Lørdag den 22. august 2009 var i utgangspunktet en hvilken som helst lørdag, med diverse ordinære gjøremål på programmet. Et av disse var å hente min Virago MC fra et lite verkstedopphold. For sikkerhets skyld tok jeg med min absolutte grunnutrustning når det gjelder fugl og foto – en Minolta håndkikkert og et Powershot G 9 kompaktkamera. Man kunne jo aldri vite…

I og med at jeg hadde med grunnutrustningen, og for at MC´n skulle få en liten testtur etter reparasjonen, tok jeg en svipp innom Grilstadfjæra, som ligger noen km øst for Trondheim, for å sjekke ut om det skulle være noe av interesse der. Bare sånn i forbifarten. Jeg parkerte sykkelen, steg av og registrerte i samme øyeblikk at en fugl lettet fra fjæra like nedenfor. Liten til mellomstor vader med noe hvitt i bakparten – brusfugl kanskje, tenkte jeg, og gikk forsiktig i retning der den fløy. Ikke lenge etter fikk jeg øye på en brun, trostestor fugl sittende litt inne på et leiret utfyllingsområde iblandet noe pionérvegetasjon. Jeg skjønte umiddelbart at dette ikke var noen brusert, men noe langt mer eksklusivt. Jeg hadde aldri sett brakksvale før, men studert den såpass mange ganger i litteraturen i forbindelse med utenlandsturer, at jeg visste at her, rett foran øynene mine, satt det en veritabel «bombe» av en fugl. Og at dette ville bety betydelige CO2- utslipp fra fly- og biltransport i de påfølgende dagene…. Jeg trodde på det tidspunkt at fuglen var en brakksvale – Glareola pratincola – en art som det kun var noen få observasjoner av i Norge tidligere. At det senere, etter at Einar Sæther/Kjetil Solbakken (usikker på hvem av dem som var først der..) begynte å stille spørsmål om hvorfor orientbrakksvale skulle utelukkes her, skulle vise seg å være akkurat denne – Glareola maldivarum – gjorde selvfølgelig det hele enda et hakk mer eksklusivt. Orientbrakksvale var aldri tidligere sett i Norge, og bare et fåtall ganger i Europa (8-9).

Hvorom allting er – jeg oppholdte meg en periode på utfyllingsområdet i Grilstadfjæra, studerte fuglen på god avstand mens den snappet insekter på bakken i det ene øyeblikket, og tok en svalelik flyverunde hvor den så ut til å snappe insekter i lufta i det neste. I det hele tatt – fuglen så ut til å være i god form etter noe som måtte ha vært en lang flyvetur fra de opprinnelige hjemtraktene i Asia. Jeg tok noen bilder med Powershot´n, samt en liten videosnutt og returnerte så hjem for en kvalitetssikring før jeg la observasjonen ut på Artsobs (som brakksvale først). Etter to minutter begynte telefonen å gløde, og senere gikk det slag i slag. Kryssere og superkryssere strømmet til fra fjern og nær for å sikre seg dette svært så eksklusive krysset. Noen 1000 eksponeringer ble det nok også.  Og det ble småkjeftet litt på grunn av at jeg drøyde såvidt lenge før jeg la ut observasjonen, det ble studert detaljer i fjær, lengde på stjert, form på nesebor på den stakkars fuglen og det ble intervju med Adressa osv, osv.  Makan til styr skal man lete lenge etter!

Jeg må være så ærlig å si at jeg på et tidlig stadium faktisk vurderte å holde observasjonen for meg selv – faktisk av miljøhensyn og av hensyn til fuglen. Men en kjapp telefon til noen betrodde kompiser resulterte i at den ble offentliggjort. Man har da livet kjært…

I ettertid har likevel hele seansen med den eksklusive gjesten fått en kraftig bismak. Noen av de tilstømmende krysserne og fotografene skydde lite i jakten på det gode bildet. Det har blitt meg fortalt at fuglen på søndag, dagen etter at jeg oppdaget den, ble presset fra flere kanter (jeg var der ikke selv på det tidspunktet), med sikte på å få det beste bildet. Hensynet til fuglens ve og vel kom helt i bakgrunnen, og det hele endte meg at den fløy sin vei og ikke ble sett siden. Blant andre 2 rogalendinger som ankom med fly dag 2 etter at den ble oppdaget, fikk dermed ikke satt det eksklusive x-et.

Jeg er ganske overbevist om at hvis fotografene hadde vist hensyn ved å holde tilstekkelig avstand, hadde fuglen blitt der en stund til slik at flere hadde fått anledning til å se den. Og, ikke minst, fuglen hadde fått den roen som er så viktig under trekket (som riktignok gikk i gal retning, men det er en annen sak…). Med det fotoutstyret de fleste har  dag, og med de tekniske muligheter som ligger i databehandling av bildene i etterkant, så  får man bilder bra nok uten å forstyrre for mye. Jeg ble meget betenkt etter det jeg hørte fra søndagens seanse, og må vel også ved eventuelle senere anledninger vurdere om en eksklusiv fugleobservasjon skal offentliggjøres.

Men – at oppdagelsen av det som viste seg å være orientbrakksvale er DET ornitologiske høydepunktet i min etterhvert lange karriere som fugleentusiast, er hevet over enhver tvil. Så får hver og en av kryssere og fotografer gå inn i seg selv når det gjelder oppførsel på åstedet, både når det gjelder å få sett og fotografert eksklusive arter og andre arter som  krever at en farer hensynsfullt fram.

… og her er til slutt noe bilder av den eksklusive Asia- gjesten:

.

Foto & copyright: Terje O. Nordvik

Foto & copyright: Terje O. Nordvik

..og her er noen av de tilstrømmende krysserne. Foto & copyright: Terje O. Nordvik

.. og noen som måtte returnere med uforettet sak, etter å ha blitt intervjuet av Adresseavisen..

Foto & copyright: Terje O. Nordvik