Category: Skog


De siste par ukene har det blitt noen turer til Møre i forbindelse med jobb. Og det er nok en gang bare å konkludere, først som sist: Norge er et vakkert land! Ta Sunndal f.eks. I spennet mellom vår og sommer er kontrasten mellom stupbratte fjell, fortsatt med mye snø på toppene, og irrgrønn innmark omkranset av grønnkledde lauvtrær, en fryd for øyet. I skogen lukter det sterkt av vår. Heggen er forlengst i blomstring og bringer inn en touch av sommer – makan til god duft! På jordene og i skogkantene flagrer de første sommerfuglene, flere av dem i sterk kontrast til blomstene de besøker. Flott! Men huff – bytt o med å og du får en smak av malurt i begeret. Flått! Jeg liker ikke å omtale dyr og natur i negative ordelag, men jeg slier med flåtten, gitt. Store mengder av denne fanten finnes i de mørske skoger! Det er blitt rutine å koste flått av klærne med jevne mellomrom, og sjekke hudoverflaten på kvelden. Men alt i alt – overveiende positive inntrykk fra Møre-naturen. Her er noen fotominner:

Sunndal-Øksend-krk-red

Øksendaløra – irrgrønt i lavlandet, men fortsatt vinter på toppene.

Sunndal-Øksendal-gård-2-red

Gårdsbruk i Øksendalen – kontraster vår/vinter også her.

 

Aurora-hann-1-red

Den vakre aurorasommerfuglhannen, som her har tatt en sjelden pause på irrgrønne bringebærblad, bidrar til kontraster også i mindre målestokk.

Gulflekksmyger-1-red

Mitt første møte med gulflekksmyger, en sjelden og rødlistet sommerfuglart, og hvor mye fortsatt er ukjent når det gjelder utbredelsen her til lands. Men i Sunndal fins den altså.

Bredbremmetet-humlesvermer-Sunndal-red2

Der fins også denne kolibrilignende raringen – en bredkantet humlesvermer. Også den er en sjeldenhet, og faktisk var dette trolig det første funnet i Møre og Romsdal.

Og så et par skoginteriørbilder – det første fra det som kan kalles en norsk variant av den tropiske jungelen, nemlig edellavskogen, hvor alm utgjør det dominerende treslaget. Det andre er en kikk inn i den mer «skrinne» nordiske lauvskogen, med bjørk, osp, rogn og selje som hovedtreslag. Spennende nok når det gjelder artsmangfold den også. Og i begge variantene er flåtten «hjertelig» til stede…

Almeskog-Sunndal-Fale-red

Norsk «jungel» med grovvokste almetrær.

Nøkkelbiotop-Viromdalen-red

Spennende lauvskog i grensen mot Innerdalen.

Flått-Sunndal-2-red

Fryktet krabat, laaangt unna rødlista….!

Sunndal-fjord-fjell-red

Variert Møre-natur!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

«Pøbelgrana»

Sitka-togskinner

«Pøbelgran» i skinnegangen.

Sitkagrana er sterkt i fokus for tiden. Denne nordamerikanske granarten er plantet i store mengder ulike steder i landet vårt, særlig i kystområdene, i og med at den er robust mot vind og også tåler saltholdig luft godt, i motsetning til vår hjemlige gran. Sitkagrana sprer seg villig vekk naturlig, til tross for at den er langt «hjemmefra», noe som bildet over skulle dokumentere. En liten plante (trolig 4/5 år gammel) har her etablert seg i skinnegangen på Stjørdal stasjon, og formelig strutter av vitalitet. Miljøorganisasjonene liker på ingen måte denne grantypen, og kaller den for «pøbelgran». Skognæringen kaller den heller «klimagran», i og med at den har høy tilvekst, som sagt også under forhold som er ugunstige for vår stedegne gran. Mange steder ytes det nå offentlig tilskudd til å fjerne sitkagranplantinger, blant annet i flere naturreservat (!) i kystområdene. Et paradoks er det at det tidligere ble gitt ditto til utplanting av den samme grantypen. Det er fortsatt åpnet for å plante sitka på egnede lokaliteter her til lands, men det er et tiltak som nå er meldepliktig, og må godkjennes av den enkelte kommune.

