Rådyrhagen

Natt til i går, søndag 26. mars, ble klokka stilt til sommertid. På morgenen og til langt utpå formiddagen var det veldig lite trafikk av folk og biler. Ikke hundluftere en gang (!). Da så den lokale rådyrstammen på 3 individer sitt snitt til å forsyne seg av fuglemat som var lagt ut. Dyrene har hatt tilhold i nærområdet hele vinteren, men er oftest i hagen på sen kveld eller nattetid. Nå var det ingen forstyrrelser, og de kunne rolig ta for seg av både solsikke og havre. Og en liten dæsj av tujaen til naboen :-@ Gulspurvene var ikke akkurat begeistret av å se hvordan maten som egentlig er ment for dem, forsvant inn i rådyrgapene. Det faste ekornet var heller ikke begeistret for konkurransen om solsikkefrøene. Men – både spurv og ekorn kunne gjeninnta foringsplassen etter at mennesker, hunder og biler begynte å passere. Da dro rådyrene til skogs igjen, og supplerte fuglematen med tynne seljekvister i stedet. Og endelig var det også greit å bevege seg uten å synke ned i djupsnøen stadig vekk. Et solid skarelag bærer godt nå, selv rådyrenes spisse kløver.

Lokalt snøkaos

Natta mellom lørdag og søndag 11. og 12. mars fikk vi besøk av et såkalt polart lavtrykk. Slike lavtrykk kan være små i utstrekning, men svært intense både når det gjelder vind og nedbørsmengder. Og de er vanskelige å forutse. Dette lavtrykket var ikke varslet, og kom svært brått på. Fra omtrent ikke noe snø rundt husene det ene øyeblikket, til massive snøfonner det neste. Å komme seg ut døra på søndag morgen krevde stor kraft. ALDRI opplevd makan til omveltning av vær på kort tid! Bildene her gir ikke noe inntrykk av været mens det sto på som verst, men slik så det ut etter at det polare lavtrykket hadde brent ut.

For øvrig en tung periode for rådyrene nå. De tre dyrene som har holdt til i nærområdet i hele vinter, også jevnlig i hagen, sliter med å finne mat. På innmarka prøver de å grave seg ned til noe spiselig, og som bildene viser blir det mye tråkking og graving. Bedre stilt for topp- og granmeisa som nyter godt av at gode mennesker forsyner dem med mat. Og kråka klarer seg også.

Fjord og dyr 21. desember

Glimt fra en fjordnær byrunde, sånn der like før jula ´22. Sola er på sitt laveste nivå nå – straks solsnu. Et lett skydekke mot nord og klart mot sør, resulterte i et spesielt blått lys – i kontrast til kritthvit snø og objekter med kontrasterende farger. Mens jeg holdt på å feste det fine lyset til brikken, dukket en dvergdykker (bokstavelig talt) opp. En forholdsvis sjelden art i byen, dvergdykkeren, men den har hatt tilhold i Skansenområdet vinterstid i flere år nå. Og – til overmål i en ellers artsfattig periode – dukket også (bokstavelig talt der og) en storvokst oter opp fra fjorden. Den var såpass opptatt med sitt at den ikke enset meg, der jeg sto på promenaden ved Brattøra, før den var tett innpå. Denne oteren hadde nok sett mennesker før, den – men sikkert ikke meg. Den kikket nyskjerrig på det rare menneskedyret en liten stund, før den fant det betimelig å søke tilflukt inne blant steinene i moloen. En fin stund ved fjorden denne dagen.

Blågrått og rødgult i november

Nye novemberbilder. Frem til nå har jeg tenkt på november som en «svartmåned», kjedelig grå, daft lys og lite med fugl. Opplevelser til nå gjør at jeg er i ferd med å skifte mening. Kanskje blir november den nye favorittmåneden? Et knippe nye bilder, alle fra den 6. dag i måneden. Grått og blått og skoddete på morgenen – skinnende sol på knall høstfarger et stykke utpå dagen. Tiltalende med slike kontraster.

