Sjelden fugl fra øst

Det ble to turer til Ørlandet i september (tur nr. 2 kommer noe senere). Ved den første turen var det en svært sjelden vadefugl fra lavlandstaigaen øst for oss som var motivasjonen. Funnet av tereksnipa var det femte i Trøndelag, og det var flere enn turkompis Erling og meg som ikke hadde problemer med motivasjonen for en Ørlandstur denne dagen. Sikkert noen som kunne nyte et Gullbrød etterpå også. Jeg for min del hadde arten fra før, i Kurefjorden ved Fredrikstad. Der ble det bar et par dårlige bilder på langt hold, og bedre bilder var en tilleggsmotivasjon for turen til Grandefjæra denne dagen. Vi var veldig forsiktige så tereksnipa ikke ble forstyrret i sitt matsøk, både av hensyn til fuglen selv og de som var på vei til stedet. Etter hvert så beitet den seg nærmere gjengen med observatører. Noen av oss satte oss forsiktig ned mellom steiner og vegetasjon i kanten av fjæra og ventet på at fuglen skulle nærme seg. Og det gjorde den. Dermed ble det en solid oppdatering av tereksnipebildene i arkivet. Og det uten å forstyrre matauken til både tereksnipa og da andre vaderne i fjæra. Bildene viser fugleobservatører med sine teleskop, samt 3 bilder av tereksnipa. Tar også med ei tundrasnipe som den delvis beitet sammen med, også en østlig art på trekk, og til sist en brushane som fant sin mat på en åker i bakkant av fjæra. En flott fugleopplevelse på flate Ørlandet!

Assortert før sommerferien

Blogging har ikke fått særlig høy prioritet hos meg den senere tid, verken egen eller andres blogger. Mye jobbreising, og mye som skal skje når jeg er innimellom er hjemom, er noe av årsaken. Og så har det blitt noe av en terskel å sette seg til foran Mac´en. Det er mye artigere å være ute! Og ute har jeg definitivt vært. Mest i jobb, men også på fritiden.  Det har ikke stått på store og små naturopplevelser som jeg har kunnet blogge om. Og det står heller ikke på bildemateriale. Så – sånn der like før sommerferien påstartes – her er et knippe bilder fra våren, og så langt i sommer. For sommer er det når man skriver juni måned, okkesom.

En skikkelig høydare var da jeg på en jobbreise overnattet på Teveltunet i Meråker. På kvelden samlet det seg en bra mengde vadefugl på de fristende grønne jordene i området. I fjellet var det ennå mye snø, så der hadde heiloene, myrsnipene, boltitene og brushanene lite å gjøre på dette tidspunktet tidlig i juni. Det absolutte høydepunktet kom da brushanene startet et skikkelig festspill utpå senkvelden. 8 hanner og 14 hunner. Hannene brisket seg bare værre med sine prydefulle halskrager, og innimellom sloss de så fjæra føyk. Mens hunnene gikk tilsynelatende uinteressert rundt og åt. Fasinerende. Ikke de store bildene, men definitivt en stor naturopplevelse. Og et hyggelig gjensyn med en art i sterk tilbakegang.

Brushanehannen brisker seg for damene.

Flere hanner sammen = action!

Ellers har jeg alltid vært fasinert av andeunger, og særlig kvinandunger. De er svært så nusselige med sine pent avstemte farger i brunt, grått og hvitt. Svært så aktive er de også – ikke særlig enkelt å få skarpe bilder av de små rabagastene. Men på en tur rundt Teisendammen for et par uker siden, kom vi over ei andemor som rastet og pusset fjæra på en trestamme uti vannet. Mitt første bilde av ei kvinand med sine små var sikret.

Kvinanda med 4 av sine i alt 11 barn.

En annen førstegangs naturopplevelse var møtet med småsalamanderen. Vi registrerte i alt 7 individer i en liten dam, og fikk fanget inn et par stykker for en kjapp fotoseanse før de ble sluppet ut igjen. En fasinerende skapning, som har tilhold både i vann og på land, og følgelig viselig innrettet med både gjeller og lunger. Dessverre er denne arten, sammen med storsalamanderen,  i sterk tilbakegang. Hovedårsakene er drenering av små fisketomme dammer, og utsetting av fisk. Menneskets negative påvirkning av naturen igjen, med andre ord. Får inderlig håpe at denne lokaliteten får være som den er….

Salamander og speiling av blomstrende hegg.

Flua til venstre lever farlig…

Og slik ser småsalamanderen ut på land.

Ellers er det grønt i skogen, her representert ved et firblad i full blomstring. Og det til tross for rimelig lave temperaturer i lang tid. Utviklingen av vegetasjonen går sin gang likevel. Daglengden og greit med fuktighet (….) gjør nok sitt til at mye ser ut til å være ved det normale, i hvert fall i lavlandet. I mange fjellområder er det nok en del senere enn normalt. Det er fortsatt mye snø å se, stedvis til og med skiføre….

Firblad i blomstring.

På en jobbtur i Åfjord nylig, hørte jeg under en liten skogvandring noen merkelig lyder. Maskinmessig pulserende, litt hese lyder som kom fra et hull i en ospestamme. Spetteunger selvfølgelig, men hvilken art? Ingen voksenfugl var å se, og jeg visste det kan ta timer mellom hver foring når ungene er store. Ut fra lydene, hullstørrelse og utforming, konkluderte jeg med at det enten måtte være enten grå- eller grønnspett. Spenningen var stor om jeg fikk rett i antagelsen. Og en smule tålmodighet betalte seg til slutt, og mitt første møte med hekkende grønnspett var et faktum 🙂

Grønnspett hann ved reirhull.

I et tidligere blogginnlegg (Bier og humler i fare!) skrev jeg om tilbakegangen for pollinerende insekter, og den avgjørende betydningen de har for mange prosesser i naturen, og for oss mennesker. Gledelig nok har det blitt en stor fokus på denne artsgruppen. Ja – det er nærmest blitt en «vekkelse» blant vanlige folk. Bier og humler er blitt «in»! Og hvor bra er ikke det! En bekreftelse på at mange er opptatte av insektenes ve og vel fikk vi da et såkalt insekthotell offisielt skulle åpnes i forbindelse med et arrangement på i Ringve botaniske hage. Rundt et hundretalls personer møtte opp, både unge og godt voksne, og lyttet interessert til insektsforsker Frode Ødegaards foredrag om humler og biers biologi og store økologiske (og økonomiske!) betydning. Veldig bra – får håpe interessen vedvarer, og at mange setter opp insekthotell i nærområdet sitt. Det kan bli den nye hotellkjeden som setter Stordalen & co fullstendig i skyggen….

Offisiell åpning av insekthotellet på Ringve.

Åkerhumle – viktig arbeid pågår!

Og så – over til noe heeelt annet til slutt: Jeg sto og ventet på bussen i Munkegata for noen dager siden, da blikket falt på spiret av Nidarosdomen. 3 menn drev og jobbet med demontering av stillaset som var benyttet i forbindelse med rahabilitering av spiret. Det må da være toppjobben fremfor noen – åpenbart ikke egnet for folk med høydeskrekk.

Toppjobb!