundt vår påvirkning av miljøet på Jorda, var sterkt. Er det håp for Jorda og dens enorme mangfold av økosystemer og medskapninger? Vår virksomhet har uten tvil vært negativt på veldig mange måter, ikke minst når det gjelder klima, natur og artsmangfold. Erkjennelsen av dette faktum er økende, og det er jo positivt. Men tendensen er vel at menneskene turer på som før, og så går det sin skjeve gang. Det avsluttende Vestfrontmøtet, der bl.a biologiprofessor Dag Hessen, klimaaktivist og leder av Natur og Ungdom Gina Gylver og musiker Odd Nordstoga deltok, dreide seg om disse store spørsmålene. Er det håp for fremtiden? I følge Hessen vil både Jorda og menneskene bestå, men det kommer til å bli tøffe tak i årene fremover, før det forhåpentligvis snur til det bedre. Det siste bildet viser deltakerne i debatten, de øvrige variasjoner av Gaia i Nidarosdomen.

Sjelden fugl fra Amerika

Hils på bonapartesnipa, en svært sjelden fugl i Norge. Hva navnet kommer av vet ikke jeg, men for tiden befinner det seg et eksemplar av arten på Ørin i Verdal. Fuglen ble først skarpøyd funnet av Tore Reinsborg, en nestor i fuglemiljøet i Trøndelag. Bonapartensnipa er heller grå å se til, og ikke enkelt å ta ut fra flere nokså like arter. Selv hadde jeg den fra Gaulosen i 2002, men fikk ingen bilder den gangen. Dermed ble det en Verdalstur sist søndag, i håp om å få i det minste noen dokumentasjonsbilder. Og det fikk jeg, og vel så det. Fuglen var «grei» den – i en liten perioden beitet den seg rett mot meg, og da var det bare å holde utløseren nede. Her er et knippe bilder av den eksklusive snipa. Som sagt – en heller grå og litt «kjedelig» fugl, så jeg tar like godt med et bilde av en mer fargeglad sommerfugl som, treffende nok, heter gullmåler. Bildet er også tatt på Ørin samme dag.

Har vel nærmest fått «nåia» når det gjelder insekter, en mangfoldig og fascinerende verden av flyvende, kravlende og krypende kryp. Her er noen eksempler fra den senere tid, de fleste fotografert i nærområdene rundt Trondheim. Artsnavnene er i rekkefølge; flekksnipeflue, en snodig snutebille uten norsk navn, dvergpraktvikler på strå, geitramsmåler i det den letter («kreativ uskarphet»), blåbær-bladmåler på en blå vegg, blåbukk på rød vegg, og til sist en flekkdammott fra Ringvedammen. Interessen for invertebrater har gått litt på bekostning av fugler, men de er fortsatt med de og – her i form av en rødstjert hann fra Bymarka, og en gulerle fra Verdalsøra. Mulig det blir en ren fuglesak i neste innlegg….

Det første bildet i dette innlegget viser mamatus-skyer over Bakklandet i Trondheim. Lyn og torden er ofte assosiert med denne type skyer, så også denne dagen, 18. juni 2022. Enkelt sagt så vokser mamatus-skyer vokser nedover, i motsetning til de mer vanlige skytypene. Det er luftbevegelser inne i skyen som skaper den typiske «buklete» formen. Stilig.

Bildene av den treboende soppen skjellkjuke er fra Dokkparken vis-a-vis Studentersamfunnet. Arten er ikke registrert i Trondheim før, og kun noen få ganger i Trøndelag. Den ble først funnet av Danka Milovanovic. Et knallfunn av en flott kjuke!

De to siste bildene viser to arter av såkalte halvspinnere, en gruppe sommerfugler som skiller seg ut ved et spesielt oppbygd øre ved basis av bakkroppen (!). Dette vises ikke på bildene, men begge er karakteristiske på sitt vis. Ospehalvspinneren er som navnet sier knyttet til osp/poppel, og er en forholdsvis vanlig art. Det siste bildet viser en flekkhalvspinner, som sitter hjemme akkurat i skrivende stund. En flott tegnet art, og det foreligger kun et funn i Trøndelag fra før (Velvangen/Stjørdal 1981). Det ser ikke ut til at dette funnet er dokumentert, så «min» er da kanskje det første som er dokumentert i fylket. Kult.

På vei opp en bratt bakke nylig, i avslutningsfasen på en trimtur med sykkel, falt blikket på et lite dyr som satt på et intenst solbelyst blad på skogbunnen. Det var en edderkopp, nærmere bestemt en krabbeedderkopp, enda nærmere bestemt en dråpekrabbeedderkopp. Snodig navn, men logisk nok, i det krabbeedderkoppen beveger seg som krabben – sidelengs. Akkurat dråpe vet jeg ikke – ser kanskje litt dråpeaktig ut. Uansett – den var på jakt. Krabbeedderkoppen bruker ikke nett til å fange bytte med, men tar byttet ved å vente i posisjon med klørne ut. Den kan sitte dørgende stille lenge i angrepsposisjon, for så plutselig å slå til når et bytte kommer nært nok.