Hvalrossen Freya – en trist historie

Den ble en skikkelig kjendis, både nasjonalt og internasjonalt, den unge hvalrosshunnen Freya. I en lang periode denne sommeren hadde den tilhold blant båter og mennesker i Oslofjorden. Vi var på retur fra Sørlandet da vi fikk nyss om den den befant seg i Frognerkilen, tett ved Oslo sentrum. Etter en runde langs fjorden ulike steder på Bygdøy, var vi på vei til å dra videre med uforrettet sak, det vil si ingen Freya sett. I det vi skulle kjøre ut på E18 igjen, fikk vi se en stor ansamling av mennesker innerst i Frognerkilen. Og der var hvalrossen, tett inntil land og med mange skuelystne. Flere av dem var temmelig nærgående, og noen fant det betimelig å gjøre oppmerksom på at det kunne medføre fare å gå helt innpå det 600 kg tunge dyret. Men mange brydde seg fortsatt ikke, og hvalrossen forholdt seg rolig, og så vel nærmest ut til å nyte oppmerksomheten. En kombinasjon av den tilsynelatende tillitsfulle hvalrossen, og uforstandige mennesker som skulle tøffe seg på ulikt vis, bl.a med å svømme tett ved den, resulterte i at dyret til slutt ble avlivet. Menneskelig dårskap, ignorans og uforstand ble den stolte hvalrossens bane. Den ble avlivet etter en avgjørelse tatt av Fiskeridirektoratet søndag 14. august. Begrunnelsen var at det var fare for menneskers liv og helse. Utrolig trist, og etter min mening en horribel avgjørelse. Hadde folk fulgt de stadig gjentatte oppfordringene om å holde god avstand, hadde nok hvalrossen fått leve. Hensynet til menneskeidioters liv og helse, ble fatalt for Freya. Det er ikke til å tro! Nå er det bare bildeminnene tilbake. Jeg understreker at nærbildene her er tatt med telelinse på god avstand. RIP Freya.

Edderkopp med jaktsuksess & litt til

På vei opp en bratt bakke nylig, i avslutningsfasen på en trimtur med sykkel, falt blikket på et lite dyr som satt på et intenst solbelyst blad på skogbunnen. Det var en edderkopp, nærmere bestemt en krabbeedderkopp, enda nærmere bestemt en dråpekrabbeedderkopp. Snodig navn, men logisk nok, i det krabbeedderkoppen beveger seg som krabben – sidelengs. Akkurat dråpe vet jeg ikke – ser kanskje litt dråpeaktig ut. Uansett – den var på jakt. Krabbeedderkoppen bruker ikke nett til å fange bytte med, men tar byttet ved å vente i posisjon med klørne ut. Den kan sitte dørgende stille lenge i angrepsposisjon, for så plutselig å slå til når et bytte kommer nært nok.

Jeg satte trimturen på hold, og fulgte edderkoppens jakt på et måltid. Og det var en naturopplevelse av høy rang. Edderkoppen gjorde 2 forsøk uten å lykkes, før den på 3. lykkes å sette klørne i ei flue. Måltidet var sikret! Flere andre fluer satte seg nå nært, og var sikkert glade for at de berget denne gangen.

Litt lenger opp i bakken, etter eddekoppseansen, fikk jeg med meg en sjelden flueart, en spyflue med det klingende navnet Cynomya mortuorum (har ikke fått norsk navn). Bare få funn i Trøndelag av denne, og til overmål var det to parrende individer. Makan til opplevelser på få meters mellomrom!

Litt «mykere» avslutning på innlegget, med noen glimt fra vårlige sysler hos svartmeis ved Frøset i Bymarka, fiskemåke med to nyklekte unger på Nidarø (unge nr 3 var kommet til dagen etter) og en svartryggerle (!) som forer en unge ved Bybrua. Helt til slutt prises sommeren med rådyr i frodig blomstereng på henholdsvis Byåsen og Lian.

