Navnet genserkameratene oppsto tilbake i året 2017, da Einar K. og bloggforfatter var i skjul for fotografering av kongeørn i Meådal, i grenseområdet mellom Stjørdal og Meråker. Tilsvarende tur ble gjennomført i 2011, for øvrig med bra suksess begge gangene (begge behørig omtalt tidligere på denne blogg). Greia var at vi begge anledninger hadde kliss like strikkagensere, altså med 6 års mellomrom. Etter nye 6 år var det duket for en ny tur – denne gang i skjul for fotografering av hønsehauk, på ei myr i Levangerområdet. Og jaggu hadde vi kliss like gensere denne gangen også – riktignok av annen fabrikat. Tilfeldig? Neppe. Skal jo ikke være mulig med samme gensere 3 ganger med 12 års mellomrom!
Men nok om den pussigheten, og over til hønsehauken. Vi etablerte oss i kamuflasjen, dvs et bitte lite hus av tre, akkurat plass til 2 personer, 2 stoler, og med et soddspann for «bimmelim» og en campingdass for «bommelom» (sistnevnte ble heldigvis ikke benyttet -lurt med oppfordring til faste, Terje :-)). Inn litt før 8 på morgenen, og ut igjen kl. 15.40. I løpet av de timene hadde vi såvidt hauken forbi kl. 13.30, samt en dirrende intens stund i 15-tiden. Da kom hønsehauken på en ny visitt, for øvrig en flott og storvokst hunn. Hun var uhyre skeptisk, så det tok litt tid før hun satte seg på bakken i øyesyn for genserkameratene. Av utleier og navnebror Terje hadde vi fått tydelig beskjed om å fryse alle bevegelser, stilne all prat (vanskelig nok) og ikke ta bilder før hauken var i gang med å ete på åtet som var lagt ut. Vi fulgte rådene og ble kronet med suksess til slutt. Bilder ble det, selv om mørket hadde begynt å senke seg. ISO-én måtte tøyes en god del for at det skulle bli mulig med noenlunde skarpe bilder. Når det går så mange timer uten at noe skjer, så blir opplevelsen desto mer intens når det først skjer noe. Vi var samstemte både før og etter, at dette var noe nær galskap – å sitte 8 timer på 3 kvadratmeter, på den mørkeste tia av året, med et tosifret antall minusgrader, og hvor det vi var ute etter skjedde i løpet av noen intense minutter før lyset forsvant. Er ikke for hvem som helst dette nei. Men angrer? Nei. Genserkameratene hadde nok en fin seanse på få kvadrat, og der naturen utenfor fikk gå sin gang, uten forstyrrelser.
Takk til utleier av kamuflasjen – den dyktige og høyt meriterte naturfotografen Terje Kolaas, for at han tar seg bryet med å legge til rette for at andre kan få denne typen naturopplevelser. Bildene her får tale for seg selv – fra starten med etablering i kamuen, via et knippe bilder av hønsehaukhunnen, og til avrundingen, bl.a med dertil hørende «etterarbeid» i skogkanten. Bildene er minimalt etterbehandlet, varierende grønt og blått fargestikk i haukbildene får våge seg. Skyldes bruk av to ulike kameraer og ulik eksponeringsinnstillinger. Ny tur lengre utpå vinteren utelukkes ikke….
Terje O. - natur- og miljøblogg 