Jeg satte trimturen på hold, og fulgte edderkoppens jakt på et måltid. Og det var en naturopplevelse av høy rang. Edderkoppen gjorde 2 forsøk uten å lykkes, før den på 3. lykkes å sette klørne i ei flue. Måltidet var sikret! Flere andre fluer satte seg nå nært, og var sikkert glade for at de berget denne gangen.

Litt lenger opp i bakken, etter eddekoppseansen, fikk jeg med meg en sjelden flueart, en spyflue med det klingende navnet Cynomya mortuorum (har ikke fått norsk navn). Bare få funn i Trøndelag av denne, og til overmål var det to parrende individer. Makan til opplevelser på få meters mellomrom!

Litt «mykere» avslutning på innlegget, med noen glimt fra vårlige sysler hos svartmeis ved Frøset i Bymarka, fiskemåke med to nyklekte unger på Nidarø (unge nr 3 var kommet til dagen etter) og en svartryggerle (!) som forer en unge ved Bybrua. Helt til slutt prises sommeren med rådyr i frodig blomstereng på henholdsvis Byåsen og Lian.

Den store Artsjakten

Lørdag 4. juni 2022 går Den store Artsjakten av stabelen. Dette er et landsomfattende arrangement i regi av Sabima, som er en paraplyorganisasjon for ulike naturforeninger, bl.a Norsk Botanisk Forening, BirdLife Norge og Norsk Zoologisk Forening. Denne dagen gjelder det å finne så mange dyre-, plante- og sopparter som mulig i løpet av et døgn. Alle artene skal rapporteres til naturbasen Artsobservasjoner.no, og dette vil da gi et øyeblikksbilde av de artene vi kan finne i Norge. Mange lokale turer arrangeres rundt om i landet, og her kan man få hjelp til å sette artsnavn på det man finner. Dette er et opplegg som er egnet for hele familien, og for mange vil det være en spore til å bli bedre kjent med den mangfoldige norske naturen og dens mange skapninger og vekster. Mere info får du ved å bruke den her linken: https://www.sabima.no/arrangement/den-store-artsjakten-2022/

Opp gjennom årene er det blitt mangfoldige turer med bl.a artsjakt hos oss, og bildene her er noen eksempler på hva vi har kommet over av ulike insekter. Stor stas for barna å få nærkontakt med naturens skapninger.

Sjelden måke i Gaulosen

En franklinmåke hadde tilhold i Gaulosen en periode i mai. Dette er en amerikansk art, som kanskje har kommet med de iskalde nord-vestlige vindene som dominerte deler av måneden. Etter kun å ha fått sett den kort på lang avstand den ene dagen, ble det bedre dagen etter. Vi var da en liten «nerdegjeng» som stilte oss diskret i kanten mot åkeren der franklinmåken åt mark og annet sammen med mange andre måker. Som bildene viser er den nokså karakteristisk med tydelig hvit øyering, og jevnt brune overvinger i kontrast til grå rygg. Denne amerikanske måken er sett rundt 15-20 ganger tidligere i Norge, mens det var det andre funnet i Trøndelag. En opplevelse av de store!

Ellers følger noen assorterte fuglebilder, når jeg likevel er i gang. Det første en mer vanlig måke, fiskemåken, som vurderer om kaffe kan sette en spiss på tilværelsen. Et gulspurvpar har en hyrdestund ved fugletårnet i Gaulosen. Skikkelig paparazzifoto! En gråtrost har bygd reiret sitt oppå ei fuglekasse ved Øveregga fjellgård i Soknedal. Trur kassa var tom., hvilket ikke er så rart i og med at tørre strå dekket inngangen. En gråspurv i Ringve botaniske hage gjorde livet til døgnflua kortere enn et døgn. Og sist, men ikke minst, tar jeg med bilde av en stor gaffelstjert. Ikke en fugl da, men en nattaktiv sommerfugl (nattsvermer) som stort sett sitter i skjul på dagen. Nattsvermeren ble funnet av noen barnehagebarn for ei ukes tid siden. Jeg rykket ut, fotograferte den, og satte den forsiktig ut igjen – i skjul nede i frodig vegetasjon. Barna behandlet den også veldig forsiktig. Flott og storvokst sak dette, lenge en drømmeart å få se. Krysser fingre for at den finner seg en hunn..

Bilder fra en opplevelsesrik tur med Falkeklubben til Ørland sist søndag, med 5 deltagende barn og 8 voksne. Og med primus motor i Ørland våtmarkssenter, Audun Eriksen, i spissen. Det var, som seg hør, fugl i fokus, mest de vanlige kjente og kjære artene, men jaggu fikk vi ikke med oss ei alaskasnipe på kjøpet også, en meget sjelden amerikaner. Et annet høydepunkt var et en staselig hann av sommerfuglarten nattpåfugløye som Audun viste oss, til stor fryd for både barn og voksne. Takk til Audun E for en innertier av et opplegg!

Falkeklubben er for øvrig en del av BirdLife Norge, Trondheim lokallag, og er et tilbud til barn/unge mellom 10 og 17 som vil lære mer om fugl spesielt, og natur generelt. Så langt har deltakerne bl.a vært med på gåsetur til Innherred, ringmerking av ugleunger og denne Ørlandturen. Og mere blir det…

Falkeklubben har egen Facebook-side, https://www.facebook.com/search/top?q=falkeklubben%20trondheim. Der finnes mere info om klubben, turer mm.

