To innlegg nå som handler om å se opp og se ned. Se opp først. Det nærmer seg raskt september, lauvtrærne er så vidt i gang med å skifte farge, og det er ikke mye vits i å sole seg lengre (bli itj brun læll ;-/). Værmessig vil det ikke overraske mye om stikkordet fremover blir – variert.

Morgen og kveld, når sola står lavt, er det tid for å se opp. På skyene. I disse tider kan de opptre i uendelige variasjoner når det gjelder form og farge, særlig i perioder med sterkt vind. En kan la seg bergta av både en enkelt skyformasjon, finne noe eller noen den ligner på, og av helheten av skyer på himmelvelvingen. Eller bare undre seg over hvordan det hele henger sammen. Over vannets kretsløp for eksempel, for skyene er jo en del av det. Eller filosofere litt når du skuer ut i uendeligheten. Hvor langt ut er det mulig å tenke seg? Har universet noen ende?

Eller bare fotografere. Filosofere kan man jo gjøre senere…

Bildene under er alle tatt for en ukes tid siden, i løpet av noen få timer. Stor forskjell på litt «kjedelig» dagslys på det første bildet (for øvrig tatt ved Ladekaia, nyåpnet kafé tett ved fjorden), og kveldslyset når sola går bak horisonten og paletterer skyene med perlemorfarger. Og vinden bidrar med struktureringen. Vakkert.

Ladekaia-fyrlykt-red

Litt «kjedelige» skyer ved Ladekaia.

P1010311-red

Og så skjer det noe når sola gjemmer seg bak horisonten…

P1010309-red

Vakre perlemorfarger.

P1010314-red

Himmelkomposisjon – en nesten suggererende effekt på skydottene.

 

Advertisements