At en sitkaplante nå vokser og trives i skinnegangen på Stjørdal, samstemmer godt med pøbelbenevnelsen, i og med at den åpenbart prøver å «stikke kjepper i hjulene» for Nordlands- og Trønderbanen. Jeg kan no bare nevne at sitkagrana kan bli opp til 70 meter på sine hjemtrakter i Nord-Amerika. Den kan oppnå en stammediameter på 5 meter, og bli 700 år gammel! Det spørs om Jernbaneverket vil iverksette snarlige tiltak på Stjørdal stasjon, hvis de skulle lese dette….

Ser ut til å bli ei rolig tid på bloggfronten framover – mye annet som konkurerer… Smetter likevel inn med et par iskalde vinterglimt i forbindelse med en jobbtur til Stjørdal denne uka. Vi gikk over noen myrstrekninger i starten av turen, og da var nok gradestokken nedi småpene 20 speik. Det gikk fint å gå, men mer utfordrende var det å holde varmen når en skulle stå i ro, studere natur, notere og tegne kart. Da sola etter hvert tittet over horisonten, åpenbarte det seg noen fine motiver i rim, is og motlys. Og la vi godviljen skikkelig til, så kjentes det faktisk ut som sola varmet en smule på de mest eksponerte plassene. Fatt mot folkens – våren er i anmarsj – om litt….

Rimfrost-myr-red

Kaldt, men vakkert!

Iskunst-bergvegg-red

Bergveggskunst

Exit vinter?

Siste fra Meteorologisk Institutt sier mildvær så langt øyet kan se. De siste dagene har dessuten mange fugler vartet opp med lystig vårsang, selv om det har vært rimelig vinterlige forhold. Så det spørs om vinteren sier takk for seg i denne omgang, for å gjøre comeback en eller annen gang på den andre siden av 2012. Eller i mai kanskje? Uansett – her er tre bilder fra en vinterlig bymarkskog. Det ene fra veien mellom Smistad og Rønningen, der det er mulig å rusle en tur uten ski på beina. De to andre viser moderne skogsdrift (jfr «gamle dagers» skogsdrift i et tidligere innlegg), som i disse dager drives i områdene mellom Hestsjøen og Leirsjøen. Store mengder tømmer skal ut der, bl.a berøres en tiurleik og en hekkeplass for hønsehauk. I begge disse områdene er det planlagt nøye, og forhåpentligvis vil både hønsehauk og storfugl trives også etter at skogsdrifta er avsluttet.

Folk på tur i vinterskog.

Moderne skogsdrift 1 - hogstmaskin i aksjon.

Moderne skogsdrift 2 - utkjøring av tømmer.

 

Skogsdrift litt som i gamle dager..

Manuell hogst i vinterskog - ei bjørk går i bakken...

.. og kvistes og kappes på gammelmåten.

Store hogstmaskiner står for det meste av den avvirkningen som skjer i skogene i dag. Den gamle, sagnomsuste og hedersnevnte skogsarbeideren er blitt en sjeldenhet i dagens skognæring. Ja, så sjelden er den karen at han burde vært satt på en slags rødliste over yrkesgrupper som fortsatt bruker en større del av kroppen enn fingertuppene. Men det er da fortsatt noen igjen, og 3 av dem fikk jeg æren av å møte i forbindelse med et jobboppdrag i Meldal i starten av det nye året. I tett snøvær og med en god del snø på bakken drev karene med plukkhogst i et område med gammel bjørkeskog, kartlagt som såkalt nøkkelbiotop. Manuell hogst i denne type lokaliteter gir utvilsomt bedre kontroll med hva som kan tas ut og hva som skal stå igjen. Disse karene kunne sine ting og det var bare å fastslå at resultatet ble veldig bra. Etter en moderat tynning vil skogen bli litt glisnere, men samtidig blir det lagt til rette for at det blir enda flere av de riktig store dimensjonene i løpet av noen år. Og de som blir tatt ut gir god varme i mange stuer – en dobbel positiv effekt med andre ord.

Labyrintkjuke - en typisk art i gammel bjørkeskog.

Som min gode kollega Leif O. sa etter befaringen: Dette var skogsdrift på gammelmåten – bare med den forskjellen at hesten var byttet ut med lastetraktoren. Heldigvis var det bare ei lita maskin, og litt «godmodig murring» fra motoren samstemte godt med duren fra motorsagene. Men det hadde no vært hyggelig å høre noen fornøyde knegg fra «havregampen» og da…

Miljøhensyn i skogen

Hit og ikke lenger! Grensen for en nøkkelbiotop er markert.

