Nesten skummelt å proklamere slikt på en blogg i VM-landet, men i helga ofra vi deler av ski-VM, og norske medaljer, til fordel for egne skieskapader. Gikk helt greit det. Får ta det igjen til uka…
Endelig har sola nådd ned til sangsvanene ved Nedre Leirfoss. Nå gjelder det for fotografene å kjenne sin besøkelsestid – før svanene avslutter vinterens brødmatgilde og tar av i retning hekkeplassene. Det er i sannhet et privilegium å komme så tett på de normalt sky fuglene. Og det er alltids nye situasjoner og lysforhold som tilbys – det beste bildet er ennå ikke tatt…
I VG´s helgemagasin nylig var det en interessant, men illevarslende reportasje om bier som dør i hopetall over store deler av verden. Fenomenet, som benevnes Colony Collaps Disorder (CCD), ble først kjent fra USA, men har senere spredt seg til Europa. CCD er ikke kjent fra Norge enda, men også her til lands sliter biene. En sykdom som kalles «åpen yngelråte» ble i fjor registrert for første gang på 30 år. Sykdommen resulterer i at bielarvene dør i kubene, før de rekker å utvikle seg til arbeidsbier. Et stort antall bikuber måtte i fjor saneres i flere fylker i Sør-Norge, og det fryktes at sykdommen vil slå til igjen til våren.
Uffuff! Men – som om ikke det var nok: Også humlene er i kraftig tilbakegang over hele verden. Hva er det som skjer? Og hva kan no konsekvensene bli hvis bier og humler skulle forsvinne? Det spekuleres i årsaker – blant annet sprøytemidler i landbruket, parasitter og virus nevnes. Og, når det gjelder honningbier, mer industriell honningproduksjon som ikke harmonerer med bienes naturlige levemåter. Men det er stor usikkerhet om årsaker, og det kan sikkert være at flere negative faktorer virker sammen og gir ytterligere negative effekter. Og når det gjelder konsekvenser av at bier og humler går kraftig tilbake, kan man bare tenke seg hva det skulle bety for f.eks. produksjonen av frukt og grønnsaker. Og for pollinering av ville planter likens. Biene og humlene er til de grader nøkkelarter i økosystemene!
Ingen hyggelig sak på bloggen dette, men jeg mener at det er viktig å sette kraftig fokus på hvordan vi behandler vår sårbare planet. Vi må ta rev i seilene og begynne å jobbe MED naturen. Ikke bygge den ned, pøse ut giftstoffer, forbruke og misbruke, ressurssløse og fanden hans oldemor. Skjerping Homo sapiens!!
På vei hjem fra jobb i dag, 10. februar, passerte jeg byen samtidig som det brant i et bolighus på Kalvskinnet. I den korte stunden jeg sto og bivånet dramaet, var det til dels svært kraftig røykutvikling, og brannvesenet jobbet intenst med slokkingen. Jeg fikk noen bilder av 2 av brannmennene som jobbet på hustaket. Stort sett var de innhyllet i røyk, men i og med at det blåste en del så forsvant røyken i blant, slik at det var mulig å se dem. Tøft yrke dette, sikkert også farlig til tider, noe som bildene gir et inntrykk av. Heldigvis ble ingen mennesker fysisk skadd i brannen. Slike hendelser minner en på at det er lurt å ta en sjekk på brannsikringen i hus og hjem. Man vet aldri…
Bare en kort orientering, til de som måtte være interessert, i forbindelse med at jeg nå har fått svar pr. mail fra havneingeniør Marit Sølvberg ved Trondheim Havn. Saken gjelder den tidligere omtalte hekkeplassen for et tjuetalls makrellterner på Brattøra, en hekkeplass som dessverre snart ser ut til å gå over i historien. Svaret fra Sølvberg kan leses i sin helhet som kommentar til innlegget «Slutt for ternekolonien!».
Det er for så vidt et hyggelig og informativt svar, med en kort orientering om de omfattende planene for Brattøra. Og jeg tviler ikke på at resultatet blir bra. Det ser imidlertid ikke ut til at det er særlig store forhåpninger om å berge kolonien med makrellterner. Men likevel – det avsluttende avsnittet i svaret fra Sølvberg antyder kanskje en bitte liten mulighet? Sitat:
«Når det er sagt, takker vi for at du har gjort oss oppmerksom på makrellternenes tilstedeværelse i havneområdet. Ut fra gjeldende regulering og kommunens planer for området anser vi det som lite sannsynlig at hekkeplassen kan videreføres, men vi vil ta med din informasjon inn til orientering i prosjektgruppen for bearbeidelse av Brattørkaia».
Jeg setter nå mitt lille håp til prosjektgruppen for bearbeidelse av Brattørkaia. At de finner en løsning slik at ternene fortsatt kan ha tilhold blant mennesker og båter på Brattøra. Selv har jeg spilt inn til Trondheim Havn en grov skisse til avbøtende tiltak. Så får vi se… For å sitere en kjent, tidligere Rosenborgtrener:
«It´s hope in hanging snore».