Fugler på Rørosvidda

Det ble en maratondag i gode venners lag den 18. mai, det vil si hjemmefra 04.30 og retur kl. 22. En flott dag med både bra vær og bra med fugl. Vi registrerte hel 89 arter på diverse lokaliteter i Røros i løpet av dagen, hvilket må sies å være knallbra! Et 3 timers opphold ved vestre del av Aursunden gav bl.a kongeørn, jaktfalk, jordugle og fjelljo. Vi fikk en flott tranedansoppvisning, og det var mye matletende ender og sniper i åpne råker og på/ved isen. Mesteparten av Aursunden var fortsatt islagt, og da blir fuglelivet konsentrert til de få åpne områdene som finnes. Ellers var det veldig mye tårnfalk å se, nærmest overalt! Også gulerler (såerle) var det mye av, og blåstrupene sang for fullt. Litt tidlig for gjøken, men et ko-ko ble da hørt. Et knippe bilder følger; vadefugl og ender i og ved isråkene på Aursunden, tranedans på en sandbanke, kvinand og storlom i flukt, ei orrhøne på brøytekant på Tamneshalvøya og ei haukugle ved Brekken. Såerla på siste bildet er fra et tidligere år.

Glimt fra et vellykket speiderarrangement i historiske omgivelser i Trondheim i går, 10 mai 22. Arrangementet var en del av frivillighetens år, og et samarbeid mellom speiderne og ulike frivillige organisasjoner. Opplegget besto av en natursti etter pilgrimsleden fra Ilaparken til Nidaros Pilegrimsgård, der barna bl.a fikk søke etter utvalgte dyre- og plantearter underveis. Ved Pilegrimsgården var det ulike aktiviteter som steking av pinnebrød, livlinekasting og tårnbygging. Sistnevnte stilte store krav til samarbeid og presisjon. Et meget vellykket arrangement, tydelig populært blant ungene.

Noen fuglebilder fra første del av mai 22, noen ville og noen tamme. Bare sjekk det grønnskimrende hodet til stokkandhannen! Definitivt en av de flotteste fuglene i vår fauna. Fjærdrakten til hanen er ikke mindre imponerende, der den rusler sammen med et lite harem et sted i Meråker. Meget bevisst på sin status, den karen. Ei gråhegre eksponerer sin litt mindre prangende fjærdrakt under landingsfasen i Lecadammen på Stjørdal. Et rykende ferskt bilde av en tretåspett et sted i Stjørdal avslutter den lille serien. Nei, forresten – 3 bilder fra i dag, 13 mai, gjør det. En vakker sivspurv hann, en pilfink med fjær til fór i reiret, og et tjeldreir med 2 egg. Alle er fra Øysandområdet. Tjeldreiret går det trolig gæli med, i og med at det ligger bokstavelig talt i veien for ymse trafikk. Dumt valg.

Moro for både barn og voksne med nærkontakt med ekorn i skogen på Ringve nylig. Har visstnok vært en populær aktivitet i det siste, med trolig minst et kull med unger. Talte 7 dyr på det meste, hvorav 3-4 individer ekstra ivrige på hasselnøttene som ble tilbudt.

Et fotografisk tilbakeblikk på påska 22, som sedvanlig på Hjelle seter/Dovrefjell. Noe varierende vær, men en del sol – dog uten den store vårvarmen. Såvidt pluss på det varmeste, ned i 10 minus på det kaldeste. Men det ble rikelig med skiturer, en del observasjoner av fugl og så vidt noen sommerfugler.

Furufly

Sommerfuglarten på bildene her, furufly, er en liten nattflyart som er nokså vanlig til nord i Trøndelag, Dette lille og vakkert fargede dyret har lenge vært på min ønskeliste. Den er ikke så vanlig i Trøndelag, med bare et titalls rapporterte funn. Tanken om å reise en tur til sydligere deler av landet, i et område med furuskog, har streifet meg mange ganger. Ja, faktisk så lå jeg i senga tidlig på morgenen den 22. april og drodlet med en plan om en tur til Tretten i Gudbrandsdalen, på en flott furuskoglokalitet med mye utelys på nattestid. Sjansen for å finne furufly der var nok mye større enn hjemme. Selv hadde jeg slått på UV-lampa kvelden før, og var litt spent på hva som satt der denne morgenen. Og hva fant jeg? Sammen med noen få andre arter, satt det fordundremeg et furufly! Snedige greier, med tanke på mine ville planer fra senga denne morgenen. Dermed var denne ønskearten i box! Og – til overmål – fant jeg enda et eksemplar den samme morgenen. Den hang imidlertid i en tråd i løse luften, og var sørgelig nok tatt av en edderkopp. En levende og en død, altså. Ja ja, jeg sparte turen til Gudbrandsdalen, okkesom.

