Intensiv fotografering pågår!

«Genserkameratene» slo til igjen! 6 år etter første opphold i ørneskjulet, tilrettelagt av Arctic Wildlife Tours (se tidligere innlegg «Venter på ørner» fra mars 2011), var det duket for et nytt forsøk på å få bilder av kongeørn og evt andre arter på denne foringsplassen som ligger i et grenseområde mellom skog og fjell i Stjørdal, like ved kommunegrensen mot Meråker.

Det startet som forrige gang med en hyggelig kveld, bl.a med løsning av et knippe verdensproblemer, i ei lita hytte i skogen. På tidligmorran dagen etter, en kort spasertur til fotoskjulet, med panorama utsyn til flotte skog- og fjellområder. En død rev var lagt ut som åte for ørnene, og på en nærstående tørr furustamme en skive med spekk beregnet på spetter, meiser og andre som liker slik mat.

Koselig hytte under stjernehimmelen.

Deler av den flotte utsikten fra kamuflasjehytta.

Og så var det å vente…., og vente…, og vente…. Ikke for det – ganske raskt, en god stund før det ble fotolys, kom 4 lavskriker flyvende og beveget seg lavmælt rundt i området. Genserkameratene var enige om at det var en bra start. Men så begynte timene å gå, uten at det skjedde så mye. Optimismen var snudd til et snev av pessimisme etter drøyt 6 timer i kamu´n. Men så skjedde det. Fortsatt ingen ørn, riktignok, men en av mine disiderte favorittfugler kom med ett flyvende rett i mot, en gråspett hann:

Avventende gråspett.

Første besøket på foringsplassen var preget av tydelig skepsis. Den ville ikke komme til maten som var festet like utenfor hytta vi satt i. Mulig det var knatringa av kameraene, det vites ikke. Men etter stund kom den tilbake, og da var det rett på spekklumpen. Og da hadde den tydeligvis forstått at kameralydene ikke representerte noen fare. Det ble bilder som til de grader overgikk de jeg hadde i arkivet fra før! En flott fugl, gråspetten. Og ekstra flott at det var en hann, med sin illrøde pannebrask, og ellers fint avstemte farger i grønt og grått. Dagen var berget for min del allerede der!

«Fine gensere på de to i hytta der, gitt», tenkte den vel ikke, men nyskjerrig var den.

Staselig fugl i grønt og grått. Og litt rødt.

Spetten ble en god «kompis» etter hvert, men kongeørnen glimret fortsatt med sitt fravær. Håpet om at den skulle dukke opp svant mer og mer, inntil klokken var blitt ca kvart over 4 på ettermiddagen (og vi hadde sittet rolig fra kl 06…). Da kom det plutselig en stor, brun fugl rett i mot oss fra dalbunnen under. I neste øyeblikk brettet den sitt imponerende vingespenn ut, og deiset rett ned på reveåtet. Kongeørnen var på plass! I 20 for oss fotografer intensive minutter satt ørnen på reven, rev av pelsen på den ene skinka og forsynte seg av noen kjøttslingser som lyste rødt i det intense motlyset. 20 minutter av i alt 13 timers opphold i skjulet var nok til at stemningen ble euforisk. «Gens-kam» var etter den seansen skjønt enige om at det hadde vært et strålende opphold!

Ørn eter rev 1

Ørn eter rev 2

Før den forlot reveåtet sto ørnen en stund og kalte med en klynkende stemme ut i villmarken. Kanskje kalte den på maken? En stor opplevelse akkurat den stunden!

Etter 20 minutter var måltidet over for denne gangen, og ørnen kastet seg ut i landskapet….

… og i skjul satt 2 strålende fornøyde fotografer. Ikke det lange møtet med denne majesteten av en fugl, men det var definitivt verd all ventingen. Og møtet med gråspetten likens.

Takk til Svein Wik, Stig Arve Meådal og Tom Roger Østerås for at de gjør det mulig for noen byfiser å få slike opplevelser. Det er noe helt spesielt å sitt i skjul og observere livet utenfor. Lange timer uten at noe spesielt skjer, oppveies til de grader når det først skjer!

P.S. En oppklaring av begrepet «Genserkameratene» er kanskje på sin plass: Ved første opphold i ørneskjulet, tidlig mars 2011, stilte både naturfotograf Einar K og ditto Terje O i kliss like gensere. Helt tilfeldig. 6 år etter: samme fotografer, cirka samme tid, samme sted…., og jaggu hadde vi ikke de samme genserene! Snedig.

Genserkameratene