Category: Landskap


Hegrer foran og Torghatten bak

Ikke den store uttellingen på fotofronten under en jobbtur på Helgelandskysten nylig. Dette bildet av en liten flokk gråhegrer med den karakteristiske Torghatten i bakgrunnen, tatt ved fergeleiet i Vennesund, får stå som dokumentasjon.

grahegrer-torghatten

Vinter anno 2015 – grønt & grått

IMG_6714-red

19. desember 2015 – ikke akkurat julestemning på Leinstrandjordene…

IMG_6731-red

20.desember 2015 – ikke akkurat julestemning på Byneset heller…

Senhøst i Sunndalsfjella

IMG_5710-red

Fra Grødalen.

Bildene her hadde jeg tenkt å publisere like etter en tur vi hadde til Sunndal og omegn, helga 16-18 oktober. Men så kom det diverse i veien, samt at andre innlegg «tvang» seg på. Imidlertid – det er jo fortsatt høstlig, for ikke å si sommerlig preg rundt omkring, i lavlandet i hvert fall, så temaet høst er fortsatt aktuelt. Vi skriver november nå, men det er fortsatt høstfarger å se. Ja, i Trondheim by vi kan til og med fortsatt se trær som ikke har trukket klorofyllet inn i grener og stammer. Altså med mye av grønnfargene intakt. Temperaturene har i lengre tid nå ligget rundt 10 +, som tilsvarer en litt småkjølig trøndersk sommer. Mange planter blomstrer fortsatt, eller for andre gang, og det spruter opp med allskens sopp, etter en laber «sopptember» og delvis oktober.

Men i de høyereliggende områdene vi besøkte i Sunndalsfjella for drøyt 2 uker siden var høstfargene avtagende, og årets blomstring avsluttet. Så det ble å lete høstmotiv blant fortsatt fargerike enkelttrær, heller enn fargesprakende lauvlier. Men greit det og. Det ble lange fjellvandringer både i Renndalen, en parallelldal til Innerdalen, og Grødalen, en parallelldal til Sunndalen. Selv om det er mye terreng på skrå og i stup i Sunndal, så finnes det utallige muligheter for fine fjellvandringer i roligere terreng. Særlig en tur i Grødalen anbefales.

Nok snikksnakk – her følger noen fotoglimt fra senhøsten i Sunndalsfjella.

DSC_2701-red

Innerdalsvatnet med Innerdalstårnet til venstre og Skarfjellet til høyre.

IMG_5667-red

Fra Renndalen, som munner ut i Innerdalen. Fjelltoppen heter Snøfjellet.

IMG_5722-red

Fortsatt fargerike enkelttrær, og flammende blåbærlyng.

IMG_5726-red

Over mot hoveddalføret i Sunndal. Starr og diverse vannplanter setter farge i kontrast til dominansen av grått i de bratte fjellene.

IMG_5731-red

Snøull i full flor, en hardfør art i barske omgivelser.

IMG_5741-red

Knallfargede bjørkebusker i Grødalen, i kontrast til det skyggelagte Svartsnytberget.

 

De siste par ukene har det blitt noen turer til Møre i forbindelse med jobb. Og det er nok en gang bare å konkludere, først som sist: Norge er et vakkert land! Ta Sunndal f.eks. I spennet mellom vår og sommer er kontrasten mellom stupbratte fjell, fortsatt med mye snø på toppene, og irrgrønn innmark omkranset av grønnkledde lauvtrær, en fryd for øyet. I skogen lukter det sterkt av vår. Heggen er forlengst i blomstring og bringer inn en touch av sommer – makan til god duft! På jordene og i skogkantene flagrer de første sommerfuglene, flere av dem i sterk kontrast til blomstene de besøker. Flott! Men huff – bytt o med å og du får en smak av malurt i begeret. Flått! Jeg liker ikke å omtale dyr og natur i negative ordelag, men jeg slier med flåtten, gitt. Store mengder av denne fanten finnes i de mørske skoger! Det er blitt rutine å koste flått av klærne med jevne mellomrom, og sjekke hudoverflaten på kvelden. Men alt i alt – overveiende positive inntrykk fra Møre-naturen. Her er noen fotominner:

Sunndal-Øksend-krk-red

Øksendaløra – irrgrønt i lavlandet, men fortsatt vinter på toppene.

Sunndal-Øksendal-gård-2-red

Gårdsbruk i Øksendalen – kontraster vår/vinter også her.

 

Aurora-hann-1-red

Den vakre aurorasommerfuglhannen, som her har tatt en sjelden pause på irrgrønne bringebærblad, bidrar til kontraster også i mindre målestokk.