Praktærfuglsafari

I går, 6.april 2022, var planen litt jobbing og en påfølgende skitur i marka. Vinter på nytt, med snøbyger og solgløtt, gjorde ski aktuelt igjen. Men slik ble det ikke. På sparket bestemte jeg meg for å ta en tur til Hommelvik for å se om jeg fant praktærfuglen som hadde vært der en stund. Hadde vært moro å fått oppdatert et meget slunkent bildearkiv hva gjelder praktærfugl, særlig den voksne hannfuglen, slik som den i Hommelvik. Som på sparket tenkt, på sparket gjort. Buss fra Kattem til Ranheim, overgang til Stjørdalsbuss og vipps – Hommelvik etter ca 1t og 20 min. Pris kr 42 er ingen ting å si på. Mye buss for penga. Og mer miljøvennlig enn bila. Så ble det apostlenes hester på gammel jernbanetracé til Flatholman i Muruvik. Flere større og mindre ærfuglflokker på denne strekningen, så da var det bare å lete. Selv om praktærfuglhannen er nokså karakteristisk med sitt fargerike hode og nebb er det jaggu ikke lett å ta den ut på lang avstand blant hundrevis av ærfugl. Jeg fant den på lang avstand etter hvert, med bilder som så vidt holder som dokumentasjon som resultat. Men jeg hadde no i hvert fall sett den. På retur kikket jeg gjennom og fotograferte noen litt mindre flokker som lå forholdsvis nært land. Og da støtte jeg faktisk på den igjen. Og da fikk jeg bilder av en litt annen kaliber enn de jeg hadde. Stor glede, turen var berget. Det vil si – det er uansett, praktærfugl eller ikke, en fascinerende naturopplevelse å bivåne tette flokker med ærfugl på matsøk. De opererer svært så tett og kompakt, er i stadig bevegelse og kommer med mange rare lyder. Klikk på bildene for stort format.

Fugler i mars

Vi skriver så vidt april. Mars 2022 har vært en utrolig variert måned værmessig. Notater i min «lille kloke bok» viser alt fra – 10-12 grader til + ditto, snø, sludd og regn i skjønn forening, og vinder fra bris til storm. I perioder har det vært skikkelig vårlig, med fuglesang, hakkespett-tromming og reirbygging. Mange turer utendørs har resultert i en del fugleopplevelser og -bilder. Her er noen av dem – noen litt grumsete, men der situasjonen var spesiell nok til at bildet ble godtatt av enmannsjuryen. Gjelder særlig møtet mellom flaggspetten og trekryperen i en tretopp på Smistad, og avosetten på Stjørdalsbesøk (laaangt hold der). Etter 65 år er det bare å fastslå: Går ikke an å bli lei av fugl.

Noen natur-/fugleopplevelser fra siste halvdel av februar 2022. Varierende vær, både nedbør- og temperaturmessig, har kjennetegnet perioden. De siste dagene brakte en del sol, delvis rene påskestemningen, og en anelse vår kunne spores. De første bildene er fra en tur med barnebarna, der vi kom over et stjertmeispar som ivrig holdt på med et eller annet som ikke var så enkelt å forstå. Men trolig var det en tidlig forberedelse til hekking. Begge fuglene var veldig ivrige med å ete et eller annet på løvtrestammene, og sjekket også potensielle reirplasser. En artig opplevelse for både store og små. En opplevelse var det også å få med svartstrupetrosten på Steinkjer. En svært sjelden taiga-art på våre kanter, og en sjeldent fint tegnet hann. Fuglen har holdt til i et par rognetrær en måneds tid nå, og spist gamle og halvråtne bær. Den har nok blitt vant til fuglefotografer, så hyppige besøk som det har vært, og så ikke ut til å bry seg nevneverdig om oss som var der. Ellers et par naturbilder fra Bymarka. Siste søndagen i februar var det ren påskestemning, med masse plussgrader og strålende sol. Den aller siste februardagen bød på nok en fugleopplevelse, denne gang i form av ei skogdue som har holdt til ved fugleforinga i Ringve botaniske hage noen dager. En sky fugl dette, men å stå stille i kamuflasjeantrekk i en hekk med samme farger som klærne, gjorde susen. Jeg fikk erstattet noe litt «grumsete» skogduebilder i fotoarkivet etter dette…

Februarglimt

Så langt i februar har det delvis lavet ned med snø, etter en lengre snøfattig og nokså mild periode i januar. Vestaværet har dominert, noe det første bildet viser. En ny byge er på vei fra vest mot Nyhavna. En storskarv tørker vingene sine, samme sted. Den fisker på fjorden uansett vær. Det tredje bildet viser en av slusene i Øvre Leirfoss i åpen tilstand. Ikke så vanlig syn med vann i Leirfossene vinterstid. Tar også med noen bilder fra Marinas mating av måker ved Nedre Leirfoss. Måkene der er blitt så fortrolige, at de like gjerne slår seg ned på hodet hennes. Spesielt. Det siste bildet viser et utsnitt fra egen hage, tatt 12. februar, etter flere dager med til dels tung, våt snø som limer seg på det meste.

