Avledet av «Gutta på tur» til Fredrikstad ei helg midt i mars, så jeg mitt snitt til å ta en avstikker til Halden en av dagene.
Oppdraget jeg gav meg selv var greit formulert: Å få se, og forhåpentligvis også fotografere, isfuglen som har holdt til så og si midt i byen hele denne kalde vinteren. En telefonisk kontakt med «Vangsgutane» (Morten og Tore Vang) resulterte i gode tips om hvor det var størst sjanse for å få sett denne sjeldenheten. Jeg satte meg til rette, litt diskret til, på ei brygge ikke så langt fra utløpet til elva Tista, som renner gjennom Halden by på den siste strekningen mot sjøen. Og der satt jeg en times tid i lett snøvær, null grader og en usannsynlig sur vind. Da var jeg så gjennom frossen at jeg bestemte meg for å pakke sammen, en smule melankolsk til sinns, for det var ikke blitt noen isfugl.
I det jeg reiste meg opp fra bryggekanten for å pakke ned fotoutstyret, fikk jeg se en liten fugl som kom i full fart nedover elva. For meg så den mørk ut, og jeg tenkte fossekall med en gang. Men så satte fuglen seg i en liten busk på andre siden av elva – en svært så kort rast, men jeg rakk å se FARGENE! Og det var jo slett ingen fossekall, men selveste ISFUGLEN som fant det for godt å eksponere seg et kort øyeblikk for en blåfrossen trønder!
Gleden som skyller gjennom hele korpusen i det lille øyeblikket, må man være dedikert fugleelsker for å skjønne noe av. Men – jeg hadde åndsnærvær nok til å heve kamerahuset med den enda påmonterte tela, og rakk 3 bilder av fuglen i det den i rask flukt forsvant videre nedover elva.
O´LYKKE 🙂
De få bildene av isfuglen ble «comme si comme sa», og knapt nok det. Tenkte vel egentlig å legge de rett i arkivet som et personlig minne om opplevelsen. Men, ved nærmere ettertanke, her blogges det ene av de tre. Det får holde.
Jada jada, enig – dårlig bilde! Men FLOTT fugl i alla fall!!
PS: Det etterfølgende kafébesøket, med formål opptining av kropp og en kaffekopp, var ikke noe dårlig opplevelse det heller. Den skal Halden også ha….