
Blåstjert ringmerkes
En, to, med den tredje skal det skje! Det måtte til to bom for meg, før jeg fikk min første BLÅSTJERT. Og hvor ellers enn på Sula? Det skjedde på morgenen den 21. september. Klassisk melding fra «Ringenes herre», Knut H, som ved nettfangst av spesielt interessante fuglearter sender ut en kort melding til feltobservatørene om artsnavn, etterfulgt av «rm nu». Det betyr ringmerkes nu, og i dette tilfellet var meldingen «blåstjert rm nu». Jeg trodde det var en spøk, men jeg vet jo at slikt spøker man ikke med i fuglemiljøet. Altså: Min første og Trøndelag og Sulas 3. blåstjert var i boks!
En vakker fugl, normalt hjemmehørende langt øst for oss, og som jeg gjerne spanderer et bilde til av, tatt like før frislipp:

Ikke bare stjerten som er dekorativ…
Med denne pangstarten på årets Sulaperiode, tenkte vel både jeg og flere med meg, at toppen ble nådd tidlig i år. Så feil kan man ta! De neste dagene bare rullet det på med ornitologiske lekkerbiskner – hør bare: Rosenstær, tartarpiplerke, sibirpiplerke, blekbrynsanger, asiasvartstrupe…. Og så ble det til og med en art som med god margin toppet blåstjerten! En anonym liten sanger, brun av farge, lys under. Ikke så dekorativ som blåstjerten, men uhyre eksklusiv for våre områder – faktisk ingen observasjoner i Trøndelagsfylkene til nå, og bare 4-5 funn i Norge som helhet! En EIKESANGER gikk i nettet etter en noen timers intens kikkertspaning. Det vil si: Det er temmelig sikkert en eikesanger, men skillet mot den svært nærstående furusangeren er så marginalt at det må DNA-analyse til for å fastslå art med sikkerhet. De to artene var tidligere en og samme, nemlig bonellisanger. Sulagjengen venter i spenning…. Jeg må rimeligvis spandere noen bilder av eikesangeren og, til tross for at bildene av fuglen i vill tilstand er fjernt fra å kalles blinkskudd. Liten brun fugl på kjapp matleting høyt over bakken innbyr ikke til det…

Eikesangersøk – intenst og spennende mens det pågår!

Og her er den….

Eikesanger snapper fluer i furukronene.
Og her er eikesangeren under «kontrollerte» forhold. Det viktigste feltskillet mellom furu- og eikesanger er lokkelyden, som vi dessverre ikke hørte, men også forholdet mellom svingfjær nr. 2 og 5/6 er et viktig artskjennetegn, derfor en noe utspilt vinge her. De er altså svært nære slektninger de to artene.

Skånsom behandling er viktig!
Nok nå av ekstreme sjeldenheter! Det vil si – jeg tar med et bilde av den unge rosenstæren midt i Sulabebyggelsen. Rimelig eksklusiv den og.
Lirypa, eller smølarypa som kystrypene i Møre/Trøndelag også benevnes, er ikke så eksklusiv. Sulapopulasjonen er ikke stor, men 11 fugler ble sett i år, og det tror jeg er rekordnotering. Bildet under ble det første for meg av den arten, på Sula. Spesielt arti når jeg fikk med fyret i bakgrunnen….

Ung rosenstær.

«Sularypa»
Jeg runder av med noen stemningsbilder fra årets Sulatur, som definitivt må kalles en ubetinget suksess, både med bakgrunn i det store antallet eksklusive fuglearter, kitschige soloppganger, ditto -nedganger, kvelder med stjernedryss og nordlys, og ikke minst en humørfylt gjeng, som til og med tåler å tape i kortspill…..

Humørfylt dialog mellom modne menn i sin beste alder….

Morgerøde ved Sula fyr.

Nordlys og stjernehimmel over Sula.
August 2016: Tilleggsinfo når det gjelder eike-/furusanger. DNA-analyser viste at den ekskusive Sulagjesten var en eikesanger 🙂