Archive for januar, 2012


Titt-titt - en hilsen fra subnivalen.

Januar er som regel ei litt «dau» tid i naturen. Tar du en tur ut i vinterskogen i disse dager er det, i hvert fall ved første øyekast, lite som skjer. Alt går litt på sparebluss. Fotosyntesen har tatt vinterferie, en del dyr ligger og slumrer seg gjennom vinteren, og insektene som ikke sa takk for seg da vinteren kom, overvintrer som egg, larver eller pupper. Men har man øyne og ører med seg, skjer det likevel mye i en tilsynelatende stille vinternatur. Under snøen (subnivalen) er både smågnagere og de som lever av slike i full aktivitet. Likevel – med unntak av røyskatten som av og til titter frem fra et hull i snødekket, eller fra en plankestabel, foregår det stort sett uten innsyn fra oss oppå snøen. Bildet under viser at den ikke er så lett å få øye på på avstand heller – hermelinpelsen sklir lett inn i snødekte omgivelser.

Ikke så lett å få øye på..

Ellers har det faktisk vært noen skikkelige høydepunk så langt denne vinteren for oss som er fugle-entusiaster. Blant annet har det de siste ukene vært en rekordstor tilstrømning av grønlandsmåker, en art som holder til på Grønland og i det nordlige Canada. Normalt blir bare et fåtall observert i løpet av året her til lands, og da helst som enkeltindivider. I vinter har det vært registrert flokker på flere titalls måker flere steder, og enda langt flere bl.a på Færøyene. Av årsaker til denne masseforflytningen nevnes både matmangel, ekstrem kulde og kraftige vestavinder. Bildene av denne sjeldne måkearten ble tatt på Øysand nylig, med opp til 10-15 individer ivrig matletende i fjæra.

Grønlandsmåke i flukt på Øysand.

Spesielt med såpass mange grønlandsmåker på samme bilde.

En enda mer eksklusiv fugleart har hatt tilhold på en foringsplass i Verdal denne vinteren. I følge «matmor» har den faktisk vært stabil siden tidlig desember. Hun trodde det var en tyrkerdue, og gjorde ikke noe mer vesen ut av det. Men da en lokal fuglekjenner (Halvor Sørhus) oppdaget dua, så ble det oppstandelse, og selvfølgelig stor tilstrømming av «kryssere». Det viste seg at det var en ungt eksemplar av mongolturteldue, en art som det er svært få observasjoner av her til lands. På jobbtur nordover nylig svingte jeg innom foringplassen, og har forstått det slik at jeg var heldig som fikk hilse på den asiatiske gjesten i løpet av den lille halvtimen jeg hadde til rådighet. Kult med nytt x!

Mongolturteldue - eksklusiv gjest fra Asia.

Avslutter disse små glimtene inn i januarnaturen med et bilde av en mer vanlig fugl – gjerdesmetten. Ikke store kroppen dette, men en skikkelig tøffing som har tatt sjansen på å tilbringe vinteren, i dette tilfellet på Lade. De to foregående vintrene har vært beinkalde, og de fleste av de overvintrende gjerdesmettene måtte nok dessverre melde pass. Ingen tvil om at bestanden av denne arten har fått en kraftig knekk de siste par årene. Men noen klarer seg som regel alltid, og jeg sender masse gode tanker til denne «fjæresmetten», og håper den klarer seg gjennom kuldeperioden vi er inne i nå.

"Fjæresmett" - gjerdesmett på matleting i fjæra.

Og helt til slutt: Et lite glimt inn i vinterskogen, der gullprikklaven lyser opp med sin gullutsmykning mot en snødekket bakke. Jeg trodde det skulle bli vanskelig å finne denne sjeldne arten i snøtung kystgranskog, og til overmål i tett snøvær! Men de gule prikkene lyste jo som det pureste gull i barhengene. Så det viste seg å være grei skuring. Det var for øvrig denne smått eksklusive lavarten jeg var på vei nordover for å kartlegge, da jeg underveis var så heldig å få et lite glimt av den enda mer eksklusive, og tidligere omtalte dua på Verdal. Nei – januar måned har da slett ikke vært så verst..

Det er ikke gull alt som glimrer - det kan og være gullprikklav.

Advertisements

Skogsdrift litt som i gamle dager..

Manuell hogst i vinterskog - ei bjørk går i bakken...

.. og kvistes og kappes på gammelmåten.

Store hogstmaskiner står for det meste av den avvirkningen som skjer i skogene i dag. Den gamle, sagnomsuste og hedersnevnte skogsarbeideren er blitt en sjeldenhet i dagens skognæring. Ja, så sjelden er den karen at han burde vært satt på en slags rødliste over yrkesgrupper som fortsatt bruker en større del av kroppen enn fingertuppene. Men det er da fortsatt noen igjen, og 3 av dem fikk jeg æren av å møte i forbindelse med et jobboppdrag i Meldal i starten av det nye året. I tett snøvær og med en god del snø på bakken drev karene med plukkhogst i et område med gammel bjørkeskog, kartlagt som såkalt nøkkelbiotop. Manuell hogst i denne type lokaliteter gir utvilsomt bedre kontroll med hva som kan tas ut og hva som skal stå igjen. Disse karene kunne sine ting og det var bare å fastslå at resultatet ble veldig bra. Etter en moderat tynning vil skogen bli litt glisnere, men samtidig blir det lagt til rette for at det blir enda flere av de riktig store dimensjonene i løpet av noen år. Og de som blir tatt ut gir god varme i mange stuer – en dobbel positiv effekt med andre ord.

Labyrintkjuke - en typisk art i gammel bjørkeskog.

Som min gode kollega Leif O. sa etter befaringen: Dette var skogsdrift på gammelmåten – bare med den forskjellen at hesten var byttet ut med lastetraktoren. Heldigvis var det bare ei lita maskin, og litt «godmodig murring» fra motoren samstemte godt med duren fra motorsagene. Men det hadde no vært hyggelig å høre noen fornøyde knegg fra «havregampen» og da…