Fjord og dyr 21. desember

Glimt fra en fjordnær byrunde, sånn der like før jula ´22. Sola er på sitt laveste nivå nå – straks solsnu. Et lett skydekke mot nord og klart mot sør, resulterte i et spesielt blått lys – i kontrast til kritthvit snø og objekter med kontrasterende farger. Mens jeg holdt på å feste det fine lyset til brikken, dukket en dvergdykker (bokstavelig talt) opp. En forholdsvis sjelden art i byen, dvergdykkeren, men den har hatt tilhold i Skansenområdet vinterstid i flere år nå. Og – til overmål i en ellers artsfattig periode – dukket også (bokstavelig talt der og) en storvokst oter opp fra fjorden. Den var såpass opptatt med sitt at den ikke enset meg, der jeg sto på promenaden ved Brattøra, før den var tett innpå. Denne oteren hadde nok sett mennesker før, den – men sikkert ikke meg. Den kikket nyskjerrig på det rare menneskedyret en liten stund, før den fant det betimelig å søke tilflukt inne blant steinene i moloen. En fin stund ved fjorden denne dagen.

Vinterfugler

Rett og slett et knippe fuglebilder, samtlige tatt i dagene 4 – 6 desember. En skikkelig kald periode, der fuglene har full fokus på å skaffe nok næring. Blandingsflokken med gråspurv og pilfink er tatt ved mølla på Byneset, gulspurvene likeså. Sistnevnte beitet på spillkorn i veikanten, og fløy opp hver gang det passerte ei bil. En får tru at det ble mer tilførsel av energi enn forbruk gjennom stadige oppflukter. Fjæreplytten beitet alene i den smale strandsonen mellom vei og sjø på Frøset. Den ble ikke forstyrret av trafikken. Dvergdykkeren på Skansen brydde seg heller ikke nevneverdig med passerende tog og mennesker, der den fisket i kanalen ved svingbrua. Sidensvansene er kronisk urolige, selv om det ikke er noen form for forstyrrelser. Det er vel bare sånn de er, de svinsende svansene…

Fugleopplevelser i januarkulde

En ren fugletur i nærområdene til Trondheim sentrum med kompis Erling, en iiiiskald dag i starten av januar 2021, bød på noen fine opplevelser. Høydepunktet var nok utvilsomt havørnen som plutselig dukket opp i lav flukt over Nidelva ved Valøya. I neste øyeblikk slo den ned på elva så vannspruten sto rundt den, før den flakset med tunge vingeslag videre oppover elva – nå med en ganske storvokst laks i klørne. Alt foregikk i løpet av noen få sekunder, og jeg rakk akkurat å slenge opp kameraet for å dokumentere en stor naturopplevelse. Ikke noe sylskarpe blinkskudd akkurat, men et minne for livet ble festet både til bildebrikke og hode! De andre bildene fra de kalde timene ved Nidelva viser 2 brunnakker i frostrøyk, en fiskende dvergdykker, en hvilende krikkandhann, dog med et årvåkent blikk, og til sist 2 damer som forer måker, kråker og ender ved Nidarø. Munnbindene gir et bilde på den tiden vi er inne i….

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•