Sitkagrana er sterkt i fokus for tiden. Denne nordamerikanske granarten er plantet i store mengder ulike steder i landet vårt, særlig i kystområdene, i og med at den er robust mot vind og også tåler saltholdig luft godt, i motsetning til vår hjemlige gran. Sitkagrana sprer seg villig vekk naturlig, til tross for at den er langt «hjemmefra», noe som bildet over skulle dokumentere. En liten plante (trolig 4/5 år gammel) har her etablert seg i skinnegangen på Stjørdal stasjon, og formelig strutter av vitalitet. Miljøorganisasjonene liker på ingen måte denne grantypen, og kaller den for «pøbelgran». Skognæringen kaller den heller «klimagran», i og med at den har høy tilvekst, som sagt også under forhold som er ugunstige for vår stedegne gran. Mange steder ytes det nå offentlig tilskudd til å fjerne sitkagranplantinger, blant annet i flere naturreservat (!) i kystområdene. Et paradoks er det at det tidligere ble gitt ditto til utplanting av den samme grantypen. Det er fortsatt åpnet for å plante sitka på egnede lokaliteter her til lands, men det er et tiltak som nå er meldepliktig, og må godkjennes av den enkelte kommune.
At en sitkaplante nå vokser og trives i skinnegangen på Stjørdal, samstemmer godt med pøbelbenevnelsen, i og med at den åpenbart prøver å «stikke kjepper i hjulene» for Nordlands- og Trønderbanen. Jeg kan no bare nevne at sitkagrana kan bli opp til 70 meter på sine hjemtrakter i Nord-Amerika. Den kan oppnå en stammediameter på 5 meter, og bli 700 år gammel! Det spørs om Jernbaneverket vil iverksette snarlige tiltak på Stjørdal stasjon, hvis de skulle lese dette….