«Moon River»

Onsdag 28. november kl. 08:20 ved Nidelvens bredd.

Det var nok ikke speilingen av fullmånen i Nidelva overnevnte tittel var myntet på, men i dette tilfellet passet den bra. Fullmånen glir gul og (egentlig) rund over Ila kirke og Kalvskinnet, før den bedagelig siger ned i horisonten. Det er blåtimen, akkurat passe lyst til at kunstlysene, i kompaniskap med månen, gir varme og kontraster til de kaldere fargene.

Jeg satt på bussen på vei til jobb denne morgenen, og hadde det egentlig travelt med å rekke neste buss. I det vi passerte over Nidelva, kastet jeg et blikk til venstre og så DET motivet. Egentlig har jeg jo sett og fotografert en del fullmåner før, men denne morgenstemningen ble rett og slett for fristende. Jeg hoppet av bussen på første stopp og, i vissheten om at dette ikke kom til å vare lenge, småjogget jeg ned til elvebredden og rakk noen få bilder før månen dukket ned bak skyene i vest. Så meg litt rundt for å se om det var andre som stoppet for å nyte synet, men neida – folk bare hastet forbi. Jaja – dem om det…

«Nidelven stille…»

Konglebit

Voksen konglebit hann – «bærre lækker» i sin karminrøde drakt!

De siste ukene har det blitt observert en del konglebit, både i Midt-Norge og i landet for øvrig. Konglebiten er en storvokst finkefugl med kraftig nebb og forholdsvis lang stjert. Den voksne hannen er vakkert karminrød, mens hunnene og unge hanner er mer diskret grønn/gul/rødlig farget. Normalt holder  konglebiten seg i de nordlige barskogsområdene i Russland og Skandinavia året rundt, men i perioder hvor det er knapt med næring kan de legge ut på lange vandringer vest- og sørover etter føde. Akkurat som både sidesvanser og andre arter kan gjøre.

Jeg har flere ganger i høst hørt konglebitens usannsynlig vakre lokkelyder fra tretoppene vis-a-vis der jeg bor. Faktisk har det ved et par tilfeller vært de første  lydene jeg har hørt på morran etter å ha våknet fra min søte søvn. Det må sies å være en god start på dagen!

Dessverre har det ikke lyktes å komme på fotohold så langt i høst, men tar like godt med noen bilder tatt vinteren 2006/2007. Da var det en enda større invasjon av arten enn det ser ut til nå, og jeg kom tett på større og mindre flokker flere ganger. Det er bare å nyte synet av de vakre skapningene!

Hunnfargede individer, svært så tillitsfulle ved en travel parkeringsplass på Heimdal, hvor det er plantet en del rognasal. Både trost, sidensvans og konglebit snauspiste trærne på kort tid!

Denne har så vidt mye rødt på hals/hode at det nok er en ung hann.

Og her er en voksen hann. Den står godt i stil med de knallrøde rognebærene!

NATURENS OSTEPOP

Cheese Doodles i skogen!

Sett på makan?

Her er en skikkelig raritet fra skognaturen! De fleste vet vel hva Cheese Doodles er for noe – velsmakende ostesnæx som nytes fra tid til annen. Men det er nok ikke mange som vet at det er en slimsopp som har stått modell for ostepopen!

Da jeg fant denne snodigheten i forbindelse med miljøkartlegging i Lierne i høst, hadde jeg ikke peiling på hva det var for noe. Aldri sett noen lignende før, til tross for utallige turer i skog og mark, både i jobb og fritid. Jeg tenkte vel både sopp, lav og insekt, men det stemte liksom ikke med noe jeg har sett tidligere, og kunne heller ikke erindre at jeg hadde sett bilder av noe slikt.

I et forsøk på å finne ut hva det var, sendte jeg like godt et bilde til Adresseavisen, nærmere bestemt spørrespalten «Spør Adressa». Etter lang tid dukket saken opp på trykk, med svar fra førsteamanuensis Håkon Holien på Høgskolen i Nord-Trøndelag. Han slo fast at det er en art i den kompliserte organismegruppen slimsopper. En ekspert på slimsopper, Eddie Johannesen, fastslo senere at «ostepopen» kalles girlanderspinn (Arcyria obvelata). Og det viste seg at denne rariteten ikke er rapportert fra Trøndelag før. Og det er heller få observasjoner av denne arten på landsbasis og. En sjelden sak med andre ord. Og – til overmål – jeg fant senere en forekomst til av «naturens ostepop», og en kollega fant enda to til. Altså 4 funn i Lierne av denne sjeldenheten! Ikke verst.

Ellers kan jeg referere fra svaret til Holien gjennom spørrespalten i Adressa: De hengende strukturene  er stilker med sporangier  («cheese doodles»), mens de puteaktige strukturene på trestammen er rester av soppens vegetative stadium. Slimsoppene er svært interessante ettersom de, i likhet med dyr, kan ha en form for egenbevegelse. De «vandrer» bortover substratet de vokser på ved hjelp av amøboide bevegelser. De plasseres i et eget rike, og er mer beslektet med dyreriket enn med de egentlige soppene. De har også evnen til å fordøye matpartikler. Altså: ikke ulik oss mennesker… Makan!

Dette var altså en kort innføring i slimsoppens verden. Og – for ordens skyld: Selv om jeg her kaller girlanderspinn for naturens ostepop – girlanderspinn er ikke spiselig! Hvis noen nå skulle komme over slike på skogtur. Så det så.

Også svansen tok telling!

«Timeout» etter møte med glassrute.

Jeg tror aldri jeg har opplevd så mye sidensvans i Trondheim som denne høsten. Den karakteristiske ringelyden høres så og si hvor enn man befinner seg.  Større og mindre flokker tar for seg av det som er igjen av rognebær og andre bærsorter, etter at trostene har tatt sin del.

På jobben i dag var det en flokk på anslagsvis 300 individer som fløy frem og tilbake mellom hekkbusker med bær, og ei enslig bjørk som står like ved. Mange satt også på asfalten mellom bærmåltidene – enten for å drikke vann av søledammene, eller for å ete bjørkefrø.

I det de lettet fra bakken for å fly til bærbuskene,  var det en del som fløy rett inn i et par av kontorvinduene. De ble nok lurt av speilinga, og trudde at terrenget bare fortsatte. Dessverre var det nok et par/tre stykker som brakk nakken og omkom, men fuglen på bildet kom seg etter en «timeout».

Forresten så begynner nok mye av bæra å gjære nå, noe som resulterer i at en del av fuglene faktisk blir brisne etter inntak av større mengder. Og da er det ikke så greit å holde stø kurs bestandig. De som drakk vann var kanskje til og med i bakrus…

Brisne (?) svanser på asfalten.

I neste øyeblikk bar det rett i glassruta…

Epilog: Etter at jeg registrerte at mange av sidensvansene fløy inn i kontorvinduene, dro jeg ned markisene, slik at speilingen forsvant. Det så heldigvis ut til å gi umiddelbar effekt. Kan være et tips til andre som opplever det samme…