Denne bloggen har ligget brakk en god stund no, men opplevelsene ved Øvre Leirfoss de siste par dagene gjør sitt til at den plutselig blusset opp igjen, gitt.
Første halvdel av mai har vært kald – ja, nærmest som en ny vinter å melde. Mange av våre trekkfugler har forlengst returnert fra vinteroppholdsstedene. Blant andre gjelder det gransangeren, en bitte liten insekteter. Kaldt vær og snøbyger er lite forenlig med et rikt insektliv, og dermed også for fugler som lever av insekter. Men fuglene har en egen evne til å finne plasser hvor det likevel er mat å finne. Så som ved Øvre Leirfossen. Jeg har i mange år lagt merke til at det samler seg endel organisk avfall (og søppel) i kanten av lensene som ligger ute der. Dette er tydeligvis også et område med et rikt insektliv, til og med når våren er så kald som nå.
Gransangerne, det var vel minimum 10 av dem på omtrent samme sted, jobbet intenst med å fange insekter, både i vannkanten og ute på vannet. Og det var særlig det siste som fanget min oppmerksomhet. De små fuglene svirret over vannflaten og snappet insekter, og de kunne holde koken imponerende lenge, sikkert opp i 5-10 sekunder i gangen. Dette koster selvfølgelig mye energi, særlig når det pågår over lang tid (vi snakker timesvis, dog med flere innlagte pauser). Imponerende av disse små sangerne, som altså bruker svalene sin teknikk her! Her er noen bilder som kan gi et inntrykk av denne spesielle måten de fanget insektene på.
Det var utrolig fascinerende å følge gransangerne på sin intense insektjakt, og det på kloss hold. Jeg satt dørgende i ro, godt kledd, og kunne følge det hele uten å forstyrre. Og de brydde seg da heller ikke om at det passerte folk hele tiden på veien kloss forbi. Det kom til og med ei flott vintererle på besøk mens jeg satt der. En bra bonus det. Og så ble det noen mer kreative løsninger på gransanger i flukt. Stor naturopplevelse ved Nidelvens bredd de to siste dagene, altså.
Terje O. - natur- og miljøblogg 