Category: Dyr


Den ble en skikkelig kjendis, både nasjonalt og internasjonalt, den unge hvalrosshunnen Freya. I en lang periode denne sommeren hadde den tilhold blant båter og mennesker i Oslofjorden. Vi var på retur fra Sørlandet da vi fikk nyss om den den befant seg i Frognerkilen, tett ved Oslo sentrum. Etter en runde langs fjorden ulike steder på Bygdøy, var vi på vei til å dra videre med uforrettet sak, det vil si ingen Freya sett. I det vi skulle kjøre ut på E18 igjen, fikk vi se en stor ansamling av mennesker innerst i Frognerkilen. Og der var hvalrossen, tett inntil land og med mange skuelystne. Flere av dem var temmelig nærgående, og noen fant det betimelig å gjøre oppmerksom på at det kunne medføre fare å gå helt innpå det 600 kg tunge dyret. Men mange brydde seg fortsatt ikke, og hvalrossen forholdt seg rolig, og så vel nærmest ut til å nyte oppmerksomheten. En kombinasjon av den tilsynelatende tillitsfulle hvalrossen, og uforstandige mennesker som skulle tøffe seg på ulikt vis, bl.a med å svømme tett ved den, resulterte i at dyret til slutt ble avlivet. Menneskelig dårskap, ignorans og uforstand ble den stolte hvalrossens bane. Den ble avlivet etter en avgjørelse tatt av Fiskeridirektoratet søndag 14. august. Begrunnelsen var at det var fare for menneskers liv og helse. Utrolig trist, og etter min mening en horribel avgjørelse. Hadde folk fulgt de stadig gjentatte oppfordringene om å holde god avstand, hadde nok hvalrossen fått leve. Hensynet til menneskeidioters liv og helse, ble fatalt for Freya. Det er ikke til å tro! Nå er det bare bildeminnene tilbake. Jeg understreker at nærbildene her er tatt med telelinse på god avstand. RIP Freya.

På vei opp en bratt bakke nylig, i avslutningsfasen på en trimtur med sykkel, falt blikket på et lite dyr som satt på et intenst solbelyst blad på skogbunnen. Det var en edderkopp, nærmere bestemt en krabbeedderkopp, enda nærmere bestemt en dråpekrabbeedderkopp. Snodig navn, men logisk nok, i det krabbeedderkoppen beveger seg som krabben – sidelengs. Akkurat dråpe vet jeg ikke – ser kanskje litt dråpeaktig ut. Uansett – den var på jakt. Krabbeedderkoppen bruker ikke nett til å fange bytte med, men tar byttet ved å vente i posisjon med klørne ut. Den kan sitte dørgende stille lenge i angrepsposisjon, for så plutselig å slå til når et bytte kommer nært nok.

Jeg satte trimturen på hold, og fulgte edderkoppens jakt på et måltid. Og det var en naturopplevelse av høy rang. Edderkoppen gjorde 2 forsøk uten å lykkes, før den på 3. lykkes å sette klørne i ei flue. Måltidet var sikret! Flere andre fluer satte seg nå nært, og var sikkert glade for at de berget denne gangen.

Litt lenger opp i bakken, etter eddekoppseansen, fikk jeg med meg en sjelden flueart, en spyflue med det klingende navnet Cynomya mortuorum (har ikke fått norsk navn). Bare få funn i Trøndelag av denne, og til overmål var det to parrende individer. Makan til opplevelser på få meters mellomrom!

Litt «mykere» avslutning på innlegget, med noen glimt fra vårlige sysler hos svartmeis ved Frøset i Bymarka, fiskemåke med to nyklekte unger på Nidarø (unge nr 3 var kommet til dagen etter) og en svartryggerle (!) som forer en unge ved Bybrua. Helt til slutt prises sommeren med rådyr i frodig blomstereng på henholdsvis Byåsen og Lian.

Moro for både barn og voksne med nærkontakt med ekorn i skogen på Ringve nylig. Har visstnok vært en populær aktivitet i det siste, med trolig minst et kull med unger. Talte 7 dyr på det meste, hvorav 3-4 individer ekstra ivrige på hasselnøttene som ble tilbudt.

