Glimt fra en tur til Storfosna og Kråkvåg i Ørland kommune, en dag midt i oktober 2020. Flott kystlandskap og ganske bra med fugl.







Glimt fra en tur til Storfosna og Kråkvåg i Ørland kommune, en dag midt i oktober 2020. Flott kystlandskap og ganske bra med fugl.
Et knippe bilder fra den fargerike delen av høsten 2020. I lavlandet er lauvtrærne fortsatt mettet av farger, skjønt det begynner å bli på tampen der og no. De siste dagene har det vært fuktig, og det resulterer gjerne i tåke. Befinner man seg over tåka, skaper sol og høstfarger lekre motiv. Og apropos farger – tar også med noe bilder av den vakre mandarinand-hannen, som har hatt tilhold i Ringvedammen en tid nå. Utvilsomt en kandidat til verdens vakreste and, om ikke verdens vakreste fugl.
Den tradisjonelle høst-turen til Sula, ytterst på trøndelagskysten, ble forholdsvis kortvarig for min del. Likevel – det ble da bra med fugl, flere nye arter av virvelløse dyr, variert vær med fint lys, rikelig med regnbuer, og til og med flott nordlys den ene natta. Og sosialt som vanlig, med hyggelige medsammensvorne. Sula leverer, som vanlig.
17. september ble det en tur til Storhornet, 1589 meter over havet, en av de mest kjente og besøkte toppene i Oppdal kommune. Været var jamnt over grått, med en temperatur på rundt 5 grader på toppen. Ved passering ca. 1000 meter ble bakken mer og mer snødekt, og på toppen var det rett og slett hvitt. Fantastisk utsikt, med Gjevilvatnet under oss i nord, flere hvite topper i horisonten, og med høstfarger godt på vei i skogliene. Den kramme snøen skapte litt utfordringer med å holde balansen til tider, men ellers en flott tur.
Bildene her hadde jeg tenkt å publisere like etter en tur vi hadde til Sunndal og omegn, helga 16-18 oktober. Men så kom det diverse i veien, samt at andre innlegg «tvang» seg på. Imidlertid – det er jo fortsatt høstlig, for ikke å si sommerlig preg rundt omkring, i lavlandet i hvert fall, så temaet høst er fortsatt aktuelt. Vi skriver november nå, men det er fortsatt høstfarger å se. Ja, i Trondheim by vi kan til og med fortsatt se trær som ikke har trukket klorofyllet inn i grener og stammer. Altså med mye av grønnfargene intakt. Temperaturene har i lengre tid nå ligget rundt 10 +, som tilsvarer en litt småkjølig trøndersk sommer. Mange planter blomstrer fortsatt, eller for andre gang, og det spruter opp med allskens sopp, etter en laber «sopptember» og delvis oktober.
Men i de høyereliggende områdene vi besøkte i Sunndalsfjella for drøyt 2 uker siden var høstfargene avtagende, og årets blomstring avsluttet. Så det ble å lete høstmotiv blant fortsatt fargerike enkelttrær, heller enn fargesprakende lauvlier. Men greit det og. Det ble lange fjellvandringer både i Renndalen, en parallelldal til Innerdalen, og Grødalen, en parallelldal til Sunndalen. Selv om det er mye terreng på skrå og i stup i Sunndal, så finnes det utallige muligheter for fine fjellvandringer i roligere terreng. Særlig en tur i Grødalen anbefales.
Nok snikksnakk – her følger noen fotoglimt fra senhøsten i Sunndalsfjella.
Over mot hoveddalføret i Sunndal. Starr og diverse vannplanter setter farge i kontrast til dominansen av grått i de bratte fjellene.
De siste par ukene har det blitt noen turer til Møre i forbindelse med jobb. Og det er nok en gang bare å konkludere, først som sist: Norge er et vakkert land! Ta Sunndal f.eks. I spennet mellom vår og sommer er kontrasten mellom stupbratte fjell, fortsatt med mye snø på toppene, og irrgrønn innmark omkranset av grønnkledde lauvtrær, en fryd for øyet. I skogen lukter det sterkt av vår. Heggen er forlengst i blomstring og bringer inn en touch av sommer – makan til god duft! På jordene og i skogkantene flagrer de første sommerfuglene, flere av dem i sterk kontrast til blomstene de besøker. Flott! Men huff – bytt o med å og du får en smak av malurt i begeret. Flått! Jeg liker ikke å omtale dyr og natur i negative ordelag, men jeg slier med flåtten, gitt. Store mengder av denne fanten finnes i de mørske skoger! Det er blitt rutine å koste flått av klærne med jevne mellomrom, og sjekke hudoverflaten på kvelden. Men alt i alt – overveiende positive inntrykk fra Møre-naturen. Her er noen fotominner:
Den vakre aurorasommerfuglhannen, som her har tatt en sjelden pause på irrgrønne bringebærblad, bidrar til kontraster også i mindre målestokk.
Mitt første møte med gulflekksmyger, en sjelden og rødlistet sommerfuglart, og hvor mye fortsatt er ukjent når det gjelder utbredelsen her til lands. Men i Sunndal fins den altså.
Der fins også denne kolibrilignende raringen – en bredkantet humlesvermer. Også den er en sjeldenhet, og faktisk var dette trolig det første funnet i Møre og Romsdal.
