Gammel, gjemt & glemt

Langtidsparkering…

Eksklusiv fugl & kråke

Vannpiplerke på Storholmen

Kvalitetsmessig sett er bildet over et som tilhører det stooore arkivet – altså søppelbøtta. Men nå er det altså en liten fugl av det meget eksklusive slaget her – mer som en prikk sentralt i bildet. Dette er en vannpiplerke, en svært så uvanlig gjest på våre kanter. Fuglen har hatt tilhold på Tautra en god stund nå, og mange fugleentusiaster har fått nye kryss på sjekklista si med denne, også jeg (det vil si – jeg har sett den i Obersdorf i Tyskland, men ikke i Norge). Den har vist seg å være utrolig sky, og det er ikke mange som har fått bilder av den – og kun på langt hold. Bildet mitt er også tatt på lang avstand, betydelig kroppet og derved ikke særlig skarpt heller. Men – man hiver ikke et dårlig bilde av en vannpiplerke i bøtta – gjør man vel???

Vel – som kompensasjon for det elendige bildet suppleres med et noe bedre av en annen, og betydelig vanligere fugl – kråke. Bra ornitologisk kontrast dette! For øvrig – skyene og ikke kråka betraktet – slike fantastisk flotte morgener har vi hatt mange av i vinter. Sør-østkulingen er god på å fremskaffe alskens farger og skyformasjoner. Det skal den ha. Dog er den ikke så god på å fremskaffe snø….

Kråka, treet og morgenhimmelen.

«Pøbelgrana»

«Pøbelgran» i skinnegangen.

Sitkagrana er sterkt i fokus for tiden. Denne nordamerikanske granarten er plantet i store mengder ulike steder i landet vårt, særlig i kystområdene, i og med at den er robust mot vind og også tåler saltholdig luft godt, i motsetning til vår hjemlige gran. Sitkagrana sprer seg villig vekk naturlig, til tross for at den er langt «hjemmefra», noe som bildet over skulle dokumentere. En liten plante (trolig 4/5 år gammel) har her etablert seg i skinnegangen på Stjørdal stasjon, og formelig strutter av vitalitet. Miljøorganisasjonene liker på ingen måte denne grantypen, og kaller den for «pøbelgran». Skognæringen kaller den heller «klimagran», i og med at den har høy tilvekst, som sagt også under forhold som er ugunstige for vår stedegne gran. Mange steder ytes det nå offentlig tilskudd til å fjerne sitkagranplantinger, blant annet i flere naturreservat (!) i kystområdene. Et paradoks er det at det tidligere ble gitt ditto til utplanting av den samme grantypen. Det er fortsatt åpnet for å plante sitka på egnede lokaliteter her til lands, men det er et tiltak som nå er meldepliktig, og må godkjennes av den enkelte kommune.

At en sitkaplante nå vokser og trives i skinnegangen på Stjørdal, samstemmer godt med pøbelbenevnelsen, i og med at den åpenbart prøver å «stikke kjepper i hjulene» for Nordlands- og Trønderbanen. Jeg kan no bare nevne at sitkagrana kan bli opp til 70 meter på sine hjemtrakter i Nord-Amerika. Den kan oppnå en stammediameter på 5 meter, og bli 700 år gammel! Det spørs om Jernbaneverket vil iverksette snarlige tiltak på Stjørdal stasjon, hvis de skulle lese dette….

Brann i Steinkjer

Mandag og tirsdag denne uken var jeg på Steinkjer i forbindelse med jobb. Tirsdag morgen litt før 7 skulle jeg ta en trimtur på «gamle» trakter fra studietia. Underveis kom jeg tett på brannen i et industri-/lagerbygg på Nordsia, og den var i ferd med å ta seg opp i det jeg passerte første gang. Fra Heggesåsen hadde jeg god utsikt over byen, og fikk tatt noen bilder, både på avstand og rimelig nært. Det var vel mer tilfeldig at jeg hanket med meg Powershot´n, men dette er noe jeg av og til gjør, sjøl på joggeturer. Ikke godt å vite hva en kommer over – denne gang en dramatisk brann. Heldigvis ble ingen mennesker skadd, men det ble store materielle skader. Det brenner mye for tiden, både bygninger, skog og lyng. Det er knusk tørt, og derved all mulig grunn til å unngå åpen ild, uansett hvor det skulle være!

Steinkjer fra Heggesåsen.

Nok en brann i ferd med å bli bekjempet.

Brannfolk er mye i fokus for tiden!