Gulflekksmyger-1-red

Mitt første møte med gulflekksmyger, en sjelden og rødlistet sommerfuglart, og hvor mye fortsatt er ukjent når det gjelder utbredelsen her til lands. Men i Sunndal fins den altså.

Bredbremmetet-humlesvermer-Sunndal-red2

Der fins også denne kolibrilignende raringen – en bredkantet humlesvermer. Også den er en sjeldenhet, og faktisk var dette trolig det første funnet i Møre og Romsdal.

Og så et par skoginteriørbilder – det første fra det som kan kalles en norsk variant av den tropiske jungelen, nemlig edellavskogen, hvor alm utgjør det dominerende treslaget. Det andre er en kikk inn i den mer «skrinne» nordiske lauvskogen, med bjørk, osp, rogn og selje som hovedtreslag. Spennende nok når det gjelder artsmangfold den også. Og i begge variantene er flåtten «hjertelig» til stede…

Almeskog-Sunndal-Fale-red

Norsk «jungel» med grovvokste almetrær.

Nøkkelbiotop-Viromdalen-red

Spennende lauvskog i grensen mot Innerdalen.

Flått-Sunndal-2-red

Fryktet krabat, laaangt unna rødlista….!

Sunndal-fjord-fjell-red

Variert Møre-natur!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hegstaddalen-hogst-1-red

Heggstaddalen gjennomgår store forandringer for tiden!

Som bildet over rimelig klart antyder, skal dette ikke være det første matinnlegget i denne bloggs historie. Nei – dette skal handle om noe ganske annet.

For tiden pågår en intens aktivitet i Heggstaddalen, et dalføre som strekker seg mellom Heimdal og Klett, og som i tidligere tider var en del av hovedveiforbindelsen inn til Trondheim fra sør. Jeg passerte området ved et par anledninger i forrige uke, og holdt på å gå i sjokk over den betydelige forvandlingen som er i ferd med å skje med dette området. Vi snakker her om en ravinedal bevokst med gråorskog, en svært viktig og artsrik naturtype. Og en naturtype som er i så sterk tilbakegang at den er oppført på rødlista for naturtyper i Norge (Artsdatabanken 2011), med status VU (sårbar). Bekken Søra, som renner i dalføret, var i hvert fall tidligere både gyte- og oppvekstområde for sjøørret. Jeg er ikke sikker på situasjonen for fisk i bekken de senere årene, for Søra har i mange år vært sterkt forurenset av kloakk og utslipp fra diverse virksomheter.  Men, og til tross også for den til dels sterkt trafikkerte veien gjennom dalføret, har skogen likevel fungert som leveområde for de utallige artene som er knyttet til dette livsmiljøet, blant annet med en stor andel gammel gråor, og rikelig med stående og liggende døde trær. Jeg vet også at bekken har vært leve- og hekkeområde for vintererle. En detaljert artsinventering ville garantert ha avdekket flere sjeldne og trua arter, kanskje særlig innenfor artsgruppene knappenålslaver og treboende sopp. Det er altså betydelig naturverdier som her går tapt!

Og hva er så poenget med totalsaneringen av dette naturområdet? Jeg tipset Adressa om virksomheten som pågår, med noen korte facts om naturverdiene. De rykket ut allerede dagen etter, og en større reportasje sto på trykk i papirutgaven 26. oktober (ligger også en kortversjon på adressa.no). Her går det fram at arbeidet er en del av Trondheim kommunes miljøpakke, med formål rassikring samt etablering av ny gang- og sykkelvei mellom Klett og Heimdal.

Alt dette er selvfølgelig vel og bra. Det blir tryggere både for de som bor i området, og for gående og syklende. Og det inngår også planer om bedring av vannkvaliteten i bekken, slik at fisken kommer tilbake. Det meste av dalen slik den har ligget til nå blir fylt opp med masser, og det hele ender i en helt ny, og mye grunnere dal enn den opprinnelige. «Nye» Søra vil fortsatt renne i dagen, men altså på et betydlig høyere nivå enn i dag.

Jeg tviler ikke på at resultatet blir bra til slutt. Men – jeg stusser likevel over at ikke naturverdiene som tross alt går tapt her ikke er grundigere utredet på forhånd. På veien mot en sikkerhetsmessig bedre område, mister vi en truet naturtype og trolig mange sjeldne og kravfulle arter knyttet til dette miljøet. Altså – her er vi inne på overskriften – i dette tilfellet «knuses utallige egg for å lage omeletten».  Jeg mener det må være et misforhold her, mellom det store naturarealet som går tapt, og det arealet en gang- og sykkelvei representerer. Det finnes da alternative ruter i nærområdet. Og rassikringen burde det vel vært mulig å gjøre på en mer skånsom måte?