Etter at det har vært til dels sterk fokus på skognæringas miljøhensyn den senere tid, blant annet med bakgrunn i at det er avdekket hogst i mange såkalte MiS- figurer, eller nøkkelbiotoper som de også kalles, rundt om i landet, har det nå blitt iverksatt tiltak for å sikre at nye uhell ikke skal skje. Yttergrensene av alle nøkkelbiotoper skal nå merkes med band i terrenget, slik at entreprenøren som opererer hogstmaskina til en hver tid vet hvilke områder som ikke skal hogges. MiS- registreringer har siden 2000 systematisk blitt gjennomført på det produktive skogarealet i hele landet, og de skal kort fortalt bidra til å ivareta arter som har spesielle krav til miljøet de lever i. Det gjelder da særlig arter som er knyttet til gammel skog, og som får problemer om denne forsvinner. MiS- figurene sikrer et utvalg av gammelskogbiotoper i skoglandskapet, og disse skal da ha en funksjon sammen med barskogreservater og andre vernede skogområder, og altså bidra til å ivareta livsvilkårene for kravfulle og sårbare arter. Rundt halvparten av artene på den norske rødlista er knyttet til skog.

Trestammen i forgrunnen ligger i en nøkkelbiotop og blir ikke rørt. Hogstmaskinføreren vet hvor grensen går.

Rynkeskinn - eksempel på en rødlisteart som har strenge krav til miljøet den lever i - den lever på undersiden av grove granstammer som har gått i bakken.

Nøkkelbiotoper i Bymarka

I siste halvdel av oktober hadde jeg det privilegium å bedrive betalt friluftsliv i Bymarka. Såkalte nøkkelbiotoper skulle kartlegges, og det med, iallefall for meg, til dels overraskende resultater…

Innimellom kartleggingsarbeidet ble det også tid til å nyte fine naturstemninger - her et kortvarig solgløtt ved Skjellbreia.

Etter sigende så var Bymarka «snau som et skoldet svin», som det sto i gamle skrifter, rundt 1900. Dels skyldtes dette omfattende hogst, og dels stort beitetrykk fra bufe. Hvis det var riktig skulle jeg altså ikke finne trær eldre enn 110-120 år.  Jeg foretok en del prøveboringer for å sjekke ut dette, og stor var min forbauselse da jeg fant både gran- og furutrær godt over 200 år gamle. Og det så og si i alle deler av marka, både i de sentrale og trafikkerte delene og i mer bortgjømte områder, f.eks i de bratte liene nord for Geitfjellet. Det finnes faktisk en god del til dels meget spennende skogbiotoper tett inntil byen!

Her er et eksempel på en av nøkkelbiotopene i Bymarka. Den ligger i forholdsvis ulendt terreng, og det er nok ikke mange turgåere som har vært akkurat her.

Etter hvert som kartleggingsarbeidet skred frem, dukket det også til min store overraskelse opp mange rødlistearter. Flere av artene er sterkt knyttet til utpreget gammel og urskogpreget skog. Blant annet fant jeg 23 eksemplar av den meget spesielle huldrelaven (Gyalecta friesii), en art som knapt er registrert i Trondheim kommune tidligere. Den er en skikkelig «doldis», og gjømmer seg i hulrom under røttene på gamle grantrær i skyggefull og fuktig skog. Et annet eksempel på en art med meget sterke preferanser for skyggefullt og fuktig miljø er lavarten trådragg (Ramalina thrausta). Den er rødlistet som sårbar (VU), og jeg fant 2-3 eksemplar i ei godt gjømt bekkekløft i sørøstre del av Bymarka. Under vises et lite knippe bilder av noen av de kravfulle artene jeg fant under kartleggingsarbeidet.  Jeg skal på langt nær påstå at skoghistorien om Bymarka må skrives på nytt – bare fastslå at resultatene var til dels meget overraskende, i alle fall for meg. Selv om marka i en del områder er hardt drevet, og med en stor andel kulturskog, er det fortsatt mange spennende biotoper og et rikt biologisk mangfold! Og i tillegg har vi Bymarka naturreservat…..

Slik ser huldrelaven ut. For å få bilder av denne "huleboeren" er det påkrevet både med lav åling og bruk av blits. Sola skinner nok aldri på denne...

Skorpefiltlaven er en rødlisteart knyttet til grove osper. Jeg fant 5 eksemplarer av denne på noen store trær i kanten mot innmarka ved Frøset gård.

Sist, men ikke minst, tar jeg med et bilde av blodkjuke, en sjelden art som vokser på undersiden av liggende furustammer og greiner. En meget vakker soppart dette, og jeg har ihvertfall ikke registrert den i Bymarka tidligere.