Tag Archive: gjerdesmett


Sula 2016, del 2

Mot slutten av oktober var det duket for enda noen dager i kystparadiset Sula. Denne gangen var antallet ornisser redusert til 3, pluss koseboxeren Lana, ikke å forglemme. Fuglelivet var også noe redusert i antall arter og individer, naturlig nok, de fleste av trekkfuglene har jo forlengst fløyet mot sør. Fuglene kommer jeg tilbake til, men først noen fotografiske resultater av mørke kvelder og stjerneklare netter. Det ble noen turer ut i mørket, og tidlig morgen/sen kveld, for å supplere turloggen med noe annet enn fuglebilder. Ikke til forkleinelse for turdeltakerne, Arnt S. og Knut H. – de er fotogene nok de, men det ble ingen bilder av fuglefolket denne gang. Der må jeg henvise til bilder fra turen tidligere i måneden, hvor det tidvis var euforiske tilstander (GULLTROST – bare nevner det…). Denne gangen var det vel mest naturstemningene, og det faktum at jeg ikke ble Mattis hver gang, som gav tilløp til eufori….

fyret-kveldsrode-2-red

Sula fyr etter solnedgang.

fyret-stjernehimmel-red

Stjernehimmel over fyret. En touch av nordlys nede til høyre i bildet.

Fyrstasjonen var basen denne gangen, et glimrende tilbud for overnatting på Sula. Ikke TV, ikke radio, bare ro og fred. Og bare å stikke utafor for å kikke etter sjøfugl, eller for å fotografere etter mørkets frambrudd.

fyrstasjonen-natt-1-red

Fyrstasjonen

Så til noe små glimt av fuglelivet på Sula, slik det fortonet seg noen dager midt i oktober. Med det kraftige og blokkerende høytrykket de siste ukene, og medfølgende østlige vinder, så var håpet å få noen sibirske sjeldenheter. Særlig ønsket var sibirjernspurv, en art som nærmest har invadert Skandinavia de siste ukene. Til tross for avspilling av sibirjernspurvlyd både tidlig og sent, ble det ingen fangst av den arten. Men noen andre fugleopplevelser ble det da. Bildene under viser noen av de tilsammen 51 artene vi loggførte under Sula 2016, del 2. Forresten – en sibirsk art ble det da, et eksemplar av en sibirpiplerke. Bra trøst det.

Og, som nettsjef Knut ytret i forbindelse med avreisen, vi var bare 12 gram fra å få en sibirjernspurv. Det er lite det.

gjerdesmett-2-red

Gjerdesmett i granittmiljø.

gjerdesmett-6-red

Gjerdesmett igjen. Lite fugl, men fotogen nok.

sidensvans-sula-2-red

Sidensvans, en art vi ikke har hatt så ofte på Sula. En flokk på 20-30 individer svirret omkring etter det som var av rognebær og andre spiselige bærslag.

rodvinge-holme-hav-red

Liten fugl ved stort hav. Rødvingetrost var det fortsatt en del igjen av.

hubro-sula-2-red

En bra høydare til slutt – en hubro som ble støkket ut av et holt med sitkagran (!) ved fyret. Eller GULLTROSTSKOGEN, som den nå kalles (jfr forrige Sulainnlegg).

Titt-titt - en hilsen fra subnivalen.

Januar er som regel ei litt «dau» tid i naturen. Tar du en tur ut i vinterskogen i disse dager er det, i hvert fall ved første øyekast, lite som skjer. Alt går litt på sparebluss. Fotosyntesen har tatt vinterferie, en del dyr ligger og slumrer seg gjennom vinteren, og insektene som ikke sa takk for seg da vinteren kom, overvintrer som egg, larver eller pupper. Men har man øyne og ører med seg, skjer det likevel mye i en tilsynelatende stille vinternatur. Under snøen (subnivalen) er både smågnagere og de som lever av slike i full aktivitet. Likevel – med unntak av røyskatten som av og til titter frem fra et hull i snødekket, eller fra en plankestabel, foregår det stort sett uten innsyn fra oss oppå snøen. Bildet under viser at den ikke er så lett å få øye på på avstand heller – hermelinpelsen sklir lett inn i snødekte omgivelser.

Ikke så lett å få øye på..

Ellers har det faktisk vært noen skikkelige høydepunk så langt denne vinteren for oss som er fugle-entusiaster. Blant annet har det de siste ukene vært en rekordstor tilstrømning av grønlandsmåker, en art som holder til på Grønland og i det nordlige Canada. Normalt blir bare et fåtall observert i løpet av året her til lands, og da helst som enkeltindivider. I vinter har det vært registrert flokker på flere titalls måker flere steder, og enda langt flere bl.a på Færøyene. Av årsaker til denne masseforflytningen nevnes både matmangel, ekstrem kulde og kraftige vestavinder. Bildene av denne sjeldne måkearten ble tatt på Øysand nylig, med opp til 10-15 individer ivrig matletende i fjæra.

Grønlandsmåke i flukt på Øysand.

Spesielt med såpass mange grønlandsmåker på samme bilde.

En enda mer eksklusiv fugleart har hatt tilhold på en foringsplass i Verdal denne vinteren. I følge «matmor» har den faktisk vært stabil siden tidlig desember. Hun trodde det var en tyrkerdue, og gjorde ikke noe mer vesen ut av det. Men da en lokal fuglekjenner (Halvor Sørhus) oppdaget dua, så ble det oppstandelse, og selvfølgelig stor tilstrømming av «kryssere». Det viste seg at det var en ungt eksemplar av mongolturteldue, en art som det er svært få observasjoner av her til lands. På jobbtur nordover nylig svingte jeg innom foringplassen, og har forstått det slik at jeg var heldig som fikk hilse på den asiatiske gjesten i løpet av den lille halvtimen jeg hadde til rådighet. Kult med nytt x!

Mongolturteldue - eksklusiv gjest fra Asia.

Avslutter disse små glimtene inn i januarnaturen med et bilde av en mer vanlig fugl – gjerdesmetten. Ikke store kroppen dette, men en skikkelig tøffing som har tatt sjansen på å tilbringe vinteren, i dette tilfellet på Lade. De to foregående vintrene har vært beinkalde, og de fleste av de overvintrende gjerdesmettene måtte nok dessverre melde pass. Ingen tvil om at bestanden av denne arten har fått en kraftig knekk de siste par årene. Men noen klarer seg som regel alltid, og jeg sender masse gode tanker til denne «fjæresmetten», og håper den klarer seg gjennom kuldeperioden vi er inne i nå.

"Fjæresmett" - gjerdesmett på matleting i fjæra.

Og helt til slutt: Et lite glimt inn i vinterskogen, der gullprikklaven lyser opp med sin gullutsmykning mot en snødekket bakke. Jeg trodde det skulle bli vanskelig å finne denne sjeldne arten i snøtung kystgranskog, og til overmål i tett snøvær! Men de gule prikkene lyste jo som det pureste gull i barhengene. Så det viste seg å være grei skuring. Det var for øvrig denne smått eksklusive lavarten jeg var på vei nordover for å kartlegge, da jeg underveis var så heldig å få et lite glimt av den enda mer eksklusive, og tidligere omtalte dua på Verdal. Nei – januar måned har da slett ikke vært så verst..

Det er ikke gull alt som glimrer - det kan og være gullprikklav.