Sjelden måke og diverse fugl

Ikke så ofte man får nye fuglearter på krysselista når man har vært i gamet noen år. Men på formiddagen 31. januar gikk alarmen. Ei gråvingemåke var observert i Hommelvik. Det ble en rask utrykning den dagen, gitt – sammen kryssekollega Erling. Etter noe om og men, med resultatløs leting i området, kom beskjeden om at den var gjenfunnet i Gråelvosen, Stjørdal. Dit bar det i hui og hast, og da var et nytt, meget eksklusivt kryss, i boks. Fuglen er høst sannsynlig den samme som ble ringmerket av Kjetil Solbakken midt i januar, og det var det tredje funnet av arten i Norge, funn nr 10 i Europa. En flott opplevelse, og jaggu ble det ikke noen brukbare bilder og.

Ellers hekter jeg på noe andre fuglebilder fra januar/tidlig februar. I rekkefølge en overvinterende rødvingetrost og en ditto rødstrupe på Ringve, en agressiv grønnsisik og et årsgammelt ekorn samme sted. Siste bildet er fra dagen i dag, og viser russiske Marina som daglig besørger god mat til gråmåkene nedenfor Nedre Leirfoss. Det er et selsomt skue å se reaksjonen på fuglene når hun kommer. De vet godt hvem Marina er, og hva det betyr…

Vær og fugl

Bilder fra to fototurer i januar, henholdsvis 19. (nærområdet Leinstrand) og 21. (Ørlandet). Første dato var det kraftig vind og snøfokk, men med noen rolige stunder innimellom. Motivene fra den datoen er Leinstrand kirke, etter min mening en av kommunens flottest opplyste kirker, samt en enslig, storvokst alm i snøkavet i Svartdalen, mitt nærturområde. Resten av bildene er tatt på Ørlandet, nærmere bestemt fra Uthaug molo – en yndet plass for å kikke på, og fotografere fugl og havnatur. Jeg og flere med meg ble lokket dit av ei sjelden måke som ble observert dagen før, altså 20. januar. På en dag med sterk vestavind. Håpet om at fuglen var der dagen etter ble mindre og mindre etter hvert som jeg nærmet meg Ørlandet. Vinden hadde avtatt til en lett bris den dagen. Og rosenmåke var dratt langt til havs igjen. Men – det er aldri forgjeves med noen timers opphold på moloen på Uthaug. Det er alltids fugler og andre motiver å fotografere. Og, ikke minst, det er sosialt når mange andre er der i samme ærend. Det kom til og med folk fra Stavanger, med håp om å få sett rosenmåke. Men den gang ei…

Vinter med stor V!

Noen bilder fra rundt årsskiftet og fra de første dagene i det nye året. Rett og slett fantastiske vinterforhold i marka for tiden. Moderat/passe med snø på bakken, mye snø i trærne. moderat kaldt, moderat vind – alt dette gir topp score på fotomotiver. Det er definitivt utetid.

Tiuren på Elgsethytta var fortsatt på plass 4. januar (se forrige innlegg). Den var litt mer tilbaketrukket enn tidligere, og det var nok ikke mange av gjestene på hytta som fikk sett den da. Fuglen ruslet på nedsiden av hytta og åt grus og småstein, noe storfuglen (og andre arter som lever av tungfordøyelig kost vinterstid) gjør for å bedre fordøyelsen.

Ellers består denne bildekolleksjonen av bilder fra ulike steder i Bymarka, de aller fleste tatt i forbindelse med solopp-/solnedgang.

Siste bildet ble med for å ønske godt nytt år fra denne blogg. Motivet er fra Klett/Leinstrand, som i flere år har bydd på et fantastisk felles fyrverkeri på nyttårsaften, sponset av lokalt næringsliv. Og det er vel måten å gjøre det på i framtiden – hvis det i det hele tatt SKAL være fyrverkeri. Konsekvensene er dramatiske for mange dyr, både husdyr og ville dyr og fugler. Hvor mange liv som går tapt de timene det intense bråket står på vites ikke, men det er garantert et svært høyt antall! Mye bedre med et digitalt, felles opplegg – fritt for støy. Som det er i marka for tiden – fritt for støy.

Tiur ved nyttårsleite

Jeg hadde fått med meg (på Fb, seff…) at det har vært en «tam» tiur noen dager i mellomjulen, et eller annet sted i Bymarka, men registrerte ikke noe info om hvor det var. På en skitur på selveste nyttårsaften (dagtid), blant annet med en del basking utenom løyper ved Rundheia, var Elgsethytta et delmål. Like før vi ankom dit, fikk jeg en storvokst fugl i øyekroken, i snøen ved siden av løypa. DER var tiuren, gitt! Og den var meget rolig av seg – lot seg ikke affisere av passerende mennesker og hunder. Det så vel nærmest ut til at den likte å stå vakt ved «Dagens løype». Med rolige bevegelser kunne jeg manøvrere meg rundt omkring fuglen, og fikk diverse skiløpere i bakgrunnen. På et tidspunkt satt den like ved Elgsethytta, men da en par hunder ble tillatt i å dra i båndet og bjeffe iltert mot tiuren, ble det for mye. Den fløy opp i en grantre og satt rolig der – godt i skjul og på trygg avstand. Irriterende uomtenksomt gjort av hundeeier å la hundene komme så nær. Tiuren var svært så tillitsfull, og lot mange få fine bilder med mobilen, men nærgående hunder ble for mye. En artig opplevelse, likefullt. Såkalte «tulltiurer», med hormoner i ubalanse, er ikke så uvanlig på vårparten i leiktia, men ikke på den mørkeste vinteren som nå, etter det jeg vet i hvert fall.