Nei – det er bare å slå fast:  Nok en gang har naturen måttet gi tapt for menneskets interesser. Og nok en gang er det fremtvunget av at bosetting og infrastruktur legges i rasutsatte områder, hvor naturen burde fått råde. Vi har mange slike i Norge.

Selv om Hegstaddalen fremstår som et «bombekrater» i dag, og det er lenge til «omeletten» er ferdig, så er jeg ikke i tvil om at resultatet blir bra til slutt. Med et landskapsarkitektonisk vakkert «dalføre», kanskje med en lyssatt gang- og sykkelsti,  og vakkert beplantet. Kanskje er det fisk i Søra og. Jeg skal gjerne skrive et blogginnlegg om det og jeg. Til og med skryte av resultatet. Men jeg skal også minne om de naturverdiene som her er ofret underveis. Kanskje også hente fram noen av bildene fra «saneringsfasen»….

Hegstaddalen-hogst-3-red

Bekken Søra, tidligere sjøørretbekk, benyttes som transportstrekning av mangt et gråorlass. 

Hegstaddalen-hogst-5-red

Maskinene er effektive «eggknusere», men det blir nok en bra «omelett» til slutt…

 

Høst elvelangs

Nidarosdomen-Nidelva-høst-red

Dette motivet er hyppig avfotografert i disse dager…

 

Når høstfargene har slått feil i fjellet, som de har gjort der jeg har vært denne høsten i alle fall, så er en vandring langs Nidelvas bredder ingen dårlig erstatning. Mens fjellnær skog som oftest er bjørkedominert, og følgelig liten variasjon i høstfarger, så finnes det meste av lauvtreslag langs elva. Og mange lauvtrearter betyr allskens fargenyanser i grønt, gult og rødt. Når en i tillegg blir begunstiget med lav høstsol gjennom mørke skyer så blir det bare vakkert. Kall det kitsch – det spiller ingen rolle! Og så kan du spøtt i Nidelva innimellom. Kan det bli bedre?

Også i lavereliggende strøk er høstfargene på topp i disse dager, noe som det siste bildet viser. Ut i bygd & by og nyt høsten!

Niarosdomen-høsttrær-red

Bare å meske seg i farger og komposisjon.

 

Bybrua-brygger-høstfarger-red

Mot Gamle Bybro.

 

Høsthekk-Nidelva-red

Fargesprakende hekk ved Bybrua.

 

Høstbjørker-Hegra-red

Og så et glimt fra Bygdenorge – lavlandsbjørker ved Hegramo, Stjørdal.

Oppdal-førstesnø-1-red

Langt fra: Oppdal 26. september.

IMG_8257-red

Tett på: Forelhogna 28.september.

Turen til Forelhogna, det 1332 meter høye landemerket i Forelhogna nasjonalpark, ble en noe mer strabasiøs tur enn forventet. Hele fjelltoppen var snøkledd, og det var snødekt også et godt stykke ned mot Synnerdalen i Budal. Snøen var våt, delvis skarete og sikkert 10-15 cm dyp på det meste. Men, som det ofte gjør ved tindebestigninger, det betaler seg når toppen nås. Selvportrettet ved varden ble for øvrig til etter utallige forsøk og «sleivskudd». En intens og iskald stiv til sterk kuling gjorde forholdene for selvportrettfotografering nærmest umulig! Kafferast på toppen var også umulig!

Her følger noen bilder fra underveis til en fjelltopp som ikke er av de høyeste, men utsikten i alle retninger er desto bedre. Veldig fin og i utgangspunktet grei topp å bestige. Anbefales, men ta gjerne turen før snøen er kommet….

IMG_8273-red

Fra starten og oppstigningen fra Synnerdalen. Toppen sees til høyre. Det er et stykke igjen…

IMG_8269-red

Rypebæra sørger for det som er av høstfarger over tregrensen.

IMG_8225-red

Vinter i september!

IMG_8239-red

Det nærmer seg toppen. Hunden til høyre i bildet er for øvrig en 11 år gammel cocker spaniel. Imponerende innsats av en hund tilsvarende ca 80 års menneskealder!

IMG_8241-red

Og, som sagt, topp utsikt fra toppen!

IMG_5773-red

Påskesola midt i mot, gnistrende føre, ikke et menneske å se. Ei heller snøskuter…

Det er Langfredag formiddag et sted i den svenske fjellheimen. Skituren går i et flott landskap med sola midt i mot. Gnistrende skiføre! Sjøl en amatør som meg bommer ikke på smøringen under slike forhold. Turmålet denne dagen er en 900 meter høy fjelltopp, og jeg sliter meg en times tid på merket, men ikke oppkjørt løype, den siste biten opp til toppen. Småsvett når jeg målet, og det klargjøres til rast for å nyte en fantastisk utsikt i alle retninger! Herrrlig!

