Lokalt snøkaos

Natta mellom lørdag og søndag 11. og 12. mars fikk vi besøk av et såkalt polart lavtrykk. Slike lavtrykk kan være små i utstrekning, men svært intense både når det gjelder vind og nedbørsmengder. Og de er vanskelige å forutse. Dette lavtrykket var ikke varslet, og kom svært brått på. Fra omtrent ikke noe snø rundt husene det ene øyeblikket, til massive snøfonner det neste. Å komme seg ut døra på søndag morgen krevde stor kraft. ALDRI opplevd makan til omveltning av vær på kort tid! Bildene her gir ikke noe inntrykk av været mens det sto på som verst, men slik så det ut etter at det polare lavtrykket hadde brent ut.

For øvrig en tung periode for rådyrene nå. De tre dyrene som har holdt til i nærområdet i hele vinter, også jevnlig i hagen, sliter med å finne mat. På innmarka prøver de å grave seg ned til noe spiselig, og som bildene viser blir det mye tråkking og graving. Bedre stilt for topp- og granmeisa som nyter godt av at gode mennesker forsyner dem med mat. Og kråka klarer seg også.

… og rekordkald blomstring!

Nye rekorder med hestehoven i fokus strømmer på!

Blomstrende hestehov i minus 10!

I forrige innlegg dreide seg om blomstring dagene før og etter årsskiftet. En lang periode med opp i et titalls plussgrader, ble i dagene før helga, og ikke minst i helga, avløst av klarvær og tallrike minusgrader. Ikke særlig gunstig for de vekstene som var lokket frem av det mildværet som var. Tidligere husker jeg at jeg omtalte hestehover som optimistiske små soler som stakk opp fra nysnøen. Det var på tidligvåren, da slike syn ikke er uvanlig. De små tussilagoene som her stikker opp av nysnøen, ser litt mer forknytt og pessimistiske ut. Ikke rart i det hele tatt! Det er 10 minusgrader og definitivt en god stund til våren. Og det er nok i det tilfellet her ikke bare å trekke seg tilbake ned i bakken igjen, for å komme sterkere tilbake senere…

Men altså – 3 personlig rekorder med hestehov i fokus i løpet av en 14 dagers tid: Aldri sett dem så sent i blomst, så tidlig i blomst og i så kaldt i blomst. Hva blir det neste?

Og ellers: Det kalde været i helga medførte stor aktivitet på fugleforinga igjen, blant annet med nytt besøk av favorittfuglen.

Toppmeisa i «varm» vintersol. Men det er minus 15 da…

Favorittfuglen på helgebesøk

I et tidligere innlegg presenterte jeg toppmeisa som min favorittfugl, i forbindelse med at den plutselig en dag dukket opp på foringsplassen i hagen. Jeg fikk ikke noe bilde av den da, og måtte ty til et gammelt bilde fra en annen plass som illustrasjon. Men denne gang ble det bilder fra egen hage. Til overmål på bare en halvmeters hold! Jeg skulle besørge ny forsyning av solsikkefrø, og da satt den bare der, så reine tillitsfull og kikket på meg. Ble ikke mindre favorittfugl etter det….

Favorittfuglen – tålmodig ventende på ny matforsyning.

 

Ny mat besørget.

Favorittfuglen på foringa!

Favorittfuglen

Toppmeisa har så lenge jeg kan huske vært min favorittfugl. Kanskje stammer det fra så langt tilbake som i 8-10-årsalderen, da jeg kunne stå i timevis å betrakte fuglelivet på en av familiens faste feriesteder, Nesset på Levanger. Jeg husker hvor fasinert jeg var av denne lille kjekkasen med den yppige toppen. Tillitsfull var den ofte også. Så den fuglearten har satt seg skikkelig fast i min bevissthet. I går, 18 desember, registrerte jeg for første gang besøk av favorittfuglen på foringsplassen utenfor stuevinduet. Den ble dessverre ikke lenge nok til at jeg rakk å få noe bilde, så jeg får nøye meg med å hente fram et gammelt fra arkivet. Men en skikkelig høydare var det for meg i hvertfall. Det MÅ ikke nødvendigvis være sjeldenheter for å fremkalle positive fugleopplevelser. Satser på at toppmeisa fant fuglepeanøttene så gode at den kommer tilbake igjen…