Og så et par skoginteriørbilder – det første fra det som kan kalles en norsk variant av den tropiske jungelen, nemlig edellavskogen, hvor alm utgjør det dominerende treslaget. Det andre er en kikk inn i den mer «skrinne» nordiske lauvskogen, med bjørk, osp, rogn og selje som hovedtreslag. Spennende nok når det gjelder artsmangfold den også. Og i begge variantene er flåtten «hjertelig» til stede…
Som bildet over rimelig klart antyder, skal dette ikke være det første matinnlegget i denne bloggs historie. Nei – dette skal handle om noe ganske annet.
For tiden pågår en intens aktivitet i Heggstaddalen, et dalføre som strekker seg mellom Heimdal og Klett, og som i tidligere tider var en del av hovedveiforbindelsen inn til Trondheim fra sør. Jeg passerte området ved et par anledninger i forrige uke, og holdt på å gå i sjokk over den betydelige forvandlingen som er i ferd med å skje med dette området. Vi snakker her om en ravinedal bevokst med gråorskog, en svært viktig og artsrik naturtype. Og en naturtype som er i så sterk tilbakegang at den er oppført på rødlista for naturtyper i Norge (Artsdatabanken 2011), med status VU (sårbar). Bekken Søra, som renner i dalføret, var i hvert fall tidligere både gyte- og oppvekstområde for sjøørret. Jeg er ikke sikker på situasjonen for fisk i bekken de senere årene, for Søra har i mange år vært sterkt forurenset av kloakk og utslipp fra diverse virksomheter. Men, og til tross også for den til dels sterkt trafikkerte veien gjennom dalføret, har skogen likevel fungert som leveområde for de utallige artene som er knyttet til dette livsmiljøet, blant annet med en stor andel gammel gråor, og rikelig med stående og liggende døde trær. Jeg vet også at bekken har vært leve- og hekkeområde for vintererle. En detaljert artsinventering ville garantert ha avdekket flere sjeldne og trua arter, kanskje særlig innenfor artsgruppene knappenålslaver og treboende sopp. Det er altså betydelig naturverdier som her går tapt!
Og hva er så poenget med totalsaneringen av dette naturområdet? Jeg tipset Adressa om virksomheten som pågår, med noen korte facts om naturverdiene. De rykket ut allerede dagen etter, og en større reportasje sto på trykk i papirutgaven 26. oktober (ligger også en kortversjon på adressa.no). Her går det fram at arbeidet er en del av Trondheim kommunes miljøpakke, med formål rassikring samt etablering av ny gang- og sykkelvei mellom Klett og Heimdal.
Alt dette er selvfølgelig vel og bra. Det blir tryggere både for de som bor i området, og for gående og syklende. Og det inngår også planer om bedring av vannkvaliteten i bekken, slik at fisken kommer tilbake. Det meste av dalen slik den har ligget til nå blir fylt opp med masser, og det hele ender i en helt ny, og mye grunnere dal enn den opprinnelige. «Nye» Søra vil fortsatt renne i dagen, men altså på et betydlig høyere nivå enn i dag.
Jeg tviler ikke på at resultatet blir bra til slutt. Men – jeg stusser likevel over at ikke naturverdiene som tross alt går tapt her ikke er grundigere utredet på forhånd. På veien mot en sikkerhetsmessig bedre område, mister vi en truet naturtype og trolig mange sjeldne og kravfulle arter knyttet til dette miljøet. Altså – her er vi inne på overskriften – i dette tilfellet «knuses utallige egg for å lage omeletten». Jeg mener det må være et misforhold her, mellom det store naturarealet som går tapt, og det arealet en gang- og sykkelvei representerer. Det finnes da alternative ruter i nærområdet. Og rassikringen burde det vel vært mulig å gjøre på en mer skånsom måte?
Nei – det er bare å slå fast: Nok en gang har naturen måttet gi tapt for menneskets interesser. Og nok en gang er det fremtvunget av at bosetting og infrastruktur legges i rasutsatte områder, hvor naturen burde fått råde. Vi har mange slike i Norge.
Selv om Hegstaddalen fremstår som et «bombekrater» i dag, og det er lenge til «omeletten» er ferdig, så er jeg ikke i tvil om at resultatet blir bra til slutt. Med et landskapsarkitektonisk vakkert «dalføre», kanskje med en lyssatt gang- og sykkelsti, og vakkert beplantet. Kanskje er det fisk i Søra og. Jeg skal gjerne skrive et blogginnlegg om det og jeg. Til og med skryte av resultatet. Men jeg skal også minne om de naturverdiene som her er ofret underveis. Kanskje også hente fram noen av bildene fra «saneringsfasen»….
Når høstfargene har slått feil i fjellet, som de har gjort der jeg har vært denne høsten i alle fall, så er en vandring langs Nidelvas bredder ingen dårlig erstatning. Mens fjellnær skog som oftest er bjørkedominert, og følgelig liten variasjon i høstfarger, så finnes det meste av lauvtreslag langs elva. Og mange lauvtrearter betyr allskens fargenyanser i grønt, gult og rødt. Når en i tillegg blir begunstiget med lav høstsol gjennom mørke skyer så blir det bare vakkert. Kall det kitsch – det spiller ingen rolle! Og så kan du spøtt i Nidelva innimellom. Kan det bli bedre?
Også i lavereliggende strøk er høstfargene på topp i disse dager, noe som det siste bildet viser. Ut i bygd & by og nyt høsten!