Tett på ekorn i Ringve botaniske hage

Moro for både barn og voksne med nærkontakt med ekorn i skogen på Ringve nylig. Har visstnok vært en populær aktivitet i det siste, med trolig minst et kull med unger. Talte 7 dyr på det meste, hvorav 3-4 individer ekstra ivrige på hasselnøttene som ble tilbudt.

Reven rasket over musen

Artig opplevelse med en rødrev sist søndag, på et stykke beitemark mellom Buvika og Eggkleiva i Skaun. Det vil si – ikke så artig for de jordrottene som ble revemat da.. Reven brydde seg overhodet ikke om oss som satt i bila, men fortsatte sitt intense matsøk med full fokus mot et spesielt musehull. To jordrotter ble fortært mens vi så på, men jakten så ut til å fortsette på samme sted da vi kjørte. Ja ja – hver sin smak…

• 

• 

• 

• 

Fórbønder mot Rørosmartna´n

Under en trimtur søndag 11. februar fikk vi fornøyelsen av å vandre sammen med en gruppe fórbønder med sine hester og varer på vei mot Røros. De dro fra byen lørdag, med planlagt ankomst Røros og Martna´n 20. februar. De prøver å unngå de mest trafikkerte veiene underveis – men, som det siste bildet viser, de passerte bomringen på Klett i hvert fall. En skikkelig anakronisme der, altså. Og det spørs om det ble en hestehandel om avgiften ved den passeringen….

Oppmarsj ved Skjetlein VGS

—

—

—-

 

—–

——

Bompassering på Klett – trolig en historisk hendelse…

 

Femundløpet 2018 – forberedelser og start

Denne blogg har ligget brakk en stund nå. Det er det som er så greit med å være egen redaksjon – tia og lysten avgjør om det skal publiseres noe.

Og nå er det endelig dags for et lite innlegg igjen – nå med tema Røros og Femundløpet 2018. Primært var formålet å ønske Team Smistua Husky, med niese Stine Berget Nordvik og hennes sambo Lasse Austgarden, vel avgårde på den lengste distansen, 6oo km. Men også å få med den spesielle stemningen som hersker i Røros i forbindelse med oppmarsj og igangsetting av dette tradisjonelle hundeløpet, som ble arrangert for første gang i 1990. Og så hadde barnebarnet Oscar på 6 et håp om å få et lite glimt av sitt store idol, Lars Monsen, som også skulle delta. Og det ble suksess!

Ivrige hunder, og ditto hundekjørere og hjelpere, tusenvis av godt kledde mennesker, derav også en god del utlendinger, samt tidvis sterk vind og snøfokk, dannet en flott ramme i oppstartsfasen. Starten gikk forøvrig i Kjerkgata, så sentralt som det er mulig å få det i verdensarvbyen. Den smale gata skapte tett kontakt mellom tilskuere og deltakere, noe flere av bildene viser.

Starten på Femundløpet i sentrum av Røros bør absolutt figurere på listen over opplevelser det er verd å få med seg. Og det til og med i en internasjonal målestokk, spør du meg….

Fra startområdet i Kjerkgata.

Møte med Monsen!

Deler av Team Smistua Husky – Lasse og Stine med to av hundene, snart klare til dyst.

Gode sokker på hundepotene er svært viktig!

Starten har gått, og Lasse og hundene er i gang med 600 tøffe kilometer.

Hakk i hel kom Lars Monsen og hans hundespann.

Mye fint i potesokker – og matchende vester på lederhundene.

Snøfokk i alle retninger mellom smale gater og husfasader.

Røros i februar innbyr ikke til annet enn «fake» softis..

P.S. Siste oppdaterte resultatliste fra Orkelbogen viser at Team Smistua Husky ligger på 5. plass (målsettingen var topp 5, så det holder enn så lenge). Team Monsen ligger på 3. plass. Leder så langt i løpet gjør, ikke akkurat overraskende, Robert Sørli, en av de virkelige nestorene innenfor hundekjørings-sporten, med totalt 10 seire i Femundløpet.