Reven rasket over musen

Artig opplevelse med en rødrev sist søndag, på et stykke beitemark mellom Buvika og Eggkleiva i Skaun. Det vil si – ikke så artig for de jordrottene som ble revemat da.. Reven brydde seg overhodet ikke om oss som satt i bila, men fortsatte sitt intense matsøk med full fokus mot et spesielt musehull. To jordrotter ble fortært mens vi så på, men jakten så ut til å fortsette på samme sted da vi kjørte. Ja ja – hver sin smak…

Under en trimtur søndag 11. februar fikk vi fornøyelsen av å vandre sammen med en gruppe fórbønder med sine hester og varer på vei mot Røros. De dro fra byen lørdag, med planlagt ankomst Røros og Martna´n 20. februar. De prøver å unngå de mest trafikkerte veiene underveis – men, som det siste bildet viser, de passerte bomringen på Klett i hvert fall. En skikkelig anakronisme der, altså. Og det spørs om det ble en hestehandel om avgiften ved den passeringen….

Oppmarsj ved Skjetlein VGS

—-

 

—–

——

Bompassering på Klett – trolig en historisk hendelse…

 

Denne blogg har ligget brakk en stund nå. Det er det som er så greit med å være egen redaksjon – tia og lysten avgjør om det skal publiseres noe.

Og nå er det endelig dags for et lite innlegg igjen – nå med tema Røros og Femundløpet 2018. Primært var formålet å ønske Team Smistua Husky, med niese Stine Berget Nordvik og hennes sambo Lasse Austgarden, vel avgårde på den lengste distansen, 6oo km. Men også å få med den spesielle stemningen som hersker i Røros i forbindelse med oppmarsj og igangsetting av dette tradisjonelle hundeløpet, som ble arrangert for første gang i 1990. Og så hadde barnebarnet Oscar på 6 et håp om å få et lite glimt av sitt store idol, Lars Monsen, som også skulle delta. Og det ble suksess!

Ivrige hunder, og ditto hundekjørere og hjelpere, tusenvis av godt kledde mennesker, derav også en god del utlendinger, samt tidvis sterk vind og snøfokk, dannet en flott ramme i oppstartsfasen. Starten gikk forøvrig i Kjerkgata, så sentralt som det er mulig å få det i verdensarvbyen. Den smale gata skapte tett kontakt mellom tilskuere og deltakere, noe flere av bildene viser.

Starten på Femundløpet i sentrum av Røros bør absolutt figurere på listen over opplevelser det er verd å få med seg. Og det til og med i en internasjonal målestokk, spør du meg….

Fra startområdet i Kjerkgata.

Møte med Monsen!

Deler av Team Smistua Husky – Lasse og Stine med to av hundene, snart klare til dyst.

Gode sokker på hundepotene er svært viktig!

Starten har gått, og Lasse og hundene er i gang med 600 tøffe kilometer.

Hakk i hel kom Lars Monsen og hans hundespann.

Mye fint i potesokker – og matchende vester på lederhundene.

Snøfokk i alle retninger mellom smale gater og husfasader.

Røros i februar innbyr ikke til annet enn «fake» softis..

P.S. Siste oppdaterte resultatliste fra Orkelbogen viser at Team Smistua Husky ligger på 5. plass (målsettingen var topp 5, så det holder enn så lenge). Team Monsen ligger på 3. plass. Leder så langt i løpet gjør, ikke akkurat overraskende, Robert Sørli, en av de virkelige nestorene innenfor hundekjørings-sporten, med totalt 10 seire i Femundløpet.

 

Smart bever!

Bever-ØvreLeirf-1-red

Bever i uvante omgivelser. Men det er jo en dam…

Jeg trodde vel nærmest ikke mine egne øyne, da jeg passerte inntaksdammen til Øvre Leirfoss kraftverk en tidligmorgen for noen dager siden. Oppe på betongkanten satt det en bever! Jeg spekulerte på hvordan i all verden den hadde klart å komme seg dit, med bratte betongvegger på den ene siden, og vann med sterke strømmer og virvler på den andre. Jeg tenkte at denne krabaten kommer til å ende i turbinen til slutt.

Men i neste øyeblikk skled den ut i vannet, ble borte en stund, dukket opp igjen, hvorpå den satte seg makelig til rette på kanten igjen og pusset pelsen. Det virket rett og slett som den hadde det på G, med god kontroll på det hele. Det hele gjentok seg flere ganger.

