Rykende ferskt innlegg, etter morgentur i nærområdet. Ante et visst potensial for en fin morgenhimmel, med kuling fra sørøst og pluss 12 grader ca i 08- tiden i dag. Og det slo til. I løpet av en halv times tid ble himmelen farget i alskens flotte farger, mot øst i starten, men etter hvert ble det også fargepaljetter mot nord/vest. Som vanlig ble det flotteste skuet av kort varighet – men uansett en himmelsk opplevelse!
Det ble to turer til fugleparadiset Sula sensommer/høst 2021, en i månedsskiftet august/september og en i slutten av september, siste med alle de faste «traverne» representert. Som sedvanlig returnerer man ikke fra Sula uten noen større og mindre fugle-/naturopplevelser.
Fra første turen, for øvrig med Erling som turfølge/medobservatør, ble en i lengre tid stasjonær rosenvarsler et åpenbart høydepunkt. Den ble observert som art nr. 27, rundt 3 timer etter ankomst. «Jessss!!» i feltnotatene sier sitt om godfølelsen da… Et annet høydepunkt, med litt mer trivielle arter involvert, inntraff på dag 2. Jeg la merke til at en dvergfalk til stadighet drev og fløy frem og tilbake lavt over lyngknausene på Skjøttholmen. Om den jaget kråkene eller om det var motsatt er ikke godt å si, men falken var uansett den som imponerte mest med snittflygingen sin. Og den hadde ikke bare meg som tilskuer. Et titalls gråhegrer satt nokså tett sammen og fulgte nøye med den lille falkens oppvisning. Utrolig fasinerende skuespill, med hegrene som vridde og vrengte sine særpregede hoder i den retning falken til enhver tid befant seg. Det eneste som manglet var wow-rop og bølgen fra publikummet. Dit har ikke hegrene kommet enda.
Av alle stor opplevelser gjennom de mange årene på Sula, tror jeg denne opplevelsen oppnår pallplass. Seansen pågikk sikkert i 10 minutter, med en innlagt pause ca midt i. Makan!
Ellers av høydepunkter fra denne høstens første Sulatur kan nevnes et jevnt trekk av grålire, havhest, tyvjo og ikke minst en havlire på dag 4. Sistnevnte passerte på godt teleskophold fra fyret. Da var også flere ornisser på plass. Og Sula fyr – ja, det er utvilsomt et av mine desiderte jordbærsted på denne jord. Bare så det er klart.
Forresten: På morgenen dag 3 hadde vi rosenvarsleren på besøk rett utenfor kjøkkenvinduet i Edvinhuset. Til frokosten.
Sulatur 2/21 var en tredagers med Jan Erik som medsammensvoren. Med de store naturopplevelsene på forrige tur friskt i minne, sa jeg til meg selv at om jeg/vi dro like før eventuelle ekstremobservasjoner denne gang, så skulle det være mulig å bære av med det. Såpass bra ble første tur. Men både asiasvartstrupe på dag 1, einersanger (3.funn i Norge!) på dag 2, og dvergfluesnapper og dvergspurv på dag 3, gjorde samlet sett sitt til at utbyttet ble topp også på denne turen. Eneste skår i gleden var at svartstrupen ikke viste noen interesse av å bli fanget i nett. Jeg skjønner den egentlig godt. Så finurlig som artsbestemmelse kan være på sitt mest intrikate, betød det at det ikke blir mulig å fastslå om det var en russersvartstrupe eller taigasvartstrupe vi hadde på besøk. Og det selv om det ble tatt brukbare bilder. Noe frustrerende akkurat det.
Konklusjon i tall etter de 2 høstoppholdene på Sula kan ikke bli annet enn 6 på terningen. Det kan ikke bestrides.
På det første av bildene her kommer det tydelig frem hvorfor korsnebbene har fått navnet sitt. De kryssende nebbspissene er en fiffig og effektiv løsning for å kunne pirke frø ut av kongler på. En tur til Ringve botaniske hage i går, resulterte i et nærmøte med en gruppe gran-, og et par båndkorsnebb. Bildene her er bare av førstnevnte. Etter å ha oppholdt seg en god stund blant kongler og kvist i toppen av bartrærne, kom flere av korsnebbene ned mot dammen for å drikke vann. Men før det drev de og nærmest lekte seg i noen bjørketrær – jaget hverandre litt rundt, og av og til satt de tett sammen og pludret myke toner. Morsomt å bevitne. Den botaniske hagen består blant annet av et stort antall bartrær, nå for tiden med et enno større antall kongler. Dermed er hagen et yndet område for korsnebb, i tillegg til mange andre arter. En liten oase i byen dette.
En tur til nordre del av Trøndelag sist i oktober, med tema gjess på trekk. Primært for å få sett ei eskimogås som har holdt til i Levanger/Verdal/Inderøy en lengre periode, men også for å beskue de enorme flokkene med gjess denne høsten. Ingen tvil om hvem som var den dominerende arten (kortnebbgås), men innimellom de store flokkene av den arten, fant vi både grågås, tundragås, taigasædgås, tundrasædgås, hvitkinngås og en underart av kanadagås. I tillegg til eskimogåsa. Denne regnes for øvrig enn så lenge som en rømt parkfugl, men rykter vil ha det til at denne muligens blir godkjent som vill…
En opplevelse som skiller seg kraftig ut, og som ble et av de store høydepunktene, var da et helikopter skremte opp en flokk på rundt 4000 kortnebbgås fra en åker ved Røra. Ikke så hyggelig for gjessene å bli støkket fra etinga, men et utrolig skue da hele flokken lettet så og si samtidig. Og det er dette bildene her hovedsakelig dreier seg om. Også eskimogåsa kan skimtes på flere av bildene. Taigasædgjess på siste bildet. Fin, opplevelsesrik tur.
Et knippe høstmotiver, stort sett fra Trondheim og nærområdene rundt. Variert vær (som vanlig på disse trakter..) og mange opplevelser fra naturens rikdom kan stå som en grov oppsummering. Blir muligens noe større aktivitet på denne blogg når vinteren er ankommet. Til nå er feltvirksomhet prioritert, bl.a mange turer i Midt-Norge, som har utrolig mye fint å by på…
Snart synger blåstrupen på Dovre av full hals igjen.
Terje O. - natur- og miljøblogg 