Og sannelig ble det ikke oppslag i Adressa og: https://www.adressa.no/pluss/nyheter/2022/01/03/Uvanlig-m%C3%B8te-p%C3%A5-skitur-Det-var-en-kjempeopplevelse-24995133.ece

God jul!

Med noen bilder fra Trondheim, alle minus ett tatt på bittelille juleaften, ønskes ei riktig god jul fra denne blogg. Motivene består av adventlysene på Kristiansten Festning, utsnitt fra byen med bl.a Munkholmen og Powerhouse, og Østmarka med Fosenalpene i bakgrunnen. Bildet i blåtimen er tatt i morgentimene på Leinstrand. Og toppmeisa slet seg med helt på tampen. Endelig en solrik førjulsdag – ikke for mange av dem i desember.

To bilder fra det, som alltid, trivelige og flotte julemarkedet på Torvet i Trondheim, det ene fra bakkenivå og det andre tatt fra toppen av Pariserhjulet i nordenden. Greit å ikke ha høydeskrekk der ja…

Vinterfugler

Rett og slett et knippe fuglebilder, samtlige tatt i dagene 4 – 6 desember. En skikkelig kald periode, der fuglene har full fokus på å skaffe nok næring. Blandingsflokken med gråspurv og pilfink er tatt ved mølla på Byneset, gulspurvene likeså. Sistnevnte beitet på spillkorn i veikanten, og fløy opp hver gang det passerte ei bil. En får tru at det ble mer tilførsel av energi enn forbruk gjennom stadige oppflukter. Fjæreplytten beitet alene i den smale strandsonen mellom vei og sjø på Frøset. Den ble ikke forstyrret av trafikken. Dvergdykkeren på Skansen brydde seg heller ikke nevneverdig med passerende tog og mennesker, der den fisket i kanalen ved svingbrua. Sidensvansene er kronisk urolige, selv om det ikke er noen form for forstyrrelser. Det er vel bare sånn de er, de svinsende svansene…

Hustrig for krikkanda

En krikkand hann rastet i vinterlige omgivelser et sted i Trondheim i dag, men så ikke ut til å la seg affisere av et tosifret antall minusgrader. Jeg passerte nokså nært på en sti, stoppet noe lengre ned, monterte dertil egnet objektiv på kameraet, snek meg rolig innpå og stoppet på betryggende avstand. Tok noen få bilder, mens anda pusset fjær i ro og mak. Trakk meg så rolig tilbake, slik at den kunne fortsette sitt opphold i den (heldigvis) ennå åpne bekken. All mulig grunn til å opptre varsomt under kritiske forhold som nå….

2 sjeldenheter 1. desember ´21

Det ryktes fort i fuglemiljøet. I går tikket det inn melding om en grønlandsmåke og en sothøne ved Nedre Leirfoss. Begge uvanlige arter på de kanter, selv om de observeres år om annet. Jeg tok turen i dag i håp om å får et glimt av en av dem, eller gjerne begge. Sothøna viste seg såvidt fram, mens jeg sto og pratet med noen fuglevenner. Men ingen grønlandsmåke. Noen bilder av en storskarv (mellomskarv) ble en «trøst», før jeg ruslet nedover elvestien i retning Sluppen. Det var full fart på elva ned mot Leirøya, med hissige stryk, og stedvis flotte, isblå reflekser. Noen bilder av de og. Jeg hadde så vidt rukket fram til Leirøya, da Arnt ringte og fortalte at grønlandsmåka var på plass. Retur. Og da var både måka og sothøna i godlune, og eksponerte seg villig mens 100-vis av eksponeringer ble festet til brikkene våre. Bra start på julemåneden. Klikk på bildene for fullt format.

Korsnebb og konglebit

Makan til korsnebb-mengder denne høsten/vinteren har jeg vel aldri opplevd. Det «plyttes» overalt, enten fra større og mindre flokker som beiter i konglerike trær, eller ditto i flukt. I tillegg så har det også dukket opp noen småflokker av konglebit, for så vidt ganske lik korsnebbene, men noe større og ikke kryssende over-/undernebb. De voksne hannfuglene hos både korsnebber og konglebit er vakkert karminrøde, mens hunner og ungfugler er mer duse grå/grønne/blekrøde.

Etter som den kalde fine tia meldte sin ankomst i dag, med en 10-centi snø på bakken, noen få blå, og med snødekte trær, ble det fattet en beslutning om et streif etter de omtalte fugleartene. Litt på måfå, men med skarpt blikk mot det som er igjen av rogn/rognasal med bær, og mot grantrær stinne av kongler.

Brukbar suksess etter min mening, med bilder av både grankorsnebb og konglebit på sine respektive matsøk. Jeg hadde for øvrig en liten «passiar» med de to konglebitene. Jeg plystret muntert, og de plystret muntert tilbake med sine særpregede triller. En hyggelig naturopplevelse.

Her er et utvalg av dagens bildefangst.