Men så – opptur blir til nedtur! Jeg rekker knapt å rigge meg til før stillheten blir brutt av kraftig motordur fra 3 snøskutere på vei opp til toppen. Helt uten glipptak! Og – vil jeg tro – helt uten svetteringer under armene, hopper 3 staute karer og 5 småttiser av kjøredoningene. Ungene løper rundt som unger skal gjøre, karene fotograferer de kule skutrene sine, og sammen nyter de den samme utsikten som jeg tenkte å nyte i Langfredagsstillheten. I stedet ble min fokus å få dokumentert det «moderne» friluftslivet i all sin støyende prakt. Litt satt på spissen kanskje, men jeg hadde ikke forestilt meg at toppturen min skulle ende i en nedtur på dette viset.

IMG_5747-red

Til topps uten svette!

IMG_5749-red

Luftig parkeringsplass!

IMG_5748-red

Hjelmene indikerer vel at det ikke er benyttet «bortoverski» her….

IMG_5758-red

.. og så bærer det for full fres videre inn i fjellheimen. Helt uten glipptak.

Med fare for å bli fremstilt som misunnelig og sur og forankret i en fjern fortid, slår jeg bastant fast at dette opptrinnet likte jeg ikke. Ikke i det hele tatt! For all del – jeg er FOR at unger skal få oppleve vakker natur. Men ikke på dette viset! Hvilke holdninger får de inn med morsmelken, så og si? Er det virkelig slik friluftsliv skal bedrives? Jeg må si at – hadde jeg hatt uinnskrenket makt under det korte oppholdet på 900 meter i den svenske fjelheimen, så hadde alle snøskutere umiddelbart blitt spiker! Det går bare ikke an å dundre inn i den sårbare vinter-/vårnaturen på denne måten! Det er det glade vanvidd – ja nærmest en hån mot de naturverdiene vi ellers snakker så pent om. PINADØ!

Men ellers var det ei feiende fin påske! Bare se her…. Vi snakker for øvrig, bare for å stedfeste litt nærmere, om Ottsjø, ei fjellbygd noen få mil sør for Åre. Utrolig vakker plass, men dessverre så alt for dominert av støyende snøskutere… Men det er altså min mening. Jeg er klar over at mange nok ikke enig med meg i min aversjon mot snøskutere. Men det får så være. Vi har talefrihet fortsatt. Og – jeg kan no understreke at en fornuftig nyttebruk av snøskuter kan være ok, også etter min mening. Men IKKE snøskuter som motorisert friluftsliv i sårbar natur! Der går grensen for meg.

Nei, men så var det de andre bildene da. Her er noen glimt fra påsken 2013 – nå også helt fritt for skutere….

IMG_5733-red

Hvite vidder.

IMG_5762-red

Skispor og skuterspor si om si. Men klokken 8 om morran var det rolig….

IMG_5738-red

En hund etter appelsin 🙂

IMG_5784-red

Og så dukket «bisolene» opp – et sikkert værtegn. Noen timer etter var sola borte – og påsken over for denne gang.

Vinterpastell

Så langt i 2013 har det vært mye skyer, gjennomgående mørkt og «dafft» fotolys. Et hederlig unntak dukket opp under en jobbtur til Røyrvik forleden. Like før ankomst fjellbygda Skorovatn, måtte det en kort stopp til for å «trede av på naturens vegne». I den forbindelse ble denne blåtimestemningen nytt og avfotografert i den korte stunden den varte. Hadde nok gått glipp av denne hvis det ikke var for det nødvendige ærendet…

Skorovasselva-blåtime-jan13-red

Vinterpastell ved Skorovasselva

I samme slengen: Hva med en aldri så liten quiz? Er vel særlig myntet på de med en dose fuglekunnskap innabords. Litt krampeaktig kunsterisk, kanskje, men hvilken fugl? Svaret kommer noe senere…

Fugl-uskarp

Og hvilken fugleart er så dette….?

Nesten midtnattssol!

Terje O. sin natur- og fotoblogg tar nå sommerferie, og runder av første halvår med noen stemningsfulle motiv fra Trøndelagskysten. Bildene ble tatt sist helg på Hitra og Frøya – alle såpass sent som ved 23- tiden. Det er altså ikke mye om å gjøre at vi har midnattsol i Midt-Norge….

En riktig god sommer ønskes herved alle som titter innom denne blogg!

Et siste streif av kveldssol lyser opp deler av Hemne og skipsleia.

... og så kom regnbuen i tillegg. Nesten så man må klype seg i armen - klokken er 23 en dag i slutten av juni og solen sniker seg inn mellom tunge skyer!

Solnedgang sett fra Frøya. En gruppe fiskere er på vei ut for en kveldsøkt med stengene.