30 meter fra Bamsen!

Jeg bare MÅ ile til med en kort bloggsnutt etter at det ble et på-sparket-møte med Storbamsen i Pasvik. Det skjedde 18/6 kl. 12.37 i et skogområde helt sør i Pasvikdalen. Vi var 3 mennesker og en hund på befaring den dagen. Vi gikk og småpratet, da en stor bjørnebamse plutselig bykset ut fra et lite krattskogområde, bare rundt 30 meter foran oss. Alt skjedde utrolig fort! BJØRN, ropte kollega Endre, og vi stoppet opp alle 4 (også hunden!) og fikk noen få sekunders glimt i det bjørnen stakk fra oss. En fantastisk opplevelse! Og den toppet mange andre flotte naturopplevelser vi har hatt så langt under oppdraget i Pasvikskogene. Utrolig flotte naturområder, også utenfor både nasjonalpark og naturreservater!

Jeg sendte x antall tekstmeldinger, samt flere telefoner, etter opplevelsen. Mange tilbakemeldinger på observasjonen, men en toppet alle: En kollega på ALLSKOG foreslo at jeg skulle ta med en bunt med kjempebjørnekjeks og legge ut til bjørnen. Da vil den trolig velge den til mat, heller enn meg. Meget bra forslag! Vurderer å rigge opp kamu og legge ut kjempebjørnekjeks for å lokke bjørnen på fotohold. 30 meter er jo i utgangspunktet greit fotohold, men ingen av observatørene rakk å heve fotoapparatet på de få sekundene opptrinnet varte. Opplevelsen sitter uansett godt fast i hjernebarken, og blir nok der permanent…

Men – det ble noen bilder av sportegnene som bamsen etterlot seg. Bildene viser et parti med opprevet lyng og mose (trolig leting etter vepsebol), samt ei rykende fersk sjitrus (er det sånn det skrives??). Det får holde i denne omgang. Så får vi se om det blir noe suksess med kjempebjørnekjeksen…

Her har bamsen vært…

… og her har den gjort.

For øvrig – dagen før vi traff på bamsen, fant kollega Endre en solid dose eldre bjørnebæsj. Da ble det spontanforsøk med en noe spesiell sigg…

Endre røyker ikke, men kunne ikke motstå fristelsen med en bjørnebæsjsigg.

 

Bloggpause

Som følge av noe ukers feltarbeid i jobb, og etterfølgende ferie, ønsker denne blogg en riktig god sommer allerede nå. I feltperioden og ferien blir det trolig lite tid til både egen og andres blogger, men en får komme sterkt tilbake senere.

For øvrig – kanskje får jeg stifte bekjentskap med blant andre de to artene under i løpet av feltperioden som kommer?

Kanskje får jeg sett denne i vill tilstand, fremfor i Namsskogan familiepark?

Noe større sjanse for denne….

Byfolk liker ikke måker!

Ved flere anledninger den senere tid har jeg observert «staute» menn som har trampet sund reir med egg/unger av fiskemåke på taket av diverse industri-/kontorbygg. Voksenmåkene hang over takene og skrek ut sin vemod mens ødeleggelsene skjedde. Etter en stund var de forsvunnet. Dessverre er dette et fenomen som er blitt stadig vanligere de siste årene. De opprinnelige hekkeplassene til måkene er i mange tilfeller radert ut som følge av utbygginger av industri, kjøpesentre, parkeringsplasser m.m. Måkene har så funnet ut at byene er ok steder å være, med rikelig tilgang på mat (les søppel som blir kastet), og tilgang på hekkeplasser i utgangspunktet trygge for rovdyr. Men så er det det da – måker skriker og sjiter! Og det er ikke akseptabelt for menneskedyret. Så de hekkeplassene måkene trodde var trygge, er slettes ikke det. Huff – det er tragisk at vi mennesker ikke skal være i stand til å leve sammen med fugler, som gjerne vil være sammen med oss.

Til overmål er akkurat fiskemåka en rødlisteart, en status den har fått som følge av at bestandene er gått markert tilbake de siste årene. Det er dessverre bare å konstatere at veldig mange måkepar ikke får fullført hekking i år heller. Og at tilbakegangen sannsynligvis bare vil fortsette i årene fremover…. 😦

Måkehekkeplass i ferd med å bli ødelagt, til fordel for et kjøpesenter.

Trygg i bygata??

Trygge på taket??

På sjekker´n

To stokkandhanner gjør kur til ei lekker hunn, men hun er hoderystende uinteressert. Og dessuten har hun 4 unger å ta vare på. Vennligst prøv igjen neste vår…

Nix – ikke interessert!

Feil på Trampe & ring på ugler

To ikke akkurat nært beslektede tema fra helga: Sykkelheisen Trampe ble gjenåpnet med brask og bram på Bakklandet lørdag 1. juni, og dagen etter fikk 4 nøster av noen kattugleunger i Klæbu ring på føttene sine. Men dette er jo en naturblogg «med nogo attåt», så da så…

Trampe først: Åpninga skjedde lørdag i 12- tiden, med masse mennesker til stede. Sykkelheisen er etter sigende verdens eneste i sitt slag, og det er en stor turistattraksjon, med mange besøk hvert år. Dessverre har heisen ofte vært i ustand, og det er vel ikke mange som har sett syklister på vei opp den bratte Brubakken ved hjelp av heisen. Altså slik det skal fungere. Vi avla et besøk noen få timer etter åpningen, og hadde håp om å få se og fotografere Trampe i aksjon. Men den gang ei – en rød lampe lyste iltert på panelet. Trampe sto i syv stener igjen. Det var som utgjort! Vi skriver 2013, med langt framtreden teknologisk kompetanse, og trøblete Trampe slår seg vrang igjen. Dermed ble det bare bilder av noen slukørede turister og syklister. Som en kompensasjon kan jeg imidlertid ta med et utsnitt fra danske «Politiken» fra oktober 2003, da en kjenning som er fotograf i denne avisa «beordret» meg opp sykkelheisen. Så altså – jeg har prøvd Trampe med suksess! Riktignok etter et par-tre mislykkede forsøk. Men jeg har da prøvd den…

En turist dirigerer en lokal syklist for å få et actionbilde fra oppstartsfasen, men Trampe ville ikke….

Flere frustrerte syklister kunne bare konstatere at Trampe nok en gang ikke virket…

Og her er beviset på at undertegnede en våt høstdag i 2003 ble fraktet til toppen av Brubakken med sykkelheisen Trampe. Autografjegere stiller seg i kø…

Og så til uglene i Klæbu – de virket i hvert fall! Og dermed fikk de ringer på føttene sine, slik at ringmerker Kjell og andre fugleinteresserte kan få vite mer om disse fuglenes liv og levned. Kattugla, for øvrig Kjells nærmeste nabo (!), har hekket på denne lokaliteten i mange år med stor suksess. Og i år kunne den gratuleres med rundt år – 10 år gammel begynner den å bli for en veteran å regne. Skjønt – ugler kan bli over 20 år gamle, så den har nok mange år på seg ennå til å produsere ugleunger. I år ble det 4, som må regnes som et middels stort kull. Moro med nærkontakt med disse små dunnøstene. Vi ønsker dem lykke til på livets vei!

En ugleunge måles, og en annen venter tålmodig på tur.

Og så er det ring på foten. Rutinert ringmerker Kjell har full kontroll.

Full kontroll over situasjonen har også uglemor, som følger nøye med fra et nærstående grantre.

To ugleunger som er «ferdigbehandlet» sitter tålmodig og venter på å få komme tilbake i reiret, og gjenforenes med uglemor.