Motivinspirasjon: Skyer

To innlegg nå som handler om å se opp og se ned. Se opp først. Det nærmer seg raskt september, lauvtrærne er så vidt i gang med å skifte farge, og det er ikke mye vits i å sole seg lengre (bli itj brun læll ;-/). Værmessig vil det ikke overraske mye om stikkordet fremover blir – variert.

Morgen og kveld, når sola står lavt, er det tid for å se opp. På skyene. I disse tider kan de opptre i uendelige variasjoner når det gjelder form og farge, særlig i perioder med sterkt vind. En kan la seg bergta av både en enkelt skyformasjon, finne noe eller noen den ligner på, og av helheten av skyer på himmelvelvingen. Eller bare undre seg over hvordan det hele henger sammen. Over vannets kretsløp for eksempel, for skyene er jo en del av det. Eller filosofere litt når du skuer ut i uendeligheten. Hvor langt ut er det mulig å tenke seg? Har universet noen ende?

Eller bare fotografere. Filosofere kan man jo gjøre senere…

Bildene under er alle tatt for en ukes tid siden, i løpet av noen få timer. Stor forskjell på litt «kjedelig» dagslys på det første bildet (for øvrig tatt ved Ladekaia, nyåpnet kafé tett ved fjorden), og kveldslyset når sola går bak horisonten og paletterer skyene med perlemorfarger. Og vinden bidrar med struktureringen. Vakkert.

Litt «kjedelige» skyer ved Ladekaia.

Og så skjer det noe når sola gjemmer seg bak horisonten…

Vakre perlemorfarger.

Himmelkomposisjon – en nesten suggererende effekt på skydottene.

 

Himmelsk

Himmelen over Trondheim, 11. juni kl. 15

Det kan sies mye om fiskemåka til venstre i bildet. Og det kan sies minst like mye om Olav Trygvasson. Men, i hvert fall ikke jeg kan si mye om den merkelige «skybuen» som dukket opp på himmelen over Torget i Trondheim i dag. Snodige skyformasjoner var det ellers også en periode, med både meieskyer og «revehaler» (som ofte om regn og uvær taler…).

Jeg regner med at metereologene kan si noe om dette fenomenet, og jeg har sendt bildet til met.no for eventuelt å få en forklaring. Kommer tilbake med den her, hvis jeg får svar. Uansett – et fasinerende himmelsk fenomen var det.

… og her er svaret jeg fikk fra Meteorologisk institutt:

Hei.

Er (som alltid) ganske vanskelig å bedømme utfra et bilde (et veldig stilig billde for øvrig), men fra mitt ståsted tror jeg du har mye rett. Synes å være et optisk fenomen i skyer som ligger veldig høyt i atmosfæren, hvor sollyset brytes i krystallene som danner skyene, men hvor krystallenes størrelse ikke er tilstrekkelige til å spre lyset nok til å få en perlemorsaktig effekt.

Meiskyer/revehaler har, som du nevner, vært brukt som et værtegn fra gammelt av. Den mer vitenskapelige forklaringen er at de typisk opptrer i utkanten av en front, i mange tilfeller veldig langt fra selve fronten (en front går som regel også skrått gjennom atmosfæren, slik at bakkefronten «henger etter» frontsonen høyere opp. Dersom du får «hele frontpassasjen» over deg, kan man si at de var et tidlig varsel. I mange tilfeller kan man likevel ikke bli berørt av selve frontpassasjen, den kan gå nord eller sør for deg, og lignende.

Kjæresteskyer

Varmt så det holder, og lite med skyer på himmelen for tiden. Litt for lite og litt for varmt for en som har skyet oppholdsvær, frisk bris og 15 grader som favorittvær.

Men på tidligkvelden i dag dukket plutselig et skypar opp på himmelvelvingen, lett svinsende fra nord, og nærmest vinket medlidende til en svett menneskekropp på terassen sin. Kjærestepar kanskje? Opp i skyene forelsket? Forholdet ble raskt oppløst, men det det var arti og litt rørende så lenge det varte da. Satser på at det snart kommer noen skyvenner og dekker større deler av himmelvelvingen (har vel ikke mange med meg der, regner jeg med…).

Rørende syn på himmelen…

Eksklusiv fugl & kråke

Vannpiplerke på Storholmen

Kvalitetsmessig sett er bildet over et som tilhører det stooore arkivet – altså søppelbøtta. Men nå er det altså en liten fugl av det meget eksklusive slaget her – mer som en prikk sentralt i bildet. Dette er en vannpiplerke, en svært så uvanlig gjest på våre kanter. Fuglen har hatt tilhold på Tautra en god stund nå, og mange fugleentusiaster har fått nye kryss på sjekklista si med denne, også jeg (det vil si – jeg har sett den i Obersdorf i Tyskland, men ikke i Norge). Den har vist seg å være utrolig sky, og det er ikke mange som har fått bilder av den – og kun på langt hold. Bildet mitt er også tatt på lang avstand, betydelig kroppet og derved ikke særlig skarpt heller. Men – man hiver ikke et dårlig bilde av en vannpiplerke i bøtta – gjør man vel???

Vel – som kompensasjon for det elendige bildet suppleres med et noe bedre av en annen, og betydelig vanligere fugl – kråke. Bra ornitologisk kontrast dette! For øvrig – skyene og ikke kråka betraktet – slike fantastisk flotte morgener har vi hatt mange av i vinter. Sør-østkulingen er god på å fremskaffe alskens farger og skyformasjoner. Det skal den ha. Dog er den ikke så god på å fremskaffe snø….

Kråka, treet og morgenhimmelen.

Himmelske og bakkenære desemberglimt

Kveldsglød på vesthimmelen.

 

Desember måned 2013 har stort sett vært mild og vindfull, med kuling og storm i skjønn forening. Julesnø hadde vi en stakket stund tidlig i måneden, men den er enten forduftet eller har konvertert til is. Vindretningene har vært sørlige eller sørøstlige for det meste, med tilførsel av mild luft fra både Afrika og Middelhavsområdene. Noen liker det slik, andre ikke. Dårlige tider for skientusiastene, gyllende tider for de som liker å stikle på isen med brodder (….). Gode tider for for dyr og fugler, som med lite snø og mildt vær har lettere tilgang på mat, i tillegg til at de ikke behøver å bruke så mye energi på å holde varmen. Sannsynlig resultat: Bedre overlevelse. Sørøstlige, milde og sterke vinder betyr også gode tider for oss liker å følge med på himmelvelvingen, særlig rundt solopp- og solnedgang. Gullglødende skyformasjoner i alskens utforminger er fasinerende skuer. Og fine fotomotiv.

Her er noen bakkenære og himmelske fotoglimt fra desember 2013:

Morgenhimmel med sterk vind fra sørøst.

 

Nidelva mellom Øvre og Nedre Leirfoss. Sola har snudd, men når fortsatt ikke særlig høyt på himmelvelvingen. Her har den akkurat forsynt tretoppene med en varm glød.

 

De samme solbelyste tretoppene speiles i Nidelva.

 

Beverfamilien mellom Øvre og Nedre Leirfoss koser seg i det milde været, og trenger ikke tære på matlageret i hytta. For øvrig første gang jeg har fått 4 bevere på samme bilde, 3 spisende og en svømmende i forgrunnen.

 

Fortsatt mellom de 2 fossene. Fossekallen nyter også tilværelsen, med is- og snøfrie bekker og lettilgjengelig mat.

 

28. desember ved Sluppen bru. Riiimelig sentblomstrende åkersvineblom…

 

 

Mange av bildene ovenfor er tatt under en romjulsvandring langs Nidelva fra Sjetnemarka til Trondheim sentrum. Vil tippe at ca 50 % av strekningen ble tilbakelagt med isbrodder på føttene. Ellers ville turen vært en umulighet, eller i hvert fall forbundet med stor risiko…

Trygg på glatta.

HØST & SØRØST

Denne overskriften krever vel en nærmere forklaring. Bortsett fra at det rimer – hva er poenget liksom? Jo – det er nemlig slik at et halvlangt liv som aktiv fotograf og naturfreak har lært meg å iverksette rød fotoberedskap i tider med kraftige sørøstlige vinder. Og særlig hvis det i tillegg er sen høst, hvilket blant mye annet betyr at sola ikke makter å slite seg særlig høyt over horisonten. Denne kombinasjonen av høst og sørøst kan resultere i mange spennende fotomotiv på himmelvelvingen. Østlige vindretninger og mildt vær har nå vært dominerende en stund, og for et par dager siden slo det til med mange flotte skyformasjoner på morgenhimmelen. Morgenstellet ble da nedprioritert til fordel for en kjapp og effektiv fotoøkt før jobb, og her presenteres et lite knippe skyformasjoner. Skyer kan likne på så mangt, så det er bare å sette fantasien i sving. En gang så jeg f.eks en sky som lignet på Ibsen…

Det blåser friskt, og sola kaster sine første stråler på skyene.

Ser ikke den nederste ut som en hai??

Disse spesielle skyene dukket opp på ettermiddagen noen dager senere. Fortsatt kraftig sørøst!