Hustrig vår!

Værfenomenet «brå stratosfærisk oppvarming» inntraff 15. februar i år. Dette fenomenet har med endring av den såkalte polarvirvelen å gjøre, og får konsekvenser for været opptil flere måneder etter. Det vestlige vindfeltet, som er det normale i våre områder, blir brutt, og vi får kald østlig/nordlig luft i stedet. Og kaldt har det vært, nærmest hele våren så langt. Og det skal visst fortsette i følge ekspertene. Konsekvensene for fuglene kan bli store når våren settes på vent på denne måten. Å finne mat blir en utfordring, og mange bukker nok under hvis det blir langvarig kulde. Særlig insektetende trekkfugler sliter nå. Bildene viser et par væreksempler (snøbyge over Buvika og snøvær på Leinstrand), samt diverse fuglearter fra de siste dagenes turer – i rekkefølge blåmeis blant snødekte seljeblomster, en lite flokk bergirisk, to bilder av heipiplerke, en gulspurv, en linerle hunn, og til sist en rødvingetrost. Sistnevnte, og de andre trosteartene klarer seg godt, i og med at favorittføden mark gjerne trekker mot overflata når jorda blir fuktig, og blir dermed lettere tilgjengelig.

Sulaopplevelser høsten ´21

Det ble to turer til fugleparadiset Sula sensommer/høst 2021, en i månedsskiftet august/september og en i slutten av september, siste med alle de faste «traverne» representert. Som sedvanlig returnerer man ikke fra Sula uten noen større og mindre fugle-/naturopplevelser.

Fra første turen, for øvrig med Erling som turfølge/medobservatør, ble en i lengre tid stasjonær rosenvarsler et åpenbart høydepunkt. Den ble observert som art nr. 27, rundt 3 timer etter ankomst. «Jessss!!» i feltnotatene sier sitt om godfølelsen da… Et annet høydepunkt, med litt mer trivielle arter involvert, inntraff på dag 2. Jeg la merke til at en dvergfalk til stadighet drev og fløy frem og tilbake lavt over lyngknausene på Skjøttholmen. Om den jaget kråkene eller om det var motsatt er ikke godt å si, men falken var uansett den som imponerte mest med snittflygingen sin. Og den hadde ikke bare meg som tilskuer. Et titalls gråhegrer satt nokså tett sammen og fulgte nøye med den lille falkens oppvisning. Utrolig fasinerende skuespill, med hegrene som vridde og vrengte sine særpregede hoder i den retning falken til enhver tid befant seg. Det eneste som manglet var wow-rop og bølgen fra publikummet. Dit har ikke hegrene kommet enda. 

Av alle stor opplevelser gjennom de mange årene på Sula, tror jeg denne opplevelsen oppnår pallplass. Seansen pågikk sikkert i 10 minutter, med en innlagt pause ca midt i. Makan!

Ellers av høydepunkter fra denne høstens første Sulatur kan nevnes et jevnt trekk av grålire, havhest, tyvjo og ikke minst en havlire på dag 4. Sistnevnte passerte på godt teleskophold fra fyret. Da var også flere ornisser på plass. Og Sula fyr – ja, det er utvilsomt et av mine desiderte jordbærsted på denne jord. Bare så det er klart.

Forresten: På morgenen dag 3 hadde vi rosenvarsleren på besøk rett utenfor kjøkkenvinduet i Edvinhuset. Til frokosten.

Sulatur 2/21 var en tredagers med Jan Erik som medsammensvoren. Med de store naturopplevelsene på forrige tur friskt i minne, sa jeg til meg selv at om jeg/vi dro like før eventuelle ekstremobservasjoner denne gang, så skulle det være mulig å bære av med det. Såpass bra ble første tur. Men både asiasvartstrupe på dag 1, einersanger (3.funn i Norge!) på dag 2, og dvergfluesnapper og dvergspurv på dag 3, gjorde samlet sett sitt til at utbyttet ble topp også på denne turen. Eneste skår i gleden var at svartstrupen ikke viste noen interesse av å bli fanget i nett. Jeg skjønner den egentlig godt. Så finurlig som artsbestemmelse kan være på sitt mest intrikate, betød det at det ikke blir mulig å fastslå om det var en russersvartstrupe eller taigasvartstrupe vi hadde på besøk. Og det selv om det ble tatt brukbare bilder. Noe frustrerende akkurat det. 

Konklusjon i tall etter de 2 høstoppholdene på Sula kan ikke bli annet enn 6 på terningen. Det kan ikke bestrides.