MYE tid har jeg gjennom årene brukt på turer i skog og mark. Jeg har ofte kommet over rariteter av mange forskjellig slag, men makan til de to som jeg presenterer her har jeg aldri opplevd. De første 3 bildene viser et gran- og et furutre som vokser tett sammen. Ja, så tett sammen vokser de at de to stammene er helt sammenvokst opp til ca 2-2,5 meter. De må da altså ha et felles ledningsnett for transport av vann og næring. Snakk om å dele på godene! Som det første bildet viser, skiller stammene lag igjen lenger oppe, og vokser da videre som to selvstendige trær. Det vil si – ca 3 meter over bakken har furua utviklet en rirkul som støter mot granstammen. Akkurat som om den har lengtet etter den tette kontakten som var… Pussig.

Det siste bildet viser en annen type raritet, tilfeldig kommet over et sted i Stjørdals dype skoger i forrige uke. Ei eldgammel og grovvokst gran, sikkert 3-400 år, har utviklet flere svært kraftige sidegreiner. 3 av greinene er tett sammenvokste, men har etter hvert har vokst sammen til ei grein. Og denne har i neste omgang vendt «nesen» oppover, og vokser videre med en ordinær treform, altså parallelt med hovedtreet. Utrolig hva som kan skje av rariteter når skogen får stå i fred og bli skikkelig gammel. Og til overmål står det ei eldgammel maurtue, godt over meteren høy og kraftig mosegrodd, nokså tett inntil denne kuriositeten av et grantre. Det er nesten så man blir litt andektig når man tenker på hvor lang tid det tar å utvikle en skogscene av denne typen…

To tre- rariteter funnet i løpet av november, altså. Apropos den litt pussige tittelen.