En skikkelig luring av en bever tenkte jeg da. Her har jo mennesket lagt forholdene til rette med en ferdigbygget dam! Så slapp den selv arbeidet. Og så stor da gitt! I stedet for stadige påbygninger og reparasjoner av en egenbygget dam, så kunne denne beveren bare ta livet med ro, og stelle pelsen mellom hvert dykk…

Bever-ØvreLeirf-3-red

Puss av pels.

Hvor beverhytta befinner seg, vites imidlertid ikke. Vel – sant og si skjønner jeg ikke bæra av denne episoden. Det var vel bare en av naturens mange underfundigheter….

Otermoro!

Bli´rru med på lek, eller?

Otere-Tårnet-2

Ja – bli med da vel!

Otere-Tårnet-3-red

Det ble et utrolig morsomt møte med 3 «farskate» otere på tidligmorgenen i dag. Våkna tidlig, fikk ikke sove mer, og dro i stedet til Fugletårnet ved Gaulosen, sånn i halv 6-tiden. Sover ikke bort sommernatta, gjør man vel?

Og det betalte seg med en artig seanse med noe som sikkert var 3 fjorårs oterunger. Jeg benyttet geriljametodikk, snek meg innpå mens de var under vann, og la meg til rette like ved elvekanten. Og der ble jeg liggende som tilskuer til noe som fortonet seg som kun lek og moro. Tross intensiv dykking så det ikke ut til at det var fisk de var ute etter. Det var vel mest å jage hverandre, både under og over vann.

Jeg hadde for bare noen uker siden et annet, men mye kortere møte med oter (se tidligere innlegg). Dagens møte går det forrige en høy gang når det gjelder opplevelses- og underholdningsverdi.

Og til overmål, så toppet det hele seg med en svartryggerle (svært sjelden i Trøndelag) på kloss hold, etter at oterne hadde trukket unna.

En fin morgenstund. Søvnen får man ta igjen siden….

Otere-Tårnet-8-red

Otere-Tårnet-6-red

Otere-Tårnet-10-red

… og så en svartryggerle som en liten spiss på det hele….

Svartryggerle-Tårnet-3-red

Liv og død

Store kontraster i løpet av de 2 siste dagene! Den ene dagen kom jeg over et bildrept piggsvin, og den påfølgende dagen et vintrerlepar som ivrig foret så vidt flyvedyktige unger. Liv og død er tett på i naturen, og mennesket er ofte en vesentlig faktor når det gjelder det siste. Jeg tenkte, når jeg fant det overkjørte piggsvinet: Hvor ofte er ikke de eneste observasjonene av piggsvin man gjør i løpet av sommersesongen, døde individer i veibanen? Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor det ikke skal være mulig å svinge unna disse saktegående skapningene når de forviller seg ut i veien. Vis hensyn, medtrafikkanter! Piggene til piggsvinet gir dessverre ikke vern mot biler som kjører over dem. Og da ender det kort og brutalt på denne måten:

Piggsvin-bildrept-red

Over og ut for piggsvinet!

Piggsvin-skjære-2-red

Aldri så galt osv…. Naturens renovatør, skjæra, er raskt på plass for et lettilgjengelig måltid. Piggsvinets fiende nr. 1 passerer.

Fra nedtur den ene, til opptur den neste dagen. Min første fotodokumentasjon av hekkende vintererle i Trondheim! Et par av denne vakre erla, foret minimum 3 så vidt flyvedyktige unger ved Nidelvens bredd. Tross en kald mai så langt så det ikke ut til at erleparet hadde problemer med å finne insekter til konstant sultne unger. Morsomt å følge familielivet på litt diskret avstand en tidlig morgenstund før jobb.

2 påfølgende dager med kontraster altså: Liv tapt den ene dagen, og nytt liv produsert den neste. Sånn er det hele tiden i naturen, men som sagt – vi mennesker bør bestrebe oss på å i hvertfall gjøre seriøse forsøk på å unngå å kjøre på både piggsvin og andre av naturens skapninger.

Vintererle-matinebbet

Vakker erle ved Nidelvens bredd….

Vintererle-ungefor-2

… besørger mat til sultne unger.

 

 

Møte på stien…

… mellom et menneske, en fransk bulldog og et ekorn.

Hva var sjansen for at akkurat det møtet skulle skje?

3 unike liv møtes i et bitte lite øyeblikk i evigheten.

Ekorn-jogger-fr-bulldog-red

Et øyeblikk i evigheten…