Novemberglimt

Sangsvaner i Almovatnet, Stjørdal

Løvfall i Munkegata

Novemberlys ved Nidelva

Speiling

Høstens første frost

Soppmangfold på trestubbe, Slottsparken, Oslo.

Aker Brygge mot Oslo Rådhus – avstemt kunstlys og naturlig blåtimelys.

Fortsatt i november, de 3 siste bildene er fra i dag, søndag 22. Den første snøen er kommet, etter en lang mildværsperiode. På dagens trimtur med fotoapparatet med, hadde jeg bestemt meg for å ta det litt rolig (som om jeg ikke gjør det ellers liksom….), og lete etter sentblomstrende planter i snø. Og hva fant jeg? Jo, blomstrende skogstorkenebb tynget av blaut snø. I slutten av november! DET er spesielt det. Aldri har jeg opplevd det tidligere, men sjansen er nok rimelig stor for å oppleve det samme senere høster. Klimaendringene, og konsekvensene av dem, går sin gang.

Jeg fant også en blomstrende veitistel, tung av snø. Men det er vel ikke så uvanlig, for den kan blomstre helt til oktober i hvert fall, i følge floraen. Men det er jo sist i november da…

Og soppsesongen er definitivt over nå.

Skogstorkenebb i snø.

Snøtung veitistel

Kremle i snø – en spesiell soppsesong er over.

Kuhegre på feil sted, eller…..?

Har du kuhegre, har du ku…

Med henvisning til forrige innlegg, her er et utdypende svar: Kuhegra er feil – i den forstand at den normalt ikke skal være på våre breddegrader, verken på denne eller andre tider av året. Den skal være hundrevis av mil lengre sør i Europa, og har kommet skikkelig på avveie her. Tydeligvis et av forholdsvis mange tilfeller av «feilnavigering» i fugleverdenen. Det er altså ikke feil at den har navigert seg opp på ryggen til kua – for øvrig til fotografenes store begeistring. For det er nok ikke så uvanlig adferd for denne lille hegrearten, som er sterkt knyttet til beiteområder med bufe. Men for trønderkua var det nok en ny og uvant opplevelse, og den gjorde flere byks med hodet mot hegra for å få den bort. Spørs om det klødde på ryggen…

Kuhegra er normalt, det som i fuglebøkene benevnes som en korttrekker. Det vil si at den stort sett forflytter seg innenfor det som er dens normale leveområder, som er i Sør-Europa, hovedsakelig land rundt Middelhavet. Kuhegrer har også «feilnavigert» seg til Trøndelag ved noen flere anledninger de senere årene, senest til Tydal i fjor.  Jeg fikk ikke med meg noen av de andre besøkene, så fuglen på Inderøya ble en ny norgesart for meg, nr. 307 i rekken (holder tellingen der, må vite). En morsom og spesiell opplevelse for oss fugleinteresserte, men så spørs det hvordan det går med hegra da. Kyrne skal jo på båsen nokså snart nå. Og det stunder mot vinter. Vi får håpe den snarest tar til vingene og returnerer til varmere strøk igjen. Så har den fått testet ut hvordan det er å være langtrekker…. Uansett – kuhegrebesøket ble behørig fotodokumentert, både av meg selv og mange andre i løpet av den uka den har gjestet gården på Inderøy. Og den var der i dag også, i følge Artsobservasjoner. For øvrig veldig hyggelige og imøtekommende folk på gården med den eksklusive gjesten, til tross for den store tilstrømningen av fugleentusiaster.

I min etter hvert lange «karriere» som fuglevenn, rangerer opplevelsen med kuhegra på Inderøy svært høyt. Ja, en klar kandidat til topplasseringen!

Ikke noe rart kua er nyskjerrig….

Farefulle omgivelser, men hegra trippet uanfektet rundt og plukket mark og andre småkryp.

Nærmøte mellom ku og kuhegre.

Finn en feil!

Finn en feil på bildet under. Riktig svar kommer i neste innlegg.

Finn en feil

Senhøst i Sunndalsfjella

Fra Grødalen.

Bildene her hadde jeg tenkt å publisere like etter en tur vi hadde til Sunndal og omegn, helga 16-18 oktober. Men så kom det diverse i veien, samt at andre innlegg «tvang» seg på. Imidlertid – det er jo fortsatt høstlig, for ikke å si sommerlig preg rundt omkring, i lavlandet i hvert fall, så temaet høst er fortsatt aktuelt. Vi skriver november nå, men det er fortsatt høstfarger å se. Ja, i Trondheim by vi kan til og med fortsatt se trær som ikke har trukket klorofyllet inn i grener og stammer. Altså med mye av grønnfargene intakt. Temperaturene har i lengre tid nå ligget rundt 10 +, som tilsvarer en litt småkjølig trøndersk sommer. Mange planter blomstrer fortsatt, eller for andre gang, og det spruter opp med allskens sopp, etter en laber «sopptember» og delvis oktober.

Men i de høyereliggende områdene vi besøkte i Sunndalsfjella for drøyt 2 uker siden var høstfargene avtagende, og årets blomstring avsluttet. Så det ble å lete høstmotiv blant fortsatt fargerike enkelttrær, heller enn fargesprakende lauvlier. Men greit det og. Det ble lange fjellvandringer både i Renndalen, en parallelldal til Innerdalen, og Grødalen, en parallelldal til Sunndalen. Selv om det er mye terreng på skrå og i stup i Sunndal, så finnes det utallige muligheter for fine fjellvandringer i roligere terreng. Særlig en tur i Grødalen anbefales.

Nok snikksnakk – her følger noen fotoglimt fra senhøsten i Sunndalsfjella.

Innerdalsvatnet med Innerdalstårnet til venstre og Skarfjellet til høyre.

Fra Renndalen, som munner ut i Innerdalen. Fjelltoppen heter Snøfjellet.

Fortsatt fargerike enkelttrær, og flammende blåbærlyng.

Over mot hoveddalføret i Sunndal. Starr og diverse vannplanter setter farge i kontrast til dominansen av grått i de bratte fjellene.

Snøull i full flor, en hardfør art i barske omgivelser.

Knallfargede bjørkebusker i Grødalen, i kontrast til det skyggelagte Svartsnytberget.