Archive for november, 2010


Kunstfoto – eller..?

En byvandring elvelangs i iskald sno, og med en lav novembersol som ikke bidrar nevneverdig med varme  for tida. Men den gjør no litt nytte for seg likevel. Skinner smukt på Nidarosdomen, som igjen speiler seg i ei iskald elv med dansende alver. Vakkert fotomotiv – dog litt kjedelig kanskje. Hva kan man så gjøre for å «piffe» det opp bildet en smule? Jo – skjærer det av ved elvebredden, snur den speilede domen 180 grader og vips – et kunstfoto. Sikkert mange meninger om akkurat det, men jeg synes ihvertfall det funket brukbart. Og så er det jo en mer bekvem måte å jobbe «kunsterisk» på enn å stå i 15 speik ved elvebredden med staffeli og pensel…

 

Nidarosdomen - ultimo november 2010.

 

Advertisements

Sleivskudd!

Her er et eksempel på et bilde som jeg trodde ble et sleivskudd, men som viste seg å bli et blinkskudd. Eller – blinkskudd kan vel diskuteres.. Men et bilde av en flaggspett i flukt, mot fotografen, tror jeg ikke så mange har. Jeg skulle fotografere spetten sittende i toppen av ei or, men akkurat i det jeg trykket på utløseren, fløy den. – Farsken og, tenkte jeg, og trodde det ble nok et mislykket bilde. Men så viste det seg altså at fuglen likevel ikke rakk å fly ut av søkerbildet, og så ble det ikke så verst lell…

Flaggspettflukt i novembersol.

Man spøker vel ikke med fulle sidensvanser, gjør man vel???

..., men epla mi får du aldri!

Fortsatt er det mange sidensvanser som svirrer trillende rundt og leter rognbær. Det som er saken nå, såpass lenge etter at bærene ble modne, er at de er i en nedbrytingsfase. Et resultat av denne nedbrytingsprosessen er at det dannes alkohol. Fuglene blir altså rett og slett rusa av å ete bær. Svansen ovenfor var rett og slett potte sur. Kanskje var den i bakrus, men i dette tilfellet var det nok heller at den ville beskytte epla si mot andre artsfrender…

Asalbær er visst ikke like gode som rognebær, men de etes de også nå.

Når det etter hvert er tomt for både rogn- og asalbær, er det på tide å hjelpe sidensvansene. Det kan man gjøre med å legge ut epler. Gi dem gjerne noen «kakker» mot et hardt underlag først, legg dem til varming over en ovn og så stikkes de på kvister i trær eller hekk. Dette gjorde jeg med stor suksess i fjorvinter, og hadde da en liten svanseflokk i flere uker på senvinteren. De ble nesten håndtamme til slutt. Ser ut til at det blir en tøff vinter nå også, så det blir vel en ny runde med epleforing. Gakk hen og gjør likeså!

Nøkkelbiotoper i Bymarka

I siste halvdel av oktober hadde jeg det privilegium å bedrive betalt friluftsliv i Bymarka. Såkalte nøkkelbiotoper skulle kartlegges, og det med, iallefall for meg, til dels overraskende resultater…

Innimellom kartleggingsarbeidet ble det også tid til å nyte fine naturstemninger - her et kortvarig solgløtt ved Skjellbreia.

Etter sigende så var Bymarka «snau som et skoldet svin», som det sto i gamle skrifter, rundt 1900. Dels skyldtes dette omfattende hogst, og dels stort beitetrykk fra bufe. Hvis det var riktig skulle jeg altså ikke finne trær eldre enn 110-120 år.  Jeg foretok en del prøveboringer for å sjekke ut dette, og stor var min forbauselse da jeg fant både gran- og furutrær godt over 200 år gamle. Og det så og si i alle deler av marka, både i de sentrale og trafikkerte delene og i mer bortgjømte områder, f.eks i de bratte liene nord for Geitfjellet. Det finnes faktisk en god del til dels meget spennende skogbiotoper tett inntil byen!

Her er et eksempel på en av nøkkelbiotopene i Bymarka. Den ligger i forholdsvis ulendt terreng, og det er nok ikke mange turgåere som har vært akkurat her.

Etter hvert som kartleggingsarbeidet skred frem, dukket det også til min store overraskelse opp mange rødlistearter. Flere av artene er sterkt knyttet til utpreget gammel og urskogpreget skog. Blant annet fant jeg 23 eksemplar av den meget spesielle huldrelaven (Gyalecta friesii), en art som knapt er registrert i Trondheim kommune tidligere. Den er en skikkelig «doldis», og gjømmer seg i hulrom under røttene på gamle grantrær i skyggefull og fuktig skog. Et annet eksempel på en art med meget sterke preferanser for skyggefullt og fuktig miljø er lavarten trådragg (Ramalina thrausta). Den er rødlistet som sårbar (VU), og jeg fant 2-3 eksemplar i ei godt gjømt bekkekløft i sørøstre del av Bymarka. Under vises et lite knippe bilder av noen av de kravfulle artene jeg fant under kartleggingsarbeidet.  Jeg skal på langt nær påstå at skoghistorien om Bymarka må skrives på nytt – bare fastslå at resultatene var til dels meget overraskende, i alle fall for meg. Selv om marka i en del områder er hardt drevet, og med en stor andel kulturskog, er det fortsatt mange spennende biotoper og et rikt biologisk mangfold! Og i tillegg har vi Bymarka naturreservat…..

Slik ser huldrelaven ut. For å få bilder av denne "huleboeren" er det påkrevet både med lav åling og bruk av blits. Sola skinner nok aldri på denne...

Skorpefiltlaven er en rødlisteart knyttet til grove osper. Jeg fant 5 eksemplarer av denne på noen store trær i kanten mot innmarka ved Frøset gård.

Sist, men ikke minst, tar jeg med et bilde av blodkjuke, en sjelden art som vokser på undersiden av liggende furustammer og greiner. En meget vakker soppart dette, og jeg har ihvertfall ikke registrert den i Bymarka tidligere.