To tre-rariteter

MYE tid har jeg gjennom årene brukt på turer i skog og mark. Jeg har ofte kommet over rariteter av mange forskjellig slag, men makan til de to som jeg presenterer her har jeg aldri opplevd. De første 3 bildene viser et gran- og et furutre som vokser tett sammen. Ja, så tett sammen vokser de at de to stammene er helt sammenvokst opp til ca 2-2,5 meter. De må da altså ha et felles ledningsnett for transport av vann og næring. Snakk om å dele på godene! Som det første bildet viser, skiller stammene lag igjen lenger oppe, og vokser da videre som to selvstendige trær. Det vil si – ca 3 meter over bakken har furua utviklet en rirkul som støter mot granstammen. Akkurat som om den har lengtet etter den tette kontakten som var… Pussig.

Det siste bildet viser en annen type raritet, tilfeldig kommet over et sted i Stjørdals dype skoger i forrige uke. Ei eldgammel og grovvokst gran, sikkert 3-400 år, har utviklet flere svært kraftige sidegreiner. 3 av greinene er tett sammenvokste, men har etter hvert har vokst sammen til ei grein. Og denne har i neste omgang vendt «nesen» oppover, og vokser videre med en ordinær treform, altså parallelt med hovedtreet. Utrolig hva som kan skje av rariteter når skogen får stå i fred og bli skikkelig gammel. Og til overmål står det ei eldgammel maurtue, godt over meteren høy og kraftig mosegrodd, nokså tett inntil denne kuriositeten av et grantre. Det er nesten så man blir litt andektig når man tenker på hvor lang tid det tar å utvikle en skogscene av denne typen…

To tre- rariteter funnet i løpet av november, altså. Apropos den litt pussige tittelen.

Sånn der midt i november…

… går det jo mest i brunt og grått. Men – noen unntak kan dukke opp, særlig på morgenhimmelen mot øst. Så kan det jo dukke opp en liten fargeklatt i skogen også, jfr bildene av «trollfuglen» lavskrika. Med unntak av den stillesittende lavskrika er alle bildene tatt de siste par dagene. For ordens skyld: Bildene må klikkes på for å betrakte dem i fullt format. Og så kan man bare pile seg frem og tilbake.

Tur til Gaulosen i dag for å lete etter mulig pygmésnipe (en nordamerikansk fugleart). En kandidat til denne sjeldenheten ble observert i går, så det var en smule sitrende spenning blant observante observatører i noen timer i dag. Dessverre ingen snipe sett, men noen bilder av fugl ble det da likevel. Sogar fikk vi sett den sjeldne snøgåsa som har vært i området en god stund. Fluktbildet der den hvite gåsa med svarte vingespisser inngår i en liten flokk med andre gjess, ble til da de ble jaget opp av en passerende havørn. Bildet av snøgåsa på bakken ble mulig etter at flokken landet igjen. Silanda, som de 3 første bildene viser, lettet fra dammen ved fugletårnet på Øyamælen etter å rastet/fisket en liten stund. I 14- tiden begynte en lavtrykksfront å sige inn mot Gaulosen, så da var det bare å returnere (P.S. Det ble et skikkelig ruskevær videre utover dagen og kvelden…)

Frostdag

3 bilder tatt på den første utpregede frostdagen i høst. Noen farger finnes da enda, selv om vi skriver litt ut i november. Og med frost blir det også fine motiv med vinterstandere i motlys…

Gul er fargen

Vi skriver november og det blir gråere og gråere i landskapet. Men – fortsatt henger en del fargeklatter igjen, både på trær og på bakken. Ikke så stor variasjon nå – gul er den dominerende fargen. De 3 bildene her er fra henholdsvis Nidarø, Ringve botaniske hage og Ørin i Verdal.

Fargepaljetter på himmelen

Rykende ferskt innlegg, etter morgentur i nærområdet. Ante et visst potensial for en fin morgenhimmel, med kuling fra sørøst og pluss 12 grader ca i 08- tiden i dag. Og det slo til. I løpet av en halv times tid ble himmelen farget i alskens flotte farger, mot øst i starten, men etter hvert ble det også fargepaljetter mot nord/vest. Som vanlig ble det flotteste skuet av kort varighet – men uansett en himmelsk opplevelse!

Sulaopplevelser høsten ´21

Det ble to turer til fugleparadiset Sula sensommer/høst 2021, en i månedsskiftet august/september og en i slutten av september, siste med alle de faste «traverne» representert. Som sedvanlig returnerer man ikke fra Sula uten noen større og mindre fugle-/naturopplevelser.

Fra første turen, for øvrig med Erling som turfølge/medobservatør, ble en i lengre tid stasjonær rosenvarsler et åpenbart høydepunkt. Den ble observert som art nr. 27, rundt 3 timer etter ankomst. «Jessss!!» i feltnotatene sier sitt om godfølelsen da… Et annet høydepunkt, med litt mer trivielle arter involvert, inntraff på dag 2. Jeg la merke til at en dvergfalk til stadighet drev og fløy frem og tilbake lavt over lyngknausene på Skjøttholmen. Om den jaget kråkene eller om det var motsatt er ikke godt å si, men falken var uansett den som imponerte mest med snittflygingen sin. Og den hadde ikke bare meg som tilskuer. Et titalls gråhegrer satt nokså tett sammen og fulgte nøye med den lille falkens oppvisning. Utrolig fasinerende skuespill, med hegrene som vridde og vrengte sine særpregede hoder i den retning falken til enhver tid befant seg. Det eneste som manglet var wow-rop og bølgen fra publikummet. Dit har ikke hegrene kommet enda. 

Av alle stor opplevelser gjennom de mange årene på Sula, tror jeg denne opplevelsen oppnår pallplass. Seansen pågikk sikkert i 10 minutter, med en innlagt pause ca midt i. Makan!

Ellers av høydepunkter fra denne høstens første Sulatur kan nevnes et jevnt trekk av grålire, havhest, tyvjo og ikke minst en havlire på dag 4. Sistnevnte passerte på godt teleskophold fra fyret. Da var også flere ornisser på plass. Og Sula fyr – ja, det er utvilsomt et av mine desiderte jordbærsted på denne jord. Bare så det er klart.

Forresten: På morgenen dag 3 hadde vi rosenvarsleren på besøk rett utenfor kjøkkenvinduet i Edvinhuset. Til frokosten.

Sulatur 2/21 var en tredagers med Jan Erik som medsammensvoren. Med de store naturopplevelsene på forrige tur friskt i minne, sa jeg til meg selv at om jeg/vi dro like før eventuelle ekstremobservasjoner denne gang, så skulle det være mulig å bære av med det. Såpass bra ble første tur. Men både asiasvartstrupe på dag 1, einersanger (3.funn i Norge!) på dag 2, og dvergfluesnapper og dvergspurv på dag 3, gjorde samlet sett sitt til at utbyttet ble topp også på denne turen. Eneste skår i gleden var at svartstrupen ikke viste noen interesse av å bli fanget i nett. Jeg skjønner den egentlig godt. Så finurlig som artsbestemmelse kan være på sitt mest intrikate, betød det at det ikke blir mulig å fastslå om det var en russersvartstrupe eller taigasvartstrupe vi hadde på besøk. Og det selv om det ble tatt brukbare bilder. Noe frustrerende akkurat det. 

Konklusjon i tall etter de 2 høstoppholdene på Sula kan ikke bli annet enn 6 på terningen. Det kan ikke bestrides. 

På det første av bildene her kommer det tydelig frem hvorfor korsnebbene har fått navnet sitt. De kryssende nebbspissene er en fiffig og effektiv løsning for å kunne pirke frø ut av kongler på. En tur til Ringve botaniske hage i går, resulterte i et nærmøte med en gruppe gran-, og et par båndkorsnebb. Bildene her er bare av førstnevnte. Etter å ha oppholdt seg en god stund blant kongler og kvist i toppen av bartrærne, kom flere av korsnebbene ned mot dammen for å drikke vann. Men før det drev de og nærmest lekte seg i noen bjørketrær – jaget hverandre litt rundt, og av og til satt de tett sammen og pludret myke toner. Morsomt å bevitne. Den botaniske hagen består blant annet av et stort antall bartrær, nå for tiden med et enno større antall kongler. Dermed er hagen et yndet område for korsnebb, i tillegg til mange andre arter. En liten oase i byen dette.

Gjess i mengder!

En tur til nordre del av Trøndelag sist i oktober, med tema gjess på trekk. Primært for å få sett ei eskimogås som har holdt til i Levanger/Verdal/Inderøy en lengre periode, men også for å beskue de enorme flokkene med gjess denne høsten. Ingen tvil om hvem som var den dominerende arten (kortnebbgås), men innimellom de store flokkene av den arten, fant vi både grågås, tundragås, taigasædgås, tundrasædgås, hvitkinngås og en underart av kanadagås. I tillegg til eskimogåsa. Denne regnes for øvrig enn så lenge som en rømt parkfugl, men rykter vil ha det til at denne muligens blir godkjent som vill…

En opplevelse som skiller seg kraftig ut, og som ble et av de store høydepunktene, var da et helikopter skremte opp en flokk på rundt 4000 kortnebbgås fra en åker ved Røra. Ikke så hyggelig for gjessene å bli støkket fra etinga, men et utrolig skue da hele flokken lettet så og si samtidig. Og det er dette bildene her hovedsakelig dreier seg om. Også eskimogåsa kan skimtes på flere av bildene. Taigasædgjess på siste bildet. Fin, opplevelsesrik tur.

Høstglimt ´21

Et knippe høstmotiver, stort sett fra Trondheim og nærområdene rundt. Variert vær (som vanlig på disse trakter..) og mange opplevelser fra naturens rikdom kan stå som en grov oppsummering. Blir muligens noe større aktivitet på denne blogg når vinteren er ankommet. Til nå er feltvirksomhet prioritert, bl.a mange turer i Midt-Norge, som har utrolig mye fint å by på…

Fra en tur til Sula, en del av øyparadiset utenfor Frøya i siste del av august. Låvesvaleungene, som sikkert er født her ute i havgapet, er store nå, og forlengst flyvedyktige. Men – likevel lot de seg mer enn villig fóre av foreldrene. Moro å oppleve svalenes familieliv på nært hold.