Det er fortsatt langt mellom liv og lære når det gjelder amibisjonene om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2020.

Den 16 april 2012, kom storspoven tilbake til hekkeplassen vis-a-vis kontoret mitt på Tunga – det som nylig var en graskledd liten lokalitet midt i industriområdet, og som spoven har benyttet med suksess de siste i hvert fall 10, kanskje 15, årene. Men i år er det ubønnhørlig slutt. Hekkeplassen er i ferd med å bli næringsbygg, og intensiv byggeaktivitet pågår. Det var jo nesten ikke til å tro at en spove skulle få være i fred så mange år, og det så og si midt i byen!

Fuglen satt en stund på et nærliggende tak, fløy noen runder over området som nå var ugjennkjennelig for den, og dro igjen etter en stund. Den kommer vel neppe tilbake. Jaja – det kalles vel byutvikling dette. Jeg kaller det en aldri så liten tragedie – nok et eksempel på at myke interesser (les naturverdier) må vike for storsamfunnet. Det samme har skjedd, og skjer fortsatt, mange steder i Trondheimsregionen. Eksempelvis Grilstadfjæra, der storspovebildet er tatt. En flott fuglelokalitet blir boligområde – sikkert bra for mennesker, dårlig for fugl. Og jeg kan minne om makrellternekolonien på Brattøra, som også ble ofret for «framskrittet». Jeg kunne ha ramset opp mange flere eksempler. Trondheim liker å presentere seg som miljøby, men lakken begynner å få mange riper etter hvert som stadig flere store og små naturområder bygges ned. Trist!

Bildene under viser den mangeårige spovelokaliteten på Tunga, og en varslende storspove på Grilstad. Det er bare å slå fast at 2011 ble siste året med hekking på begge disse stedene.

Her er det ikke plass til et storspovepar lenger...

Over og ut for